Tre konkrete tips til klimajournalister
– Mye av den gode journalistikken på klima gjøres av næringslivsjournalister, sier The Guardians klimakorrespondent Ajit Niranjan.
Ajit Niranjan mener blant annet at klimajournalister må forbedre språket, om de ønsker mer engasjement for sakene sine.
Foto: Mats Greger
På tross av at klima- og miljøproblematikk blir stadig
viktigere, har dekningen falt i norske medier de siste ti årene. Det slo leder for Institutt for journalistikk, Siri
Skaalmo, fast da hun åpnet konferansen Klima Press ved OsloMet torsdag.
The Guardians klimakorrespondent i Europa, Ajit Niranjan,
var invitert til den første sesjonen, der han blant annet kom med tips om
hvordan man skal nå frem med klimastoff i nyhetsbildet
«Doom and gloom»
At publikums interesse for klimastoff har vært dalende er relativt
naturlig, mener Niranjan, tatt i betraktning alt som skjer i nyhetsbildet både
i Europa og eller i verden.
– Hvordan kan man som journalist få folk til å bry
seg, og hvordan burde man få folk til å bry seg, spør han.
Blant de vanligste løsningene på det spørsmålet, trekker Niranjan
frem tre som han mener har en del problemer knyttet til seg: Å gjøre klimastoff
lokalt, gi folk håp og å inkludere klima inn i all nyhetsdekning.
Lokale klimasaker fungerer ikke nødvendigvis, mener han.
– Det beste eksempelet er luftforurensing. 98
prosent av oss bor i områder som har høyere luftforurensing enn grenseverdiene.
Vet du om noen som bryr seg og har det som toppsak i sin journalistikk?
Frykt som motivasjon
At frykt ikke fungerer, men at man må ha håp i
klimajournalistikken sin, er også en trope Niranjan vil til livs:
– Vi har fått nok «doom and gloom», og nå trenger
vi positive historier, er det mange som sier.
Det psykologien sier derimot, er at man vet lite om hva som
kan fungere som motivasjon, sier Niranjan. Frykt fungerer bare om det er en vei
ut, men det kan være en motivator for mange og en blokk for andre.
Å inkludere klima i all nyhetsdekning er en tredje løsning,
som mange mener vil engasjere folk. Likevel finnes det problemer ved innfalsvinkelen,
sier Niranjan.
– Det er en god idé som ofte blir frontet av
aktivister. At alt er knyttet
sammen. «There is no climate justice without
racial justice”, kan de si.
Det finnes likevel saker der klima ikke er den viktigste
delen av det. Å lage sak om karbonkostnaden ved Russlands invasjon av Ukraina,
eller israelske bomber i Gaza, er relevante saker, men ikke nødvendigvis det
viktigste, sier Niranjan.
Enkelt språk
Så hva kan vi gjøre bedre som klimajournalister, spør Niranjan,
og kommer med tre konkrete punkter som han mener klimajournalister har oversett.
– Forenkle språket. Det har plaget meg lenge at
man ikke forstår hvor lite informasjon folk tar inn, og faktisk hvor korte
setninger må være for at publikum skal forstå.
Han sier at for mange journalister bruker klimaforskeres språk,
som å si at forekomsten av ekstremtemperaturer er økende problem, som følge av menneskeskapte
klimaendringer.
– Å brenne fossilt brensel gjør det varmere og
kaldere, kan man si i stedet. Og bruk «mer» i stedet for «økende». 12-åringer skal
forstå det her, vi må nå bredere ut og vi får bedre respons bare ved å forenkle
språket .
Samtidig oppfordrer han journalister til å bruke formater
der folk er – både med bruk av sosiale medier og videoformatet. Samtidig mangler
et format for folk på 60 og 70 år, mener han. De trenger ikke nødvendigvis en
25 år gammel journalist til å forklare. Der når kanskje de alternative mediene
bedre frem, mener Niranjan
– Klimajournalister må tenke på hvilket publikum
vi skal møte.
Samarbeid
Det siste punktet Niranjan legger vekt på, er også et det er
vanskelig å gjøre noe med. Det er mellomledere og redaktører som bestemmer hvor
trykket skal være i den daglige nyhetsdekningen, og hvilke TV-innslag som får gjennomslag.
– Mye av den gode journalistikken på klima gjøres
av næringslivsjournalister. Et aspekt jeg har hørt fra Bloomberg og flere
andre, er at man må pare klimajournalister med eksperter på business. At en
klimajournalist jobber med en som dekker stålprodusenter, for eksempel.
Den ideelle ruten er med andre ord er samarbeid tvers av
temaer, og å få andre journalister om bord og overbevise dem om at det kan
komme gode saker ut av det, sier Niranjan.
– Faren er at klima ender i bakgrunnen, slik som
luftforurensing, avslutter han.