I hvert fall nesten. For vinterens Muhammed-tegninger har satt ambassader i brann og sinnene i kok. Og Finn Graffs karikatur av den israelske statsministeren Ehud Olmert som nazikommandant havnet på bordet til PFU.
– Tegningen av Olmert ble helt feil, konstaterer Finn Graff stillferdig. Men uten at han ønsker å framstå som en angrende synder.
– Karikaturen hørte til nyhetsbildet der og da. Konteksten var at israelerne gikk inn i Gaza, ikke det som skjedde etterpå med Libanon, sier Dagblad-tegneren som ikke er så opptatt av at tegningen på side 3 den 10. juli i år utløste en demonstrasjon mot Dagbladets påståtte antisemittiske vinkling og medienes skjeve nyhetsvinkling.
– Den israelske ambassadøren mente det var en antisemittisk tegning, og det er jødene som til enhver tid definerer hva som er antisemittisme. Men jeg er ingen jødehater, sier Graff, der han sitter i stua på sitt lille gårdsbruk på Hvasser i Vestfold.
Mislikte responsen
Det han derimot misliker sterkt, er responsen fra enkelte mennesker:
– Fordi jeg brukte Holocaust-elementer så ble jeg omfavnet av jødehatere. Og derfor ble tegningen feil. Jeg havnet i en suppe med vanvittige jødehatere, og hvis en av mine tegninger bidrar til økt jødehat, har jeg gjort noe feil. Likevel syns jeg det er utrolig at folk kan tro jeg er nazist fordi jeg tegnet slik. Jeg bare trakk noen sammenlikninger mellom ghettoen i Gaza og konsentrasjonsleiren. Hensikten med en tegning er gjerne å få noen til å spørre seg om hvorfor jeg gjør det. Å gi dem en ny tanke og muligheten til å se noe i et nytt perspektiv.
– Graffs tegning av Olmert som nazikommandant er helt på grensen for meg. Det er noen assosiasjoner der som for meg blir helt feil. Men det betyr ikke at Graff ikke skal tegne slik. Det må være mulig å kommentere også på den måten og bruke de sterke virkemidlene som han gjør, kommenterer Else-Beth Roalsø, universitetslektor ved journalistutdanningen ved Universitetet i Stavanger.
Få tegninger i PFU
Den israelske ambassadøren i Norge, Miryam Shomrat, er ikke enig med Roalsø i at Graff må få tegne slik. Hun syns tvert imot at tegningen var langt over grensen, og har innklaget Finn Graffs Olmert-karikatur til Pressens Faglige Utvalg. Saken kommer opp til behandling i PFUs møte i oktober, og det hører til sjeldenhetene at utvalget får tegninger å forholde seg til.
– Mens vi bare på augustmøtet hadde 17 saker som fikk full PFU-behandling, har utvalget i løpet av de siste ti årene hatt færre en ti tegninger til behandling, forteller Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund. Ingen av tegningene er blitt felt, fordi utvalget mener at rammene for tegningen som kommentar må være videre enn for ordet.
– Karikaturtegnerne har retten til å gjøre narr av de mektige. Både gudene og herrene som styrer oss har fått gjennomgå. Karikaturen har en frihet til å krenke som er nødvendig for at demokratiet skal kunne leve. Tegningen er på mange måter ytringsfrihetens forpost, sier Kokkvold.
Karikaturen går lengre
Sjangermessig sees den politiske avistegningen som en kommentar. I motsetning til avisens lederartikkel, som uttrykker avisas vi-mening, kan kommentaren være mer personlig. Og alle Journalisten har snakket med er enige i at karikaturen kan gå lenger, være frekkere og mer poengtert enn en skrevet kommentar.
– Den enkleste forklaringen er nok at ordet fortsatt oppfattes som sannhet, mens tegninger åpner for flere tolkninger. For selv om de kan ha et klart uttrykk, kan de være fulle av tvetydige detaljer. Det er ikke like lett å fastslå hva en tegning sier som det er med en tekst, sier Anders Giæver. Han er leder for VGs kommentaravdeling og i høst bokaktuell med «Over streken», en bok om avistegninger og den sprengkraft de kan ha.
– Karikaturtegneren skal gå lenger enn journalisten, for samtidig som han skal forvrenge, har han også som oppgave å avkle. Tegneren får fram sannheter som ikke er åpenbare. Derfor må vi akseptere at rammene er videre for avistegninger enn for skreven journalistikk, tilføyer Kokkvold.
De to avistegnerne Finn Graff og VGs Roar Hagen, som er president i Avistegnerlauget, framholder at tegneren har virkemidler som gjør at han eller hun står friere.
– Man kan ta seg nær av en tegning, men tekst har mer injurierende kraft. En tegner kan også bruke virkemidler som fungerer i en tegning, men som blir vulgære om de skrives, sier Graff, mens Hagen mener det er vanskelig å slå tilbake mot humor:
– Den satiriske formen er vanskelig å møte med forurettethet og et seriøst, skriftlig motsvar. Det blir asymmetrisk. Og dermed får tegningen lov til å stå der og skinne, mens ofrene som regel må finne seg i tegningen. For vi er ikke bare vant til å tåle mer av tegningen, vi forventer det også, sier Hagen og takker tegnerne som har gått foran og gjort dette mulig.
Grunnleggende premiss
– De fleste avistegnerne har nok opplevd å bli sensurert en eller annen gang, men redaktørene har likevel vært flinke til å gi tegnerne både plass og frihet. Slik også tegnerne har vært flinke til å bruke plassen og friheten, sier Giæver, mens Graff påpeker at styresettet i samfunnet er av avgjørende betydning for den satiriske tegnetradisjonens frihet.
– Er det et annet regime enn demokrati, så har man det gående, sier Graff.
Også Hagen holder demokratiet frem som en grunnleggende premiss for den tegnede kommentartradisjonen:
– Tegnere har latt seg bruke i propaganda i totalitære land, for eksempel i demoniseringen av et folk. Det har vi sett under kommunismen og nazismen og vi ser det nå i arabiske medier. Slik er det ikke i den frie verden.
Motsier egen avis
Et synlig bevis på avistegnernes frihet er dessuten at de fra tid til annen kan motsi sin egen avis – i sin egen avis.
– Det er vanskelig å tenke seg at en journalist i en avis skulle få anledning til å demonstrere sitt personlige syn i konflikt med avisens, på en så synlig plass som en tegner får, kommenterer Giæver og trekker frem VG-tegnerens visuelle kommentar til offentlige sprøyterom for narkomane:
– Hele redaksjonen var klar i sin konklusjon om det positive med sprøyterom, unntatt Roar Hagen, som var innbitt motstander. Men mens lederen fortalte om VGs støtte til sprøyterom, illustrerte Hagen det med en tegning av narkomane som setter sprøyter – under et skilt med «Røyking forbudt». Tydeligere kunne han ikke formidle sitt syn, og tydeligere kunne han ikke drepe avisens leder. I ettertid er det jo ingen som husker lederen, bare tegningen, sier Giæver og ler.
Erigert makt
Finn Graff forteller at han kjenner kolleger som har opplevd tilfeller av sensur, men selv har han sluppet unna sensurspøkelset i de to avisene han har jobbet for i over 30 år, Arbeiderbladet og Dagbladet.
– Unntatt én gang, i Dagbladet. Jeg hadde slurvet med en tegning, og tegnet genitalier på Rune Gerhardsen. Dem måtte jeg fjerne, forteller Graff om tegningen som illustrerte debatten om inngifte og innavl i Arbeiderpartiet.
Men Graff tegner stadig genitalier. Han sier selv at erigerte peniser er et bevisst og klart symbol på makt. Om hvorfor han ofte tegner endetarmer, bæsj og promp svarer han:
– Jeg er så barnslig. Egentlig har jeg kanskje ikke noe bedre å finne på. Det eneste symbolske i det er at da uttrykker jeg en slags forakt. Hvis dét eller dét er dritt, så tegner jeg dritt. Det er litt flaut det der.
Fra kjøkkenet kommenterer kona Liv:
– Jeg har aldri skjønt hvorfor han er så opptatt av det.
Og på telefon til Journalisten sier datteren, Cathrine Graff, nyhetsreporter i TV 2:
– Han har alltid hatt mange tegninger med bæsj og kjønnsorganer, og som datter syns jeg det er litt pinlig. Foreldre skal ikke være så glad i den slags, de skal være litt mer voksne.
Med oppgave å krenke
Graffs tegninger omtales gjerne både som infame og ondskapsfulle. Og mange kommentarer har falt eller blitt skrevet om hvordan denne beskjedne humanistens fremtreden står i skarp kontrast til hans glitrende og nådeløse strek.
– Jeg har hørt at jeg kan være ondskapsfull som tegner, men jeg går ikke inn for å være det, sier han selv.
– Er det karikaturens oppgave å krenke?
– Jo, egentlig er vel oppgaven å håne. Det er det som er satirens og karikaturens vesen; å latterliggjøre. Men jeg latterliggjør ikke så mye personene, som det de står for. Jeg tegner kommentarer til den løpende innenriks- eller utenrikspolitikken, så det er ikke personene jeg går etter.
– Målet med en tegning kan ikke være å krenke noen for å krenke, men for å bevisstgjøre og synliggjøre et poeng. Og i denne prosessen kan det være helt riktig å bruke provokasjon som et verktøy, og er det noen som i den forbindelse føler seg krenket og opprørt så er det greit nok, mener Kokkvold.
Sikter mot toppen
Bare tegnerens indre brems, og eventuelt redaktøren, stopper visse ideer ut fra en kode om fair play: En tar ikke dem som ligger nede. Skytset skal rettes mot makt, sterke kretser og kritikkverdige forhold.
– Men jeg har nok vært med i blodtåka til journalistene noen ganger, dessverre. Da tenker jeg på Tønne og andre tilløp. Og Jagland er blitt mobbet noe jævlig, og jeg har vært med. Med det norske hus la de det jo nesten i hendene på oss, men i blodtåka gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke bli med over stupet, synes Graff.
Hagen mener det kan være vanskelig å ta i visse emner, eksempelvis det som er hellig for noen, kvinnesak, homofili, ytringsfrihet. Det gjelder å treffe uten å henge ut en hel gruppe som sådan.
– Samtidig er det feigt å ikke prøve. For det er bra at debatten kommer i gang, sier han.
Brannfarlige tegninger
Tidligere i vinter brant danske og norske flagg, mens ambassader sto i flammer som følge av Jyllands-Postens Muhammed-tegninger.
Magazinet, som trykket tegningene i Norge, ble innklaget til PFU, men da saken ble behandlet i april konkluderte utvalget med at Magazinet ikke hadde brutt god presseskikk. I begrunnelsen het det at «utvalget legger vekt på at de innklagede tegningene er en del av en tradisjon – karikaturen – som det i norsk presse er ekstremt vide rammer for. Utvalget merker seg for øvrig at publiseringen av tegningene inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og at presentasjonen heller ikke har noen provoserende form».
– Selv om Muhammed-tegningene var dårlige tegninger og ikke spesielt gode teknisk, viste kontekst og innhold å ha en kolossal sprengkraft som rystet verden. Vi kan snakke om før og etter disse tegningene, mener Hagen, som ser bakover for å vise hvordan grenser flyttes:
– Finn Graff tegnet mye kors på 70-tallet i Arbeiderbladet, og opprørte mange kristne. Jeg tror effekten av det har avtatt. Kirken har innsett at vi har ytringsfrihet. Selvfølgelig kan det være artig å raljere med de kristne, men det er vanskeligere å raljere med jødene og enda vanskeligere med muslimene. For det er vanskelig å nærme seg det som er hellig for noen, og det som krever mot i dag er å tegne noe med islam.
– Den gang kirken satt med større makt i samfunnet, var tegninger med prester og kristne symboler vanligere i norsk presse. Det viser at tegnerne ikke driver med blasfemi for blasfemiens skyld, men at de som kommentatorer tillater seg å drive narr med maktsymboler, bemerker Giæver.
Ikke hevet over kritikk
Graff snakker også om før og etter Muhammed-tegningene. Tidligere tegninger der han for eksempel har karikert muslimske ledere og illustrert deres kvinnesyn sto på trykk uten reaksjoner.
– Å terge muslimene nå er som å røre i et vepsebol. Men jeg tror det kommer en ny vår, sier Graff, mens Roalsø lurer på om karikaturtegnerne hadde tenkt langt nok i forhold til hvordan muslimer ville reagere:
– Tegninger bør lages også med respekt for andres følelser. Man har rett, men ikke plikt, til å trykke. For meg ligger det i ytringsfriheten at vi kan si noe andre ikke liker, men det betyr ikke det samme som en rett til å krenke andre. Det kom tydelig frem i debatten om Muhammed-tegningene at vi trenger kunnskap om andre folkegrupper og religioner, slik at vi kan vite noe om hvordan et budskap kan bli oppfattet.
Giæver er enig i at samtidig som vi kjemper for ytringsfriheten, er ikke tegninger hevet over kritikk. De er også et partsinnlegg, som skaper reaksjoner og kan få konsekvenser. Men han har stor tro på karikaturens framtid, og viser blant annet til bråket om tegninger det siste året som bevis på at tegningen fortsatt engasjerer og at det fortsatt er kraft i den.
– Men vi ser at karikaturen, i dagens tilspissede samfunnssituasjon, utfordres fra ulike kanter. Det er interessant å registrere at både Muhammed- og Olmert-tegningene har ført til sterke reaksjoner på ulikt hold. Det viser at den ene siden ikke er bedre enn den andre, sier Giæver, mens Kokkvold uttrykker bekymring over dagens tendens til å bare akseptere «sine egne».
– Enkelte miljøer reagerte kraftig på Muhammed-tegningene, mens de reagerer langt mindre på Israel-tegninger. Og noen av dem som talte ytringsfrihetens sak da Muhammed-debatten raste, var ikke like ivrige forkjempere for ytringsfriheten når Israel og Olmert kom i fokus. Men ytringsfriheten er ikke til for den gode smak eller politiske korrektheten, den er til for å krenke og avdekke autoriteter og maktutøvere i samfunnet, sier Kokkvold.
