DEBATT:
Journalistdrapene i Gaza kan ha en norsk kobling vi ikke kan ignorere
Norsk teknologi og norske hender bidrar til våpen som pulveriserer boligblokker og river kropper i filler, skriver Dillon Ozuna.
Aktivister minnes Anas al-Sharif i Oslo, 11 august 2025.
Foto: Dillon Ozuna
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Mandag marsjerte hundrevis i Oslo i solidaritet med Anas Al-Sharif og de andre journalistene nylig drept i Gaza. Det var én av mange begravelser vi har holdt i Oslos gater siden oktober 2023.
Anas var ikke bare en reporter – han var en tobarnsfar og et levende arkiv over sitt folks folkemord, en mann som dokumenterte ruiner og massegraver mens han selv levde på sultegrensen. Nylig advarte han offentlig om at Israel hadde ham i siktet dersom han fortsatte å rapportere.
Han fikk rett.
Angrepet var ikke en vilkårlig bombe, men et målrettet drap. IDF hevder Anas var Hamas-tilknyttet, noe som har blitt avvist fra flere hold. Den tidligere amerikanske soldaten, militæranalytikeren og journalisten Greg Stoker bekreftet at våpenet var et Hellfire-missil, brukt i et såkalt «presisjonsangrep» – en eufemisme for kirurgisk eliminering av uønskede vitner. Slike missiler slippes fra MQ-9 Reaper-droner, bygget for å ramme enkeltpersoner med millimeterpresisjon – og for å etterlate ingen i live.
Her er koblingen vi i Norge ikke kan ignorere: Hellfire-missiler kan inneholde komponenter produsert hos Chemring Nobel i Sætre. Selskapet har selv uttalt at de «ikke kan utelukke» at norske komponenter inngår i våpensystemer som benyttes i Gaza.
Vi leverer avansert sprengstoffteknologi til amerikanske våpenprodusenter, vel vitende om at amerikanske våpen brukes i Israels krigføring. Dette er ikke «indirekte ansvar» – det er en konkret teknologisk lenke mellom norsk industri og drapene på sivile og pressefolk i Gaza.
I 2015 marsjerte europeiske ledere – skulder ved skulder med Benjamin Netanyahu – for å minnes Charlie Hebdo og forsvare ytringsfriheten. Men når nesten 270 journalister og mediearbeidere er drept i Gaza på under to år, er gatene tomme for statsledere. Ingen armlenker, ingen høytidelige parader. Stillhet.
I stedet svartmales journalistene som Hamas-agenter, som om det ville rettferdiggjort henrettelsene. Skal israelske journalister som har intervjuet Netanyahu, en mann siktet av ICC, henrettes? Bare ni land i verden kriminaliserer støtte til partiet Hamas. I de nærmest 200 andre landene er det ikke forbudt. Det er ikke en forbrytelse uansett – selv om det hadde vært sant. Forbrytelsen er dette: å drepe sivile for å dokumentere sitt eget folkemord. Det er en krigsforbrytelse, utført av et land som selv mobiliserte til forsvar for pressefrihet under Hebdo.
Drapene på journalistene er ikke tilfeldige. De er en del av en strategi for å stenge verdens øyne for vitnesbyrdene, mens Israel trapper opp planene om full okkupasjon av Gaza – og sikrer seg havets gassreserver og byens strategiske havn. For å skjule en forbrytelse må man først drepe dens dokumentasjon.
Norge liker å kle seg i fredsnasjonens drakt. Men bak diplomatiske fraser og bistandsmidler finnes en materiell realitet: norsk metall, norsk teknologi og norske hender bidrar til våpen som pulveriserer boligblokker og river kropper i filler.
Dette gjør oss ikke bare moralsk kompromittert. Det gjør oss til en del av dødsmaskineriet. Og når historien en dag ser tilbake, vil den ikke se et land som sto på sidelinjen – men et land som leverte skruene til likkistene.
