Må vi alle være A4?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Ikke nok med det, staten støtter også et mangfold av medier gjennom pressestøtten. 

Tanken er at dette mylderet – både av aviser og fagblader mange aviser henter saker fra – bidrar til at flere meninger får plass i den offentlige samtalen, at de samme hendelsene dekkes av ulike journalister med ulik bakgrunn og at ulike redaktører belyser det de opplever som viktig at folk i vårt langstrakte land får med seg. 

Dette bidrar til at vi alle kan ta opplyste valg, som er en av grunnsteinene i et fritt demokrati.

Hvis vi ønsker å hegne om dette, må landets lesere faktisk få med seg den journalistikken og det meningsstoffet som publiseres og distribueres.

Nå begynner det dessverre å spøke for sistnevnte. Norge er et land med mange kriker og kroker, og spredt bosetting er en villet politikk. På langt nær alle mottakere av aviser eller blader er digitale eller liker å lese (utelukkende) på en skjerm. Disse menneskene risikerer nå å ikke lenger å få sin avis eller sine blader hjem i postkassa, fordi Posten merkelig nok ikke lenger har lyst til å drive med nettopp det, altså post.

Det er, folkelig sagt, konsekvensen av det som pakkes inn i den noe tørre Lov om posttjenester, tilhørende forarbeider og Postutvalgets rapport om framtidens posttjenester.

Riktignok skal det tilrettelegges for avbøtende tiltak – for aviser vel og merke. For mens avisene inngår i et eget statlig avisdistribusjonsanbud, med egne krav til hyppighet, levering og finansiering, så gjelder det ikke fag- og medlemsblader. Vi omfattes ikke av dette anbudet og har ingen tilsvarende vern.

I verste fall kan ny postlov føre til at Kari og Ola øverst i Numedal må kjøre flere kilometer til nærmeste post i butikk eller annet hentested for å kunne lese bladene de abonnerer på eller får som del av et medlemskap i LO, NAF, Sykepleierforbundet eller Norges Jeger- og Fiskerforbund, for å nevne noe. Det sier seg selv at det til syvende og sist får konsekvenser for den offentlige samtalen.

En annen ting som potensielt truer mangfoldet vi har i Norge i dag, er at Posten må fortsette å spare penger. Digitaliseringen i Norge øker, årsverk og kostnader må kuttes. 

Posten svar på dette er oppsiktsvekkende enkelt, innføringen av et standardisert format. Om Posten skal kunne håndtere magasiner som brev (slik det allerede gjøres i dag) også i framtiden, ønskes det at alle fagblader bruker samme format. Slik griper Posten direkte inn i medienes uttrykksform og dermed den redaksjonelle friheten.

«Endring vekker uro. Men vi kutter ikke i trygghet», skriver Samferdsels­departementet i sitt høringsnotat til den foreslåtte nye postloven. Om regjeringen mener alvor med budskapet sitt, må Posten gjennom ny postlov instrueres til å både distribuere magasiner som før og ikke blande seg borti den redaksjonelle friheten.