Kildevern eller dekke? Når VG ikke vil svare om seg selv

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Norske medier er nådeløse når de avslører samrøre i politikk og næringsliv. Når en statsråd eller en direktør har uklare bindinger, kan ha mottatt ureglementerte goder eller ha utnyttet «systemet», er kravet fra pressen alltid det samme: 

Fullt innsyn. Alt skal frem. Alt skal forklares. Ingen bortforklaringer aksepteres.

Men når søkelyset snus mot mediene, endres spillereglene. Saken om kontakten mellom VG-journalist Bjørn Haugan og tidligere Norsk Industri-sjef Stein Lier-Hansen er et skoleeksempel på et spørsmål om hvor langt kildevernet kan strekkes før det kolliderer med kravet til åpenhet om mulig inhabilitet. 

Samrøre på travbanen 

Opplysningene E24 har lagt frem, er ubehagelige. Vi snakker om en journalist som i årevis dekket lønnsoppgjøret – et av de viktigste politiske og økonomiske feltene i Norge – mens han samtidig, ifølge E24, spilte på hest og hadde sosial kontakt med sentrale aktører han dekket.

Travløpet de spilte på, skjedde 27. februar 2024, mens skandalen rundt Lier-Hansen var i ferd med å utvikle seg til en sak om mulig økonomisk kriminalitet.

Vi ser restaurantkvitteringer der journalisten står oppført som gjest på kildens regning. 

Inntrykk av samrøre 

Er dette bare vanlig «kontakt med kilder»? 

Mange vil mene at det reiser spørsmål om grensen mellom profesjonell kontakt og privat samrøre, noe som kan svekke tilliten til journalistens uavhengighet. 

VG legger ikke kildevernet i potten

Som Svein Brurås, tidligere professor i journalistikk, påpeker: Dette bekrefter et inntrykk av samrøre som pressen ofte nekter for at eksisterer.

La det være sagt: Jeg har dyp respekt for VG og ingen grunn til å mistro journalist Bjørn Haugan. Men det skal ikke frata meg eller andre retten til å få en avklaring, på linje med det pressen ville krevd i tilsvarende saker. 

Dette handler ofte om det samme vi i mediene argumenterer med: Å få fakta på bordet vil ofte bety at man fjerner grunnlag for mistanke og spekulasjoner. Slik er det i denne saken også. 

Kildevernet som spørsmål 

Ansvarlig redaktør i VG, Gard Steiros svar er prinsipielt og kategorisk: Kildevernet hindrer ham i å kommentere. Det er en argumentasjon som kan oppleves som svært vid.

Kildevernet er til for å beskytte sårbare kilder mot represalier fra maktapparater. Det er ikke en generell «slipp unna-klausul» for journalister som eventuelt har trådt feil. Å bekrefte eller avkrefte om man har blitt påspandert en middag til 3000 kroner på Lorry, avslører ingen anonym kilde. 

Det avklarer journalistens habilitet.

Regelverk er ikke bevis

I sitt svar til kritikken fra Vårt Land på lederplass, viser Steiro til VGs strenge interne regelverk som om det i seg selv skulle være et svar på kritikken. 

Men et regelverk er ikke et bevis – det er en intensjon. Nettopp når reglene er så tydelige, blir det mer påfallende at VG ikke vil avklare om de faktisk ble fulgt.

Når Steiro omtaler kildevernet som et «hellig prinsipp», gjør han det samtidig immun mot kritiske spørsmål. 

Men et prinsipp som aldri kan diskuteres i møte med konkrete situasjoner, kan også bli en mekanisme som skjuler feil og uheldige praksiser. 

Kildevernet skal beskytte kilder – ikke beskytte redaksjoner mot ubehag.

Når VG bruker logikken

Det mest oppsiktsvekkende er at VG selv opererer med en helt annen standard når de stiller spørsmål til andre. Forrige uke skrev avisen at kronprins Haakon «viker unna direkte spørsmål» om et sensitivt tema. Poenget deres var tydelig: Når en offentlig person ikke svarer, åpner det for spekulasjoner. Det er vanskelig å forstå hvorfor VG ikke ser at den samme mekanismen gjelder dem selv. 

To helt ulike saker – men prinsippet er identisk. Taushet skaper rom for tolkninger. Det gjelder for alle andre, og det gjelder også for landets største avis.

Kan vike unna 

Kan Gard Steiro peke på én eneste opplysning i E24s dokumentasjon – én eneste tekstmelding, kvittering eller oppføring – som faktisk vil avsløre en kilde, dersom han bekrefter eller avkrefter at Haugan ble påspandert middag?

Hvis svaret er nei, er henvisningen til kildevernet ikke nødvendigvis et svar på det spørsmålet som stilles. Da kan det like gjerne oppfattes som et forsøk på å skjerme VG fra ubehagelig oppmerksomhet.

Jeg vil også benytte anledningen til å peke på Vær Varsom-plakaten (VVP). Her står det sort på hvitt:

• VVP 2.2: Unngå dobbeltroller og bindinger som skaper mistanke om inhabilitet. Spill på hest og middager med kilder er nettopp slike bindinger.
• VVP 2.3: Vis åpenhet om forhold som kan påvirke publikums oppfatning. Å nekte å svare på om en journalist har mottatt goder, kan svekke åpenheten rundt forhold som er relevante for publikums tillit.
• VVP 2.4: Journalister skal ikke motta goder som kan oppfattes som kompensasjon. Dette er kjernen i saken – og et spørsmål VG nekter å avklare. 

Rom for spekulasjoner

Ved å nekte å svare på om Haugan har mottatt goder, oppstår det i det minste et spørsmål om hvor godt praksisen harmonerer med VVPs intensjon. Det skaper et rom for spekulasjon som er langt mer skadelig for tilliten enn en ærlig innrømmelse ville vært.

Pressens makt er avhengig av folkets tillit. Den tilliten forsvinner den dagen publikum kan sitte igjen med følelsen av at vokterne av sannheten beskytter sine egne mer enn de beskytter prinsippene.

Hvis VG fortsatt vil oppfattes som en av samfunnets viktigste kontrollører, må avisen først vise at den tåler å bli kontrollert selv. Uten å misbruke kildevernet som en fluktrute.

LES OGSÅ: 

Vårt Land på lederplass: For dårlig av VG

VG legger ikke kildevernet i potten

Riktig av VG å holde fast ved kildevernet