Nynorsk og presse

Tanken om å nekte pressestøtte i form av momsfritak til aviser som ikke bruker nynorsk i redaksjonsspråket, dukker opp fra tid til annen blant aktivistene på nynorsksiden, og det er ikke rart den viser seg nå, like før Stortinget skal behandle stortingsmelding 35, språkmeldingen.

Når folk i Norge får skrive som de vil, da foretrekker de bokmål. Dette er godt dokumentert. En ikke liten del av stortingsmelding 35 er skrevet i nynorskbevaringens perspektiv. Den understreker at nynorskens posisjon i landet er svekket, og målpolitikerne mener at den bare kan styrkes ved et batteri av velprøvde virkemidler: økonomiske, politiske og juridiske støtteordninger og kvotebestemmelser – nå supplert med trusler om økonomiske straffetiltak mot pressen. Den barske beskjeden fra nynorskhold er: ingen nynorsk, ingen penger. De tiltak man her gjør seg til talsmann for, er i virkeligheten et forsøk på å styre pressen, og slik sett et angrep på den redaksjonelle frihet. I videre forstand innebærer det også en svekkelse av ytringsfriheten.

Det er Språkrådet som rører på seg. Rådet stod bak utredningen «Norsk i hundre!», som ble presentert i oktober 2005. I et kapittel «Reell likestilling mellom nynorsk og bokmål» under hovedoverskriften «Mål» resonneres det omkring nynorskens svake stilling i privat sektor, og det gis et par eksempler på at nynorsk kan fungere i filmteksting, i pressen, og i markedsføring. Alt dette er vel og bra; de ansvarlige har hatt fritt valg.

Utrederne tror ikke at kinobesøk, abonnenttall og hotellturisme vil endre seg om andre gjør det samme, og konkluderer slik: «Vi har likevel liten tro på lovregulering for å tvinge igjennom bruk av nynorsk i det offentlige rom. Myndighetenes påvirkning begrenser seg til holdningsarbeid og til krav om bruk av nynorsk knyttet til konsesjoner, støtteordninger osv. De som på ulike måter har makt til å endre dette, må selv se at de har et kulturpolitisk ansvar, og de må la ansvaret styre handlingene…» Synspunktet her ser ut til å være at lavere instanser enn den lovgivende makt må kunne ta seg av saken. Det kan stemme. Det berømmelige 25-prosent-kravet står ikke i noen lov, men for den som tvinges, er det likegyldig om det skjer med lov eller med forskrift eller med mer utspekulerte virkemidler.

Språkmeldingen er forsiktig og har bare delvis gitt synspunktet medhold. Der heter det: «Departementet ventar at riksdekkjande aviser i større grad gjev høve til å nytta nynorsk på redaksjonell plass». Etter vår mening bør ikke regjeringen engang «vente» noe. Valg av redaksjonsspråk er aviseiernes og redaktørenes sak, og dette har ingen regjering noe med. Det hører hjemme i samfunn vi helst ikke vil sammenligne oss med. Men nynorskaktivistene, denne gang med språkrådsdirektøren i spissen, uroer seg kanskje over at departementet ikke ganske enkelt krever opphør av pressestøtten, slik «Norsk i hundre!» kunne ha inspirert det til.

Helt til slutt i kapittel 5 («Språk og makt») i stortingsmeldingen står det for så vidt klart nok: «Lovverk og økonomiske midlar er dei mest effektive verkemidla for å endra språklege maktforhold, men informasjon og haldningskampanjar vil stø opp under slike tiltak og gjera dei meir effektive. Samstundes kjem ein til kort med haldningsskapande arbeid som ikkje blir følgt opp av økonomiske prioriteringar og formelle reglar.» Det er tvilsomt om departementet har sett rekkevidden av det det her uttaler. Det har iallfall ikke oppdaget hvor lite en urimelig lovgivning og andre tiltak har virket hittil.

Sylfest Lomheim har nå forsøkt å omgjøre saken fra en sak for nynorskaktivister til en fellessak for Språkrådet, og han bruker i første omgang den nyomvendte bokmålsrepresentanten Tor Fuglevik som talerør. Fuglevik argumenterer med momsfritaket, og blir satt kraftig på plass to dager senere av styrelederen i Mediebedriftenes Landsforening. I februar er det opp til Stortinget å sette på plass.