KI-kappløpet kan ikke bygge på gratisarbeid fra journalister

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Journalister kjenner mønsteret godt. Nyhetsinnhold plukkes opp av søkemotorer der algoritmene kan endres fra én dag til den neste. Det deles i sosiale medier, og nå også av KI-modeller som henter, oppsummerer og gjenbruker journalistikken, ofte uten at de som faktisk gjorde jobben får noe igjen for det.

KI-modeller laget i utlandet trenes på enorme mengder tekst: romaner, forskningsartikler, blogginnlegg, og journalistikk. Reportasjer, analyser, kommentarer og nyhetsartikler skrevet av journalister verden over har blitt drivstoffet for maskinene som nå omtales som den neste teknologiske revolusjonen.

Problemet er ikke at teknologien utvikles, men premisset den bygger på: at alt dette arbeidet, selve tekstgrunnlaget, kan brukes gratis.

I 2019 innførte EU Press Publishers’ Right, et tiltak som skal gi mediehusene bedre vern i møte med digitale plattformer og rett til å kreve kompensasjon for bruken av deres innhold på nett. I praksis ser vi imidlertid at inntektene sjeldent kommer enkeltjournalistene til gode.

I Norge har vi sterke tradisjoner for pressefrihet, redaktøransvar og kollektive avtaler som også beskytter journalistenes opphavsrett. Samtidig utfordres den nordiske mediemodellen av globale teknologiselskaper med helt andre muskler.

Når selskapene bygger tjenestene på journalistisk innhold uten klare regler for betaling, settes den nordiske mediemodellen under press.

I Europaparlamentet begynner tålmodigheten å ta slutt. Parlamentet ber nå EU-kommisjonen legge til rette for kollektive lisensordninger som sikrer at rettighetshavere får betalt når innhold brukes til å trene KI-modeller.

Samtidig pekes det på noe stadig flere i mediebransjen har kjent på kroppen, at KI-systemer kan trekke trafikk og inntekter bort fra redaksjonene som produserer innholdet.

Budskapet fra Brussel er ganske enkelt: Betal.

For journalistikken er dette helt avgjørende. I en tid der alle kan produsere og spre innhold til et stadig mer globalt publikum, har journalistikken aldri vært under større press, men heller aldri vært viktigere. Under koronapandemien fra 2020 ble imidlertid journalistikk og redaktørstyrte medier i praksis ansett som en samfunnskritisk funksjon. I kriser og i urolige tider er det viktig å ha medier publikum kan stole på.

Men nyhetsproduksjon er kostbart arbeid. Det krever tid, kompetanse, kildearbeid, kildevern, presseetikk og et tydelig redaktøransvar. Det er resultatet av profesjonelt arbeid utført av ekte mennesker. Likevel behandles ofte journalistikken som gratis innhold fra nettet for teknologiselskapene. Argumentene deres er velkjent: Regulering vil hemme innovasjon, og Europa risikerer å tape KI-kappløpet hvis opphavsretten håndheves for strengt.

Det argumentet begynner å bli gammelt. Særlig når vi ser hvilke enorme investeringer som gjøres i kunstig intelligens.

Samtidig er maktforholdet åpenbart skjevt. En enkelt journalist eller frilanser kan ikke forhandle med globale teknologigiganter. Kollektive løsninger er derfor helt avgjørende. Når rettighetshavere organiserer seg, blir det mulig å etablere lisensordninger som både gir KI-selskapene tilgang til data og sikrer betaling til dem som skaper innholdet.

Klare avtaler vil gi mer forutsigbarhet for aller parter.

Journalistikk er grunnleggende infrastruktur i et opplyst samfunn, og en sentral del av et demokratisk samfunn. Hvis den tappes for ressurser, svekkes også offentligheten teknologien selv er avhengig av.

KI kan bli et kraftfullt verktøy, også i redaksjonene. I mange tilfeller er det allerede tilfellet. Men det forutsetter at de som skaper innholdet, også får sin del av verdiene.

Den digitale økonomien kan ikke fortsette å vokse på gratisarbeid fra journalister. Under statsbudsjettet i 2025 lovte kulturdepartementet 45 millioner til en ny norsk språkmodell til vederlag til rettighetshavere innenfor presse- og aktualitetsmedier. Dette er positivt og gjør det mulig å utvikle en språkmodell basert på innhold med avklarte rettigheter.

Under et studiebesøk i Brussel nylig presenterte APF vår posisjon på dette for beslutningstakere, byråkrater og representanter fra de ulike landene som jobber med opphavsrett. Vi ble lyttet til og vi mener at norske medieorganisasjoner kan påvirke. Norske erfaringer bør brukes som modell i EU-arbeidet

Vi mener det haster at EU må prioritere tiltak som sikrer at journalister får rettferdig kompensasjon og kontroll over bruken av eget innhold, samtidig som mediemangfoldet og innovasjon ivaretas.