Problemet er ikke mengden kongestoff, men hva som skjer med det offentlige ordskiftet

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Det er all grunn til å vise respekt for kong Harald. Han har vært Norges konge i over 35 år, og for mange nordmenn har han vært en trygg og kjent skikkelse gjennom hele livet. At mennesker som sto ham nær, og mange som følte en personlig tilknytning til ham, sørger, er både naturlig og forståelig.

Men det er forskjell på sorg og persondyrkelse.

Reaksjonene etter kongens bortgang har etter mitt syn gått over alle støvleskaft. Det som skulle være en verdig markering av at en gammel konge er gått bort, begynner å ligne på en form for kollektiv personkult som vi vanligvis forbinder med helt andre typer samfunn enn det norske demokratiet.

La oss begynne med det mest åpenbare: Kong Harald ble 89 år gammel. At et menneske på 89 år dør, er ikke noen sensasjon. Det er trist, men det er også en del av livets gang. Vi kan ikke late som om dødsfallet kom som et uventet og ufattelig sjokk. Kongen hadde levd et langt liv og hadde i flere år hatt betydelige helseproblemer.

Likevel har Norge nærmest gått inn i en tilstand av kollektiv unntakssorg.

Mediene fylles av kongestoff, side opp og side ned. NRK kler nyhetsdekningen i svart sørgerand i dagevis. Det er som om hele samfunnets øvrige virksomhet skal settes på pause fordi en 89 år gammel mann er død.

Men det mest betenkelige er ikke mengden kongestoff. Det er hva som skjer med det offentlige ordskiftet.

Vi lever i et demokrati. Politikk skal diskuteres, også når landet er i sorg. Likevel har vi fått en situasjon der politiske partier nærmest legger lokk på kontroversielle saker fordi tidspunktet anses som upassende.

Ta debatten om drivstoffavgiftene, som økte 1. september. Dette er en sak som berører folks økonomi direkte. Det burde være både naturlig og nødvendig at politikerne diskuterer konsekvensene av avgiftsøkningen. Likevel har både Arbeiderpartiet og Høyre valgt å tone ned eller legge lokk på den politiske debatten med henvisning til situasjonen rundt kongens bortgang.

Det er en merkelig prioritering.

Et demokrati bør ikke ha sørgedager der politiske partier får munnkurv. Kongen var konstitusjonelt hevet over den partipolitiske striden. Nettopp derfor burde hans død heller ikke føre til at den demokratiske debatten settes på vent.

Det samme gjelder valg og nominasjoner i politiske partier. At Oslo MDG gjennomfører demokratiske nominasjonsprosesser bak lukkede dører, samtidig som landet befinner seg i en slags kollektiv sørgetilstand, er vanskelig å forene med forestillingen om at demokratiet skal gå sin vante gang.

Det er kanskje dette som bekymrer meg mest: at vi begynner å oppføre oss som om sorg over én person skal overstyre andre grunnleggende samfunnsfunksjoner.

Jeg spør derfor: Hvor går grensen mellom respektfull sorg og personkult?

I et moderne vestlig demokrati bør vi være varsomme med å dyrke enkeltpersoner. Vi har historisk sett sett hva som kan skje når nasjonale ledere blir fremstilt som nærmest ufeilbarlige symboler på selve nasjonen. Det er ikke tilfeldig at personkult forbindes med diktaturer.

Nei, Norge er ikke Nord-Korea. Kong Harald var heller ingen diktator. Tvert imot har han vært en konstitusjonell monark som har holdt seg utenfor den partipolitiske maktkampen. Nettopp derfor blir kontrasten så påfallende når deler av samfunnsreaksjonen etter hans død begynner å minne om de kollektive sorgutbruddene man kan observere når en diktator i et autoritært regime dør.

I Nord-Korea er lederen selve staten. Når lederen dør, forventes det at hele samfunnet sørger. Arbeidsplasser, medier og offentlige institusjoner innordner seg den kollektive sorgen.

Slik skal selvfølgelig ikke Norge fungere.

Vi skal kunne sørge over kongen og samtidig diskutere drivstoffavgifter. Vi skal kunne vise respekt for kongefamilien og samtidig gjennomføre politiske nominasjoner. Vi skal kunne sende kondolanser og legge ned blomster uten å sette det demokratiske ordskiftet på pause.

Det ene utelukker ikke det andre.

Kong Harald fortjener respekt for den rollen han har hatt. Men respekt for en konge innebærer ikke at vi skal gjøre ham større enn han var. Han var et menneske, ikke en nasjonal helgen.

Og kanskje er det nettopp det som er den beste måten å hedre ham på: å la Norge fortsette å være det demokratiske, åpne og kritiske samfunnet han var konge for.

Vi trenger ikke mindre sorg, men vi trenger mindre persondyrkelse.