Noen ganger er sorg bare sorg

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Det er noe med Slottsplassen.

Når noe virkelig samler oss, søker vi dit.

I sommer var plassen fylt av norske fotballsupportere. Etter seier dro folk opp Karl Johan og sang:

«Vi skal vekke kongen.»

Da VM-eventyret senere tok slutt mot England, dro folk tilbake.

Denne gangen skulle de trøste kongen.

Da landslaget kom hjem, var kongefamilien selv med på festen. Kong Harald tok imot spillerne på Slottet, mens daværende kronprins Haakon – vår nye konge – gikk ut til folket på Slottsplassen og slo på tromma mens supporterne rodde.

Det var fest.

Noen uker senere ser den samme plassen helt annerledes ut.

Nå ligger blomstene langs gjerdet.

Folk kommer ikke for å synge, juble eller ro Norge fram.

De kommer for å sørge.

Persondyrkelse?

I et debattinnlegg i Journalisten spør frilansjournalist Steinar Steinkopf Sund hvor grensen går mellom respektfull sorg og personkult.

Han mener reaksjonene etter kong Haralds bortgang har gått «over alle støvleskaft». Han beskriver Norge som et land i «kollektiv unntakssorg» og sammenligner deler av samfunnsreaksjonen med de kollektive sorgutbruddene man kan se når diktatorer i autoritære regimer dør.

Det synes jeg er å dra det svært langt.

For all del: Sund har et poeng når han skriver at Norge ikke kan slutte å fungere fordi kongen er død.

Politikerne må drive politikk. Mediene må fortsatt stille kritiske spørsmål. Og vi journalister bør absolutt tåle en diskusjon om hvorvidt vi har publisert for mye kongestoff de siste dagene.

Men det er et langt sprang derfra til persondyrkelse.

For kanskje undervurderer man da hvilken betydning kong Harald faktisk hadde for folk her i landet.

Ingen tvang oss

Lørdag sto mennesker i kø i time etter time for å komme inn i Slottskapellet og ta et siste farvel med kong Harald.

På det meste var ventetiden over sju timer.

Selv sto jeg der i fem.

Ingen tvang meg.

Ingen fortalte meg at jeg måtte sørge. Ingen myndighet krevde at jeg skulle stille meg i kø.

Jeg var der fordi jeg ønsket å være der.

Det samme gjaldt de tusenvis av menneskene rundt meg.

Noen hadde blomster. Noen snakket sammen. Andre sto stille.

Vi ville ta farvel.

Og nettopp derfor synes jeg sammenligningen med autoritære regimer skurrer så kraftig.

Sund trekker selv fram Nord-Korea, der det forventes at hele samfunnet sørger når lederen dør.

Det jeg opplevde utenfor Slottet var noe helt annet.

Folk kom fordi de ville.

En konge gjennom 35 år

Kong Harald var Norges konge i 35 år.

For mange nordmenn var han konge så lenge vi kan huske.

Han var der når vi feiret.

Han var der når vi sørget.

Etter terrorangrepet 22. juli gråt han sammen med oss. Under fotball-VM i sommer feiret han sammen med oss.

Jeg var selv så heldig å få møte og intervjue kong Harald én gang. Det var da han og dronning Sonja besøkte Sykkylven i 2022.

Jeg kjente selvfølgelig ikke kongen.

Likevel sto jeg fem timer i kø for å ta farvel med ham.

Det tror jeg sier noe om den helt spesielle plassen han hadde fått hos mange av oss.

Man trenger ikke være monarkist for å anerkjenne det. Man kan ønske seg republikk og samtidig være glad i Harald. Man kan diskutere monarkiets framtid og samtidig sørge over mannen som bar kronen.

Sorg er ikke en politisk lojalitetserklæring.

Politikken har ikke forsvunnet

Sund trekker særlig fram debatten om drivstoffavgiftene.

Der har han et poeng.

Avgifter som påvirker folks økonomi skal selvfølgelig kunne diskuteres, også når landet sørger. At kongen er død kan ikke gi politikerne et frikort til å slippe unna vanskelige debatter.

Men her er også tidslinjen viktig.

Debatten om drivstoffavgiftene begynte ikke 1. september.

Allerede i begynnelsen av august gjorde Høyre det klart at partiet ikke ønsket å videreføre det midlertidige avgiftskuttet. Det utløste politisk strid, også innad i Høyre. Lokallag ba partiledelsen snu, og saken ble diskutert helt fram til dagen før kong Harald døde.

Så kom 1. september. Avgiftslettelsen tok slutt, samtidig som Norge befant seg i de aller første dagene etter kongens bortgang.

Man kan gjerne mene at partiene burde fortsatt debatten med full styrke også da.

Men noen dagers dempet politisk temperatur etter at Norges konge gjennom 35 år er død, er et ganske tynt grunnlag for å slå fast at det demokratiske ordskiftet er satt på pause.

Demokratiet vårt tåler noen dager med lavere skuldre.

Det tåler også at vi sørger.

Det er noe med Slottsplassen

Og så er vi tilbake der vi startet.

På Slottsplassen.

Jeg synes nemlig det er interessant hvordan vi søker dit når noe skjer som samler oss.

I sommer var det jubel.

Tusenvis sto sammen og rodde Norge fram.

Supporterne sang at de skulle vekke kongen.

Da Norge tapte, skulle de trøste ham.

Den daværende kronprinsen sto blant folket og slo på tromma.

Nå er stemningen en annen.

Nå ligger blomstene langs gjerdet.

Nå kommer mennesker i tusentall for å sørge.

Samme plass. Det samme landet. To vidt forskjellige følelser.

Jeg ser ikke først og fremst persondyrkelse når jeg ser disse bildene.

Jeg ser fellesskap.

For det er fullt mulig å diskutere om mediene har dekket kongens død for mye.

Det er fullt mulig å mene at politikerne burde snakke høyere om drivstoffavgifter.

Det er fullt mulig å være republikaner.

Men det bør også være mulig å anerkjenne at kong Harald betydde svært mye for svært mange mennesker – uten å redusere sorgen deres til en «personkult».

I sommer skulle vi vekke kongen.

Så skulle vi trøste ham.

Nå står vi igjen utenfor Slottet.

Denne gangen kan vi ikke gjøre noen av delene.

Vi kan bare ta farvel.

Noen ganger er sorg bare sorg.