Gatas parlament

VGs hovedsak denne tirsdagen (4. desember) er: «STAFF PÅ SYKEHUS. ØDELA RYGGEN PÅ TULLINGFEST.»

«Tullingfest» er en nyvinning i det norske språk, og det er litt merkelig at ordet ikke har dukket opp før. Vi har vel alle følelsen av at vi har deltatt på tullingfester. Men hva slags tullingfest er det Staff har vært på?

De fleste som ser førstesiden vil ønske å vite svaret. VG lever av sitt instinkt for å treffe våre instinkter. Denne gang spilles det på humor og folks nysgjerrighet. Som ofte ellers i VG er dagens overskrift en gåte som utfordrer leseren til å gjette hva som egentlig ligger bak.

Alle vet at VG er kreativ, spesielt på forsiden. Og VG vet at vi vet dette. Premisset ligger som en usynlig kontrakt mellom avisen og leserne og gjør at VG kan strekke seg ganske langt. De eneste som blir sure er de intellektuelle, og det bryr VG seg katta om.

For folk flest er dyktige til å tolke subtile budskap og koder i tabloidaviser som VG, noe avisen benytter som en skjult ressurs. Tolkningsprosessen har et element av lek. Hovedpoenget for avisen er å få i gang en mental utveksling med folk som passerer avisstativet, og dette er VG dyktig til. For avisen har en imponerende god teft for hva folk finner viktig, opprørende, umoralsk eller morsomt, og den spiller alltid på lag med «folkedypet». Selv om oppslagene i VG på overflaten virker kontroversielle og splittende, uttrykker og produserer avisen i realiteten en konsensus.

Gåten om tullingfesten er ganske umulig å løse uten at man blar inn i avisen. Så fort man gjør det, føler man seg litt snytt. Festen ble rett og slett arrangert av «Norges Toillingforbund». Det er selvfølgelig ikke et forbund for ekte tullinger, men for ressurssterke folk som er selvhøytidelige nok til å ha behov for å vise andre at de ikke tar seg selv høytidelig. Alle skjønner forresten at det ikke er så alvorlig med Staff, da ville VG skrevet saken på en helt annen måte.

For å «balansere» den ganske tøysete saken om Staff, har VG et annet oppslag på førstesiden som er nesten like stort: «POLITIET ETTERLYSER BLODIG BARGJEST. Etterforsker TIL-trener for ØLGLASSANGREP». Saken spiller i likhet med den om Staff på at en kjendis har dummet seg ut. Men TIL-treneren har dummet seg ut for alvor, og VG har selvsagt gode nok antenner til å presentere denne saken uten ironi eller fleip.

Det mest påfallende trekk ved VG er kanskje at avisen vil være folkets/lesernes personlige venn. En hel seksjon har banneret «VG hjelper deg». En annen type stoff som har klippekort i VG er gladnyhetene. De handler ofte om «hverdagshelter» som har hjulpet noen, eller alltid er blide, slik at VG kan gi dem en blomst. Denne dagen er saken «HJERTELIG TAKK. Monica (32) reddet Håkon (66).» Overskriften er omkranset av røde hjerter. Denne typen saker er nært beslektet med «Hjelper deg»-stoffet. Avisen jobber hardt for å gi inntrykk av at den bryr seg om deg og meg og de nære ting. Gladsakene er skrevet med en nøye kalkulert mangel på kynisme.

Kjendisstoff er det alltid mye av i VG, og også her er nærhetsaspektet påfallende. Kjendisene presenteres med fornavn («Ny start for Bertine»). Fotografiene minner i stil og uttrykk om noe varmt og velkjent, nemlig familiealbumet.

En sak skiller seg ut. Det er VGs dekning av «drosjejukset». Når VG setter inn et team av journalister på genuine nyhetssaker, har avisen ofte den beste dekningen. Journalistikken er aggressiv, presis og høyst profesjonell.

Ut fra et gammeldags opplysningsideal er det imidlertid ingenting i denne tirsdagsutgaven av VG som kan kalles viktig eller nødvendig. Det finnes i realiteten ikke én økonomi- eller utenriksnyhet i avisen. Dermed får avisen et mer provinsielt preg enn hva man kunne tro var nødvendig for en avis med så store ressurser og så mange dyktige medarbeidere. VG er like mye et speilbilde av det folk er opptatt av, som en former av folks oppfatninger. Men er vi nordmenn virkelig så lite interesserte i resten av verden som VG synes å ha oppdaget?

VGs balanserer mellom «toillingsaker» og seriøse nyheter. Folk skjønner godt hva som er hva, men vil ha begge deler. I denne miksen ligger nøkkelen til avisens enorme popularitet. VG vil heller ikke gjøre oss til bedre mennesker, noe vi finner befriende. Andre aviser kan ha en ubevisst tendens til å snakke litt ovenfra og ned til sine lesere. VG snakker direkte til dem, uten snobberi. Avisen representerer «folkelig sunn fornuft» (ofte som kontrast til formynderi) litt på samme måte som Frp. Kommentaren skal ikke oppfattes som en påstand om at de to deler politisk prosjekt, for populisme kan komme i alle farger.