Var alt Harald gjorde helt konge – og når er det greit å snakke stygt om de døde?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Et par dager før kongeflagget ble firt til halv stang på Slottet, kjøpte jeg – helt tilfeldig – boka «Are They Dead Yet?». De siste ti årene har forfatteren, New York Times-journalisten Sam Roberts, skrevet nekrologer for avisen.

Jeg har ikke kommet til siste side ennå, men litt forenklet er boka et forsøk på å gjøre opp status for denne formen for journalistikk og samtidig fortelle litt om hva som har formet den. Alt sammen med en personlig vri og egne opplevelser fra en lang journalistkarriere.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

En utfordring som går igjen i sjangeren, er hvordan man skal omtale mindre positive sider ved et levd liv kort tid etter at personen har dødd. Dette kan også skape hodebry for nyhetsjournalistikken, noe jeg straks skal komme tilbake til.

Døden og sannheten

«Den eldgamle, forslitte formaningen om ikke å snakke stygt om de døde tilskrives Kheilon», skriver Roberts.

Hvis du, som jeg, ikke er helt bevandret i antikkens Hellas, så ble Kheilon regnet som en av de syv vise. Han kom fra Sparta og levde omkring 550 f.Kr.

Med forbehold om at Kheilon faktisk sa dette – de skriftlige kildene som hevder dette, er en god del nyere – er det i hvert fall en formaning som har fulgt oss lenge.

Dette er også en formaning som har påvirket journalistikken, og folks forventninger til den. Det siste har vi sett noen eksempler på de siste dagene.

Roberts gir for øvrig uttrykk for at han er mer inspirert av Voltaire, som slo fast at «de levende skylder vi respekt; de døde skylder vi sannheten».

Sjangerforvirring

Det finnes ikke en helt skarp grense mellom nekrolog og minneord. Noen vil kanskje også mene at det er det samme.

Skillet ligger kanskje først og fremst i avsender, formål og metode, hvis jeg skal forsøke meg på en slags definisjon. Nekrologen er ideelt sett en journalistisk og biografisk framstilling, selv om den ikke nødvendigvis er skrevet av en redaksjonell medarbeider, mens minneordet er en personlig erindring eller hyllest.

I praksis overlapper dette ofte, og betegnelsene brukes ikke alltid konsekvent. Heller ikke her i Journalisten.

Fredag og lørdag – og sikkert også senere – ble det publisert flere oppsummeringer av kong Haralds liv hvor bruken av minneord eller nekrolog kan fremstå som ganske tilfeldig.

Dagens Næringsliv merker sin fyldige omtale av kong Haralds liv, skrevet av Kjetil Wiedswang, som nekrolog, mens Harald Stanghelles tekst i Aftenposten – som utgjorde hele åtte sider i papirutgaven – er ifølge avisen et minneord.

Begge disse tekstene er grundige og gode, og de er noe mer enn bare en hyllest til vår avdøde konge. De løfter også fram svake sider og utfordringer de siste årene knyttet til ulike familiemedlemmers eskapader.

Likevel, det meste blir presentert med en positiv valør. Noe de har til felles med nesten alt som er publisert om kong Harald de siste døgnene.

Leserne protesterer

Kanskje er dette riktige og gode valg. Kanskje var også det aller meste Harald gjorde helt konge. Samtidig er det trolig noen nyanser som forsvinner i all hyllesten.

Enkelte utenlandske medier har valgt en annen tilnærming. Det har skapt dårlig stemning.

Britiske The Guardian vinklet sin nyhetsartikkel om kongens død på Mette-Marits Epstein-koblinger. Dette fikk blant andre Dagbladet-kommentator Sigrid Hvidsten til å reagere. Om det var norske reaksjoner som var årsaken, vet jeg ikke, men senere ble tittelen endret til en mer generell variant om at kong Harald var død, 89 år gammel. Men i brødteksten er Epstein-biten ikke fjernet. URL-en til artikkelen avslører også den gamle tittelen.

En annen tekst som enkelte har reagert på, er en nekrolog publisert i New York Times. Kritikken av denne ble blant annet løftet fram i Vårt Land.

Nekrologen følger den typiske stilen til New York Times, og har overskriften: «Harald V, Norway’s King as Tradition and Modernity Collided, Dies at 89».

Roberts skriver i sin bok at ifølge de strenge språkreglene til New York Times, skal navnet på den avdøde stå først i tittelen i en nekrolog, deretter noe kort om personen før den skal avsluttes med alderen på dødstidspunktet.

Fortsettelsen på denne nekrologen gjør imidlertid vondt, sett med enkelte norske øyne:

«Kong Harald V av Norge, som gjennom sine 35 år på tronen åpnet et eldgammelt monarki for et omstridt persongalleri av familieforbindelser.»

Så kommer det tett i tett: Vår nye dronnings koblinger til Jeffrey Epstein, straffesaken mot Marius Borg Høiby, prinsesse Märtha Louises forretnings­virksomhet og sjaman Durek Verretts medaljong (pris 222 dollar) som blant annet skulle hjelpe mot covid. For å nevne noen lavpunkter.

Selv om alt er fortalt i New York Times’ nøytrale tone og uten for mange adjektiver, fremstår likevel kongens siste år som ganske kaotiske.

En tid for alt?

Burde norske medier ha gjort mer ut av dette? Jeg har ikke noe godt svar. Samtidig tror jeg ikke leserne eller seerne ønsket det.

Jeg ser at et argument går igjen blant dem som er kritiske til valgene som utenlandske medier har tatt: At det er en tid for alt, og dette er ikke tiden for den kritiske journalistikken.

Kanskje var ikke fredag den riktige dagen, i hvert fall ikke for norske medier. Samtidig skal vi ikke mer enn noen måneder tilbake i tid for å finne at et flertall mente at Mette-Marit ikke burde bli dronning. En måling fra mai viser også at monarkiet står svakere enn det noen gang har gjort. Og grunnen til at ikke flere hadde mistet troen på styreformen, var nettopp kong Harald.

Selv har jeg ingen sterke meninger om Mette-Marit som dronning, men en eventuell debatt om hun bør bli det, kommer nå i seneste laget. Nå er hun dronning. Trolig skal det nå også mye til før noen norske medier løfter det spørsmålet på nytt.

Døden ikke viktigst

I en god nekrolog må det at en person er død nevnes, men det holder normalt med én gang, fastslår Roberts.

For en nekrolog handler ikke hovedsakelig om at personen er død, fortsetter han, men om livet vedkommende har levd. Ideelt sett med vorter og alt.

Hvis KI skriver artikkelen, hva
skal journalisten bruke tiden på?

Den dagen svenskekongen Carl XVI Gustaf dør, vil det få fyldig dekning i norske medier. Imidlertid vil det overraske meg om den dekningen ikke ganske raskt også vil påpeke noen mindre heldige handlinger og hendelser.

Dagens politikere blir ikke i samme grad satt på en pidestall. Men når den nå 80 år gamle Donald Trump dør, er det ingen norske medier som kun kommer til å fokusere på det positive han har gjort.

Snikende kritikk

Litt etter litt ser jeg at også norske medier lager journalistikk om kongefamilien som nevner mer problematiske sider.

Aftenpostens artikkel om den nye dronningen, publisert søndag morgen, gjemmer ikke bort Epstein-saken, selv om omtalen kommer et stykke ned i teksten. Mer journalistikk som dette kommer nok fremover, og da ikke kun med fokus på dronningen. Og det trenger vi.

Jeg hører redaktører og journalister snakke om at den journalistikken som nå lages, er for historiebøkene. Det vi må passe på, er at vi ikke kun lager en minnebok. For god journalistikk er ofte ubehagelig for noen. Selv journalistikk om en mann som var helt konge nesten hele tiden.

Vi trenger kanskje ikke å snakke stygt om de døde, men vi skylder de levende sannheten.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.