Selvransakelse og lettelse under retts­sakens siste dag

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Hos journalistene som har frekventert sal 250 i Oslo tinghus, overføringssalene og gangene utenfor, er det både lettelse og selvransakelse å spore etter syv uker i retten.

Magnus Braaten i TV 2 er straks klar for å gå på live når han forteller Journalisten at det er litt godt at saken nå er ferdig.

– Men det har vært veldig spennende. Og jeg har ikke på noe tidspunkt vært lei. Det er veldig givende å jobbe i et team hvor alle kan saken så til fingerspissene. Det er sjelden man får lov til å jobbe med stort sett bare en sak i så lang tid.

– Alvorlig

Pressens håndtering av referat- og fotoforbud har vært mye omtalt under alle de syv ukene rettssaken har pågått. Til en viss grad er det en helt ny utfordring for pressen, sier Braaten.

– Det er vel ikke helt heldig fra pressens synspunkt at en dommer i så stor grad legger seg opp i presseetikken, men han gjør nå sine vurderinger.

Braaten peker samtidig på at flere medier har gjort feil underveis.

– Vi er også nødt til å ta på alvor at fem medier har klart å bryte enten fotoforbud, identifiseringsforbud eller referatforbud. Hver for seg er de bruddene mulige å forstå; det er menneskelige feil som er raskt beklaget, og som ikke fikk veldig store konsekvenser i seg selv. Men i sum er det alvorlig.

 Referatforbudet er der for å ivareta fornærmede og vitner, som skal tørre å forklare seg og ikke være redde for å få anonymiteten sin krenket, fortsetter Braaten:

– Når vi gang på gang viser at vi ikke klarer å overholde forbudet, er det veldig alvorlig, sier han og legger til:

– Vi sto jo her i retten mange uker før og snakket om at norsk presse har kontroll, og at det blir skummelt med utenlandsk presse. Men det er vi som har gjort feilene og ikke de. Det må vi bare ta innover oss.

Sunt

VG-journalist Ingrid Bjørndal Farestvedt er på plass i overføringssalen og sier til Journalisten at dekningen har vært litt av en boble å befinne seg i. Det er på mange måter absurd at det er ferdig, og at de skal tilbake til det vanlige igjen, forteller hun.

– Men sikkert sunt også. Det har vært syv lange uker! 

Det er veldig mye som har vært unikt med Høiby-saken, også med tanke på reglene og restriksjonene som ble satt inn i forkant, sier Farestvedt.

– Selv har jeg heller aldri dekket en så lang og stor rettssak før – med så mange tiltalepunkter, fornærmede og vitner. Det har vært veldig lærerikt å være en del av. 

– Vellykka

Bakerst i sal 250 er det også et glassbur som huser pressens transkriberingstjeneste, som på rettssakens siste dag opereres av NTB-utvikler André Voigt og Aftenposten-journalist Øyvind Drabløs.

– Jeg har ikke vært her hele tiden, men det har stort sett vært vellykka. Vi har en løsning nå som er moden nok til at hvis behovet oppstår igjen, kan vi levere en ganske bra. Arbeidet har vært litt uvant for meg, siden jeg ikke er journalist. Man må følge med hele tida, men jeg føler det har gått veldig bra, sier Voigt.

Drabløs har sittet i glassburet nesten hver dag gjennom de syv ukene rettssaken har pågått. 

Han forteller at det blir snodig å ikke skulle gjøre det lenger. Han trekker frem at arbeidet har kvaliteter som han ikke har i sin normale journalistjobb.

– Når du går, så er du ferdig. Det er ingenting som henger over deg, ingen sinte e-poster eller kommunikasjonsrådgivere. Det kommer jeg til å savne.

– Det har en pris

Drabløs er også overrasket over hvor raskt syv uker går.

– Når man begynner, tenker man at det er kjempelenge, men nå sitter vi her. Det er nesten trist, og får meg til å reflektere over egen dødelighet. Men det blir nok bra for alle å være ferdig. 

På spørsmål om hva pressen kan lære av dekningen av saken, svarer Drabløs at den store lærdommen må være at når man dekker såpass direkte, har nesten alle, bortsett fra TV 2, gjort feil knyttet til referat- og fotoforbudet.

– Ikke NTB, supplerer imidlertid Voigt.

– Nei, det stemmer vel. Ære den som æres bør. Men det har jo en pris, da, å være så innmari på direkte, avslutter Drabløs.