Norske journalister bør bruke mer følelser og færre tall når de dekker klima, mener Emmy-vinner og klimajournalist, Agnes Walton.
Hun forbereder seg nå på å holde kurs i regi av Institutt for journalistikk (IJ) på Pressens hus i oktober og november, der journalister blant annet skal få lære om klimadekning, og om hva som skjer bak kulissene på klimatoppmøtet COP28.
Vice og New York Times
Walton er nyansatt i en prosjektstilling som fagmedarbeider hos IJ for å få i gang klimasatsingen, og hun forteller at klimaperspektivet vil bli viktig for alle typer journalistikk fremover.
– Absolutt alt i samfunnet blir berørt, er berørt, eller kommer til å bli berørt av klimautfordringene og den krisen som vi befinner oss i, sier Walton når Journalisten møter henne på Pressens hus.
Siden hun fikk jobb i amerikanske Vice for nesten ti år siden, har hun jobbet med klimajournalistikk. Planen var aldri å bli journalist, sier Walton, men Vice hadde nettopp skrevet en ny kontrakt med tv-kanalen HBO, og ville i den forbindelse etablere en klimadesk for tv. Det sammenfalt med at hun fullførte masteren i klimavitenskap.
– Jeg hadde også studert statsvitenskap og økonomi tidligere, så jeg var midt i det krysningspunktet.
Etter noen år med klima ble det breaking-desken i Vice News Tonight og etter hvert programmet Vice Investigates på streamingtjenesten Hulu, hvor hun blant annet vant New York Press Clubs dokumentarpris for en film fra Amazonas.
I tillegg mottok hun to Emmy-priser for nyhetsdekning og dokumentarprosjektet American Uprising, om George Floyd-protestene. I fjor gikk Walton imidlertid til New York Times' nysatsing på meningsbærende video, før hun tok fatt på stillingen i IJ.
Annonse
Skriv i nåtid
Erfaringene fra Vice og New York Times skal Walton bruke når IJ lanserer klimakurset for norske journalister. Hun sier hun har inntrykk av at journalister her til lands ofte snakker om klimaendringer i fremtiden, og forholder seg mye til prognoser.
– Som vi vet har prognoser ofte store spennvidder. Man kan ha en veldig dårlig prognose og man kan ha en ok prognose. Men mange gir et stort spenn på hva som faktisk kan skje, sier Walton.
Det er fort vanskelig å si noe konkret om hva som kommer i fremtiden, fordi man ikke får plass til kompleksiteten fra vitenskapen i journalistikken, mener hun.
For ikke å bli upresis og spekulerende, har Walton et tips:
– Jeg tror det fungerer godt å skrive om klimaendringene i nåtid. Det er et nåtidsproblem, og jeg tror mange flere forstår det nå enn for fem år siden. I år har vært et eksepsjonelt år, og det har klimajournalistikken forstått.
Men hvordan skal man få folk til å lese klimasaker, og hvordan finne caser og uttrykk som resonnerer hos publikum? Jo, skriv om det nære, og snakk mer følelser og litt mindre om tall, sier Walton.
– Det å skrive i nåtid tror jeg har stor virkningskraft med tanke på å bli lest, og at folk kjenner seg igjen i det som står der. Og man må ikke henge seg opp i tall, prognoser, rapporter og grafer. Det er ikke alltid det som treffer.
Mer følelser
Vi eksisterer i en tid der vi allerede har tapt så veldig mye, påpeker Walton. Prater man med folk fra Vestlandet snakker de mye om at det ikke er fisk igjen. Bønder snakker om det som er blitt borte der de bor.
– Mange sitter med en følelse av tap. Mennesker er knytta til miljøet fordi det er grunnlaget til minner fra barndom og lokalsamfunnet. Mange opplever at noe er blitt annerledes, og at noe er tapt.
Agnes Walton vil at journalister minner folk på hva den egentlige normaltilstanden er.Foto: Mats With Greger
Kan man få fram den følelsen i journalistikken skaper man en journalistikk som er mye mer levende, og forankret i den opplevelsen av verden folk har, sier hun.
– Data og tall forteller alltid en historie som er mye større enn den vi opplever, og makrohistorien er vanskelig å engasjere seg i fordi den er for stor. Vi må finne historier på nivået som vi ser i verden rundt oss.
Norsk klimajournalistikk er veldig global og internasjonalisert, men må bli mer lokal, understreker hun.
Annonse
En styrke for alle journalister
Enten man skriver om finans, helse eller lokalpolitikk, bør alle journalister ta med seg klimaperspektivet i saker de skriver, sier Walton. Å kunne ha en klimalinse på hele samfunnet vil være en styrke for journalister, fordi omstilling vi befinner oss i er så massiv.
– Den type journalistikk tror jeg har veldig mye større effekt, fordi folk er interessert i økonomi, folk er interessert i skole, folk interessert i helse, og hvis de kan se det gjennom en klimalinse, i stedet for at de må ta til seg klima som et separat tema – da snakker man om hverdagen på en annen måte.
På et av kursene hos IJ skal de nettopp forsøke å gi journalister på forskjellige felt de verktøyene man trenger for å ha en klimalinse på det man dekker.
– Snakker man om teknologi, kan man ikke gjøre det uten å snakke om klima. Snakker man om finans spesielt, må man forstå risikobildet som endrer seg med tanke på forsikringer og investeringer, og hvordan økonomien kommer til å se ut om 10 år. Da må man forstå hvordan det henger sammen med klima.
På kursene skal det ikke utdannes klimajournalister og vitenskapsjournalister, sier Walton, men vanlige journalister som dekker andre ting, slik at de kan forstå samstillet mellom klima og deres felt.
– Det er en altså grunnleggende kunnskap som jeg tror absolutt alle journalister trenger nå.
Minn folk på normaltilstanden
Innenfor klimavitenskapen opererer man med begrepet grunnlinje når man for eksempel måler hvor mye fisk og insekter som er gått tapt, eller hvor mye mindre vann det er blitt i et vassdrag, forteller Walton.
Grunnlinjen beskriver normaltilstanden.
Hun mener journalister har mye å hente på å finne tilbake til den virkelige normalen. Det kan imidlertid være vanskelig.
– Jeg er for eksempel glad i å dykke og har dykket mye på korallrev. Da tenker man jo wow, det er så sykt kult. Det svømmer en havskilpadde forbi, det er fantastiske farger og et helt annet univers. Man blir imponert. Man tenker ikke på at dette er et økosystem som er fundamentalt skadet.
Ser man bilder fra filmene til Jacques Cousteau fra 60- og 70-tallet, kan man se at korallrevene var så vanvittig mer fantastiske enn hva vi selv synes er fantastisk nå, sier Walton.
– Så vi må ikke glemme grunnlinjen. Journalistikken må gi folk en grunnlinje som er virkelig. Vi må minne folk på hva som egentlig er normalen.
Dommedag
Selv om ingen vil tro at det ikke finnes håp, og man har nådd mange av de verste klimascenarioene man har sett for seg, finnes det inspirerende historier der ute, mener Walton.
Samfunnsoppdraget innebærer at man må fortelle folk sannheten om hva som kan skje, men det finnes mange historier om menneskers kreative natur, og evne til å finne gode løsninger, sier hun.
– Vi er ofte kreative når det trengs, og det er også en god følelsesbasert historie om klima.
Hun oppfordrer journalister til å komme på kursene i oktober og november. 12. oktober kommer blant andre klima- og miljøminister Espen Barth Eide og The Guardians Fiona Harvey.
I november kommer et kurs som skal hjelpe journalister med å dekke klima innenfor sine respektive felt.
– Det blir et kult kurs. Vi skal hjelpe journalister med å se kritisk på klimaløsninger, og vise muligheter til å samle data. Det finnes lite data om klima- og miljøomgivelser, men det kan man gjøre mye med som journalist om man kan noen kule triks.
Blant annet droner og sensorer kan hjelpe journalister samle inn ny data som kan brukes i journalistikken.
