Kjære idioter

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Selv var jeg en av journalistene som forlot Ren Mat da eierne ville forlate den frie journalistikken i 2004. Nå skjer det igjen. 

Økologisk Norge vil gjøre magasinet Ren Mat til en del av organisasjonens kommunikasjonsarbeid. I 2004 ville Oikos - Økologisk Landslag, som den het den gangen, gjøre noe lignende: De var lei av at en uavhengig redaksjon prioriterte og tenkte annerledes om et stoffområde som folk flest kjente lite til. Det hadde heller ikke gått lang tid siden det samme magasinet het Jordvett og var et supersmalt tidsskrift for idealister med jord fri for plantevernmidler mellom hendene. 

Hver måned satte redaksjonen seg ned og klistret adresseetiketter på tidsskriftene og sendte dem av gårde til fjern og nær, men opplagstallet var det ikke noe å snakke om. Og jeg husker godt telefonsamtalen fra en som ringte redaksjonen og spurte om vi hadde merket noe til nattens lokale jordskjelv på Vestlandet, for var det ikke den slags vi syslet med? 

DEBATT: Å høste som man sår

Vi drev uten tvil med noe veldig smalt og sært, og vi innså raskt at journalistikken måtte gå bredere ut og nå ut til et større publikum, ikke bare til gårdbrukere som ville produsere mat på en mer bærekraftig og miljøvennlig måte. Og da måtte man tenke bredere, ikke bare skrive til et dedikert, lite publikum, og svaret på det hele ble Ren Mat, et magasin som skapte journalistikk for et større publikum, for flere enn bare de spesielt interesserte. 

Mine kolleger og jeg meldte oss inn i Norsk Journalistlag. Redaktørplakaten ble innført og redaksjonen frontet arbeidet med å legge om profilen og gjøre et smalt tidsskrift til et bredt magasin. 

For utgiverorganisasjonen meldte det seg likevel et slags savn etter hvert som Ren Mat vokste og fikk et større publikum. For hvor var heiagjengen? Hvor ble det av artiklene om internt organisasjonsliv og referater fra møter i den o store, fine organisasjonen? 

Uavhengig journalistikk om økologisk landbruk kunne også innebære kritiske saker, en selvsagt del av uavhengig, redaktørstyrt journalistikk. Men det er prisen å betale, og en gang utpå våren 2004 sa vi takk for oss, hele redaksjonen. Ikke var vi mange heller, men vi gikk fra det vi mente var et synkende skip.

Heldigvis klarte arvtakerne å holde Ren Mat i live og skape et magasin som ivaretok noe av det vi hadde stått for: En journalistikk som ikke var altfor opptatt av moderorganisasjonens kommunikasjonsbehov og den slags. Ren Mat når i dag flere enn organisasjonens medlemmer. Det er noe som minner om en suksess. 

Fri, uavhengig journalistikk ser ikke alltid ut som den beste løsningen fra ståstedet til organisasjoner som ikke ser hele verdien av en fri, vidsynt journalistikk som skal favne bredere enn et velmenende, trangsynt organisasjonsbehov.

I mai 2004 gikk jeg ut av redaksjonslokalene til Ren Mat i Bergen og ble en fri mann, også kalt en frilanser, og siden har jeg ikke sett meg tilbake. 

Men når jeg nå leser om det som skjer i Ren Mat, oppleves det som et sirkulært, brutalt deja vu med dårskapens fyrster i førersetet, og jeg blir så forbannet som det er mulig å bli for et sindig menneske som jeg tross alt tror jeg er:

Kjære idioter i ledelsen i Økologisk Norge, det er ikke for sent å være litt mindre idiot. 

Paul S. Amundsen er frilansfotograf i Bergen og var journalist i Ren Mat og Jordvett i årene 2000-2004