Det er over 40 år siden byens fotballhelter ble seriemestere, men publikums engasjement er ikke svekket. Ingen steder her i landet er interessen så stor, patriotismen så sterk eller kampen om nyhetene så skarp som i Bergen.
Følger heltene
Regnet spruter ned selvfølgelig, men publikum på stadion er i ekstase. Hjemmelaget har akkurat most Lyn 5-1. Et overraskende tallrikt pressekorps; rikstabloidene, NRK, lokale etermedier og ikke minst bergensavisene lar oslogutta få dusje i fred. Det skyldes ikke bare resultatet. For byens journalister er det uansett bare hjemmelaget som teller.
Et tv-team intervjuer Robbie Winters liggende på massasjebenken i garderoben. Erkerivalene, Eystein W. Thue i Bergens Tidende og Jan Gunnar Kolstad i Bergensavisen, har kveldens største helt, Bengt Sæternes, på tremannshånd.
Thue skjuler ikke sin begeistring for spilleren på trykk dagen etter: «Fire dager etter at han sikret Brann cupfinale skåret han tre mål på stadion. Og det beste av alt – Bengt Sæternes er langt fra toppformen».
Også Kolstad gleder seg over det han så: «Men hvis det var en sliten Sæternes vi så i går, kan bergenserne glede seg til fortsettelsen».
Trives med seier
Nøytralitet er heller ikke det avisene streber etter. De dyrker egne helter og sånn må det være.
– Er det mulig for journalister å skrive nøytralt om noe? Det er heller ikke BAs utgangspunkt. Vi er en patriotisk avis. Går det bra for Brann er vi like glad som andre. Vi går ikke på Brann-Lyn for å skrive om Lyn, sier Kolstad, som forteller at folk likevel har en tendens til å tro at journalistene koser seg når det går trått for laget og de kritiske vinklene gjør seg gjeldende.
– Jeg må ofte forklare at det ikke er noe gøy med å være den som må stille spørsmål om hvorfor spillerne er udugelige. Trivselsmessig er det helt klart best for oss journalister når det går bra.
– Men er dere en heiagjeng?
– På ingen måte. Det blir sett rart på om noen jubler for en Brann-skåring. Såpass objektivitet må vi ha i behold at vi ikke skråler som andre supportere. Men vi er fra Bergen og vi følger Brann.
Kjedelig
Thue poengterer at det er uinteressant å være nøytral.
– Vi skriver for leserne og fotball handler om følelser. Vårt utgangspunkt er at Brann er det laget publikum vil skal vinne.
– Så patriotisk er en riktig betegnelse?
– Nei, jeg vil ikke si vi er patriotiske, men vi skal serve patriotismen. Det ville være kjedelig om vi skrev like mye om bortelaget som hjemmelaget.
– Jubler du for skåring?
– Det er naturlig med fysiske reaksjoner på det som skjer i en fotballkamp, men på pressetribunen må vi legge bånd på oss. Samtidig skal vi ikke være flaue for at vi er engasjert. Å være påtatt kald er bare kjedelig, sier Thue, som mener kampresultatet har liten betydning når han er på jobb. Da blir jakten på de beste sakene viktigst.
– BA er glimrende, de holder oss på tærne. Til dels også VG. Det vi prøver å gjøre er både å være tett på nyhetene, samtidig som vi går mer i dybden og setter ting i sammenheng, sier Thue.
Konkurransen påvirker selvsagt også BAs fotballjournalistikk.
– Vi skal underholde og opplyse med godt språk og gode bilder. Og så kjemper vi om nyhetene. Konkurransen med BT påvirker oss 24 timer i døgnet. Vi har ikke råd til å gå glipp av noe. Det er viktig å være først eller iallfall ikke gå glipp av noe de har, sier Kolstad.
Hjemmekommentator
En som får påpakning når han ikke klarer å skjule sine sympatier er Jan Henry Isdahl i NRK Hordaland, som rapporterer for radiosporten.
– Jeg er nok den av NRKs fotballreportere som har fått mest kjeft for å høres patriotisk ut. Vi er samlet en gang i året og da har jeg fått både gult og rødt kort. Når jeg er blitt angrepet for «hjemmekommentering» har jeg forsvart meg med at en sidrumpa reporter fra Hedmarken ikke forstår at bergensere har kystlinje med Latin-Amerika. Vi er bare litt mer engasjerte.
Men NRK-reporteren mener han er blitt flinkere til å holde en noe mer nøytral tone i rapporteringen.
– Da Rosenborg slo Brann 6-1 lurte noen venner på om jeg var blitt Rosenborg-homo.
Isdahl ser det som sin oppgave å gi et mest mulig korrekt bilde av det han ser.
– Når vi er på jobb må vi være nyanserte og ikke la oss rive med på samme måte som publikum, sier Isdahl, som ikke vil være med på at lokale fotballreportere er en heiagjeng.
– Nei, jeg føler ikke det. Da har vi ikke gjort jobben vår. Jeg har et gjennomtenkt forhold til det jeg gjør. Og fordi bergensere med sin dialekt høres mer brautende ut enn andre må jeg være ekstra påpasselig. Siste tabben jeg kommer på er fra 1997. Jeg utbrøt «nei, nei, nei» da Tromsø i en kamp om medalje skåret på overtid, med en lefse av et skudd. Der var jeg menneske. Det fikk jeg en del kjeft for.
Ikke supportere
Sportsjournalist Morten Svesengen i Romerikes Blad (RB) bekjenner at han faktisk ikke er noen svoren Lillestrøm-tilhenger.
– Ingen av oss som dekker fotball er LSK-supportere i utgangspunktet. Ingen er herfra, men når vi jobber med et lag blir det selvsagt viktig hvordan det går. Akkurat som BA synes Brann-seier er bra, synes vi det er fint om det går bra med LSK.
Han mener det betyr mye for RB som regionavis å ha et elitelag som virker samlende på lokalsamfunnet.
– Klubben er også avhengig av avisa. Det er ikke noe sted det står så mye om LSK som i Romerikes Blad. Men vi tar aldri på oss en supporterrolle, selv om vi ser ting fra LSKs ståsted. Vi er patrioter, det er avisas uttalte filosofi, men det betyr ikke at vi er ukritiske.
– Merker du forventninger om at RB skal støtte LSK?
– Nei, i utgangspunktet ikke. Men det er klart klubben er mer glad i positive enn negative saker. De vil nok gjerne påvirke oss, men jeg opplever ikke dette som noe problem.
Sportsleder i Telemarksavisa (TA), Runar Pedersen, vedgår at han håper Odd ikke rykker ned.
– For oss som sportsjournalister er det som natt og dag å ha et eliteserielag lokalt.
Akkurat nå har TA fått kjeft for å ha vært for negativ.
– Vi prøver å være nøytrale, men er også litt heiagjeng. I en by som her, så er det der en balansegang. Men oppgaven vår er ikke å være heiagjeng, vi skal blant annet være et faglig korrektiv.
Vil påvirke
Svesengen avviser at RB opptrer som heiagjeng.
– Vi er kritiske til det som foregår, ikke bare på banen men også mot ledelsen og klubben. Det er bare et par dager siden vi kritiserte ansettelsen av ny trener. Vi vil påvirke, ikke være nøytrale. Omgivelsene krever mye av LSK og det tilpasser vi oss, sier Svesengen, som mener de er aktører på samme måte som når avisa prøver å påvirke i for eksempel kommunale saker.
I Hamar Arbeiderblad har de forholdt seg til et lag på voldsom opptur. Men sportsredaktør Mattis Røhne understreker at det er ikke avisas oppgave å bidra til at Hamarkameratene gjør det godt eller dårlig.
– Vi skriver om det som er naturlig å skrive om. Vi skal ikke være drahjelp. Vi må speile virkeligheten på godt og vondt. Supporterne må være den 12. mann på laget. Ikke vi.
Sportsredaktør Harry Tiller opplyser at Adresseavisen definerer sitt forhold til landsdelen som patriotisk, ikke partisk.
– Vi har derfor et kritisk søkelys på RBK, både på det sportslige, økonomien og klubben som kulturell og idrettspolitisk aktør. Dette dekker vi på vanlig vis, selv om det er definert som sportsjournalistikk, sier Tiller, som mener nøytralitet overfor RBK verken er mulig eller noe mål.
– Det er viktig at vi evner å skrive kritisk når det trengs, samtidig som vi lar oss begeistre når RBK spiller uavgjort mot Arsenal. Vi har tradisjon for å strekke oss langt for å se RBK med kritiske øyne. Nøytral journalistikk høres kjedelig ut, men i all journalistikk er det nødvendig å strebe etter objektivitet og renhårighet.
Forstår oss
– Oppfatter du at klubben forventer Adressas støtte?
– Nei, RBK er en profesjonell klubb som forstår vår rolle. Det hjelper også at de har en tidligere journalist som trener. Men nedover i organisasjonen kan det nok være lavere forståelse for at vi har et kritisk blikk på RBK. Noen mente at vi skremte folk fra å komme da vi fokuserte på sikkerhet i forbindelse med Besiktas-kampen.
Bergensjournalistene tror ikke Brann-ledelsen forventer støtte fra avisene.
– Men jeg blir litt provosert av folk som mener vi skal være supportere, sier BAs Jan Gunnar Kolstad.
Eystein W. Thue i BT påpeker at avisen har en lang og kritisk tradisjon i forhold til Brann.
– Vi får ofte høre at vi er for kritiske. Bergen er litt spesielt. Spillere og trenere som kommer til Brann fra mindre steder, der de er vant til å ha lokalavisa i sin hule hånd, får litt bakoversveis når de kommer hit. Her i byen har vi ikke den symbiosen.
Sportsredaktør Carl Gunnar Gundersen i Stavanger Aftenblad tror klubbledelsen forventer at det skal være litt heia Viking.
– De blir overrasket når vi ikke er det. Vi har ingen tradisjon på det. Men det er ikke noe galt i å heie når det går bra. Det er gøy når de er i slag, og interessant når de er i døden, sier Gundersen, som mener majoriteten av publikum er mye mer kritisk enn avisa.
– Mange sier at de er et møkkalag og at de tjener for mye, når det går dårlig. Da er vi mer nøytrale.
Problemtrener
Runar Pedersen merker lite til press og mener Odd opptrer profesjonelt.
– Men føler de seg urettferdig behandlet, så reagerer de. Så langt i år har vi ikke hørt fra spillerne, men vi har et litt problematisk forhold til treneren. Vi mener Arne Sandsjø er litt lite tilgjengelig, litt arrogant kanskje. Vi kunne ønsket oss en Vidar Nordli. Vi må stille veldig klare spørsmål.
Sportsleder Geir Bakken påpeker at det er nykommer Fredrikstad Fotballklubbs egen jobb å holde seg i tippeligaen. Det kan ikke Fredriksstad Blad hjelpe klubben med.
– Vi skal ikke være en kampanjeavis, men vi heier og bygger opp under lokalpatriotismen på en konstruktiv og ikke nedbrytende måte, sier Bakken, som likevel mener avisa har det nødvendige kritiske øyet på FFK.
– De sier gjerne at vi skal være kritiske, men sier fort ifra når vi er det.
Med oss eller mot oss
Morten Pedersen er mangeårig fotballreporter i Dagbladet. Som riksavis følger Dagbladet alle topplagene, så vi spør om forholdet til landslaget. Landslagstrener Åge Hareide mer enn antydet jo nylig at reporterne som følger laget er en heiagjeng.
– Hareides uttalelse var en glipp av dimensjoner, som han seinere trakk tilbake. Vi er selvsagt ingen heiagjeng selv om alle håper at Norge vinner. Utover det forholder vi oss til verden slik den er. At vi kanskje er mer nasjonalistiske enn andre, er ikke noe særfenomen knyttet til fotballandslaget. Det lille vi er gode i gjør oss opprømte. Under OL er vi for eksempel plutselig kjempeinteresserte i roing og padling.
Mer juling enn ros
– Er det mulig for lokale medier å skrive nøytralt om stedets eliteserielag?
– Ja, selvfølgelig. Det er bare å se på hva som står i avisene, det. Klubbene reagerer på det som står i mediene. Nylig gikk for eksempel Lyn-direktør Morgan Andersen ut og kritiserte etermediene for dårlig dekning. Helt meningsløst selvfølgelig. Spør du klubbene vil de nok si at de får mer juling enn ros.
– Men samtidig holder man med laget?
– De er patriotiske, ja. Men mediene gir ris og ros etter hva lagets prestasjon fortjener. Journalister dekker alt som foregår rundt et lag, også konflikter. Når det gjelder landslaget er slagsmålet mellom John Arne Riise og John Carew et godt eksempel. Jeg vil ikke si at avisene holdt noe tilbake akkurat, sier Pedersen.
Sponsing
Verken Kolstad, Thue eller Svesengen bryr seg om at deres aviser sponser laget de dekker. Eller tror at det kan skape problemer eller påvirke journalistikken. Men Tiller er skeptisk.
– Jeg synes Adressa skulle latt være å sponse RBK. Det kan, og har til en viss grad vært stilt spørsmål ved vår lojalitet fra lesere. Det er kanskje ikke noe stort problem, men integritet er noe som sitter i hodet på leserne. Jeg har tatt opp saken med ledelsen men ikke fått gehør, sier Tiller
NRK-reporter Isdahl misliker på sin side at konkurrentene er sponsorer.
- Det synes jeg er negativt fordi jeg føler at de får opplysninger via via. Selv om det er markedsavdelingens ansvar har man noen på innsiden, og folk snakker sammen.
Telemarksavisa er ikke lenger sponsor for Odd, men det skyldes utelukkende en økonomisk vurdering.
– Da vi trakk oss, var det fordi vi følte at vi kunne bruke de pengene bedre redaksjonelt, men det medfører ingen bindinger å være sponsor, sier Runar Pedersen.
Gundersen skjønner at folk utenfra kan stille spørsmål om sponsingen.
– Men dette bestemmer ikke vi. Det er ikke innom oss i det hele tatt. Vi sponser veldig mange idrettslag i Stavanger-området. Vi støtter det regionale idrettslivet som det regionale kulturlivet.
Vennskap
Når man jobber tett opp mot et fotballag blir man naturligvis godt kjent med mange spillere. Hvordan takler reportene spørsmålet om vennskap og tette bånd?
– Personlig har jeg aldri prøvd å gjøre meg til venn med noen jeg jobber med. Andre har nærmest som arbeidsmetode å bli kompis med spillere. Hvis jeg var idrettsstjerne ville jeg alltid ha vært mistroisk overfor journalister som ba meg på kafé, sier Kolstad.
Thue unngår også for mye sosial omgang.
– Noen ganger er det likevel unaturlig ikke å ha det. Jeg opplever ikke vennskap som noe problem.
Bakken tror ikke han som sportsleder står noe personlig nærmere FFK-formannen enn avisas politiske journalister gjør i forhold til ordføreren i byen.
Tilfellet Iversen
Morten Pedersen tror tette bånd til kildene er mer problematisk lokalt enn for dem som jobber i riksmedier.
– Men når du som har et nært forhold til Steffen Iversen også leier ut en leilighet du eier til ham, får du vel et integritetsproblem?
– Jeg leier ut til Vålerenga Fotball Invest, til markedspris, ikke til Steffen Iversen, sier Pedersen, som understreker at det altså ikke er snakk om at spilleren bor i hans leilighet for en billig penge, slik at Dagbladet eller han selv kan dra fordeler av det i sin dekning, om noen skulle tro det.
Bare fotball
Dagblad-journalisten ser integritetspoenget, men så lenge bindingen ikke er av en slik art at den kan få uheldige konsekvenser for avisa, føler han seg vel med situasjonen. Han viser til at det er snakk om bevegelser på og rundt en fotballbane, og personer eller institusjoner med begrenset samfunnsbetydning.
Pedersen kan for øvrig skilte med at han sto bak den saken som trolig skapte mest hodebry for Iversen i fjor. Den om fotballspillere og ølflasker på samme bilde.
Samme regler
Eystein Thue mener sportsfeltet ikke på noen måte er annerledes enn annen journalistikk.
– Jeg mener det er feil å definere sport som egen sjanger. Vi følger normale journalistiske kriterier i alt vi gjør. At vi følger ett lag spesielt er ikke forskjellig fra at norske medier følger norske deltakere i Grand Prix.
Også Morten Pedersen misliker begrepet sportsjournalistikk.
– Det virker stigmatiserende. Mange tror visst vi som dekker fotball har trill runde hoder, men vi er ingen heiagjeng med flagg i panna. Vær Varsom-plakaten gjelder for sport som for all annen journalistikk. Og man skal være kritisk når det er behov for å avdekke det som fortjener offentlighetenes søkelys
Jan Gunnar Kolstad i BA blir irritert når folk tror det er annerledes å skrive sport.
– Mange ser sportsjournalister som en gjeng whiskydrikkende supportere. Det er forferdelig mange år siden det var slik. Håndverket er det samme for oss alle, de samme etiske retningslinjer gjelder. Nå er vi nyhetsjournalister med utdanning.
Underholdning
Harry Tiller i Adresseavisen mener det som skiller sport- og kulturjournalistikken fra andre stoffområder er underholdningsaspektet.
– Idrett og følelser hører sammen. Når RBK vinner, jubler hele midt-Norge. Journalistikken i Adressa avspeiler dette.
At det er underholdning han driver med er ikke Morten Pedersen ubetinget enig i.
– Nei, men det er det også. Vi formidler følelser, opplevelser og inntrykk i tillegg til nyheter. En gang, før fotball kom på tv, sa Bjørge Lillelien noe nydelig og viktig: Selv om fotballkampen er dårlig behøver ikke kommentarene være det.
Uten effekt
Tror så journalistene at deres skriverier kan bidra til at det går bra eller dårlig med laget?
– Vi tilpasser oss de forventningene leserne og klubben sjøl legger opp til. I mange år var det bare gull som gjaldt for LSK. Etterpå har det bare handlet om Rosenborg og da har vi lagt lista lavere. Hvis vi i 98-sesongen, da mange profiler var borte og laget fikk en dårlig start, hadde opprettholdt det voldsomme trykket kunne vi bidratt til at laget rykket ned, mener Svesengen.
Thue tror ikke mediene påvirker Branns prestasjoner, verken den ene eller andre veien.
– Nei, jeg har aldri hatt den følelsen. I skandaleåret uten like, 1999, var det nesten bare negative saker. Men da tok Brann tredjeplass. Jo mer positiv omtale, jo bedre går det med laget, nei det er bare tull.
