Svein Tore Bergestuen og Eva Sannum tuter og kjører videre på egen hånd - uten redaktør.

DEBATT:

Tut og kjør på egen hånd

Styret i Journalisten vil ta stilling til samarbeidet med Tut & Mediekjør senere denne måneden. Det trenger de ikke. Vi tuter og kjører videre på egen hånd.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

De siste tre årene har vi snakket med mange redaktører som mener det ville vært mest ryddig om podkasten Tut & Mediekjør var redaktørstyrt. På den måten kan vi bli stilt presseetisk til ansvar dersom noen av aktørene vi omtaler mener vi bryter Vær varsom-plakaten (VVP). Mange redaktører gratulerte oss derfor i forrige uke med det de kalte «en god løsning».

For lytterne våre spiller det ikke så stor rolle, men vi syntes det ga mening å få en redaktør. Spesielt i vårt meta-univers, der vi ofte kritiserer mediene for presseetiske overtramp. Da er det vel rett og rimelig at vi også må svare for samme plakat, og kan klages inn til pressens eget klageorgan, Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Motivasjonen til fagbladet Journalisten var en annen. Ingen andre podkaster eller redaksjoner driver med fast mediekritikk (redaktøren skrev allerede om dette i 2021). Et samarbeid med oss kunne både være en måte å få en podkast i porteføljen, og å dekke journalistikk og presseetikk bredere.

Styret i Journalisten ba derfor redaktøren helt konkret utforske et samarbeid med Tut & Mediekjør. I forrige uke ble det kjent at vi hadde fått Roger Aarli-Grøndalen som redaktør. Trodde vi.

Det viste seg at Aarli-Grøndalen ikke hadde informert styret sitt om dette før det ble sendt ut en pressemelding. Det var, som han selv skriver, klønete. Det hadde kanskje gått greit dersom styret i Journalisten fortsatt så på dette som en god ide. Men deler av styret er byttet ut siden han fikk beskjed om å søke samarbeid. Nå er styret av en annen oppfatning, og mener samarbeidet kan være i strid med NJs politikk.

Fair. Noen ganger går det litt for fort.

Så kom Dagbladets redaktør på banen, med en kritisk kommentar i alle kanaler (Kampanje, Medier24, Journalisten og egen avis).

Dagbladets redaktør peker på noen viktige prinsipielle sider ved at Journalistens redaktør tar redaktøransvaret for et produkt drevet av personer som ikke jobber som journalister til vanlig, og som kan ha kommersielle bindinger. Det er ikke unaturlig eller overraskende at det stilles spørsmål ved dette, særlig fordi redaktører og journalister ofte har en spesiell mistro til alt arbeid fra PR- og kommunikasjonsfolk, som om det handler om å motarbeide de frie mediene. Det stemmer nemlig ikke.

Det finnes mange programledere i redaktørstyrte medier med sterke kommersielle bindinger, men de driver ikke med mediekritikk. I Schibsted finner vi Sigrid Bonde Tusvik, Vegard Harm og Linnea Myhre for å nevne noen som tjener godt ved siden av sin rolle i redaktørstyrte podkaster (Podme). I NRK leder Håkon Haugsbø P2-sendinger, og flere av deres store profiler leder populære programmer samtidig som de driver egen, kommersiell virksomhet på siden. Spaltister og innleide ekspertkommentatorer lever parallelle liv med egen business og redaktørstyrte tekster som blir publisert i noen av Norges største og mest leste aviser. Men grensen går altså ved at PR-rådgivere lager redaktørstyrt podkast.

Vi har 100 prosent åpne kundelister. Noen bistår vi med det meste, som krisekommunikasjon, internkommunikasjon, forretningsstrategi, kommunikasjonsstrategi og markedsføring. Andre har leid oss inn for å lede en konferanse eller en debatt. Men siden åpenheten må være 100 prosent, står alle aktive kunder på kundelisten og historiske kunder fås på forespørsel.

Podkasten Tut & Mediekjør har mange faste, engasjerte lyttere. «Vanlige folk», som skriver til oss at de gjennom vår infotainment lærer om hvordan mediene jobber – ting de ikke engang visste de var interessert i. Men også journalister og redaktører, som velvillig stiller opp for å fortelle om hvordan journalistikken blir til, om hvordan de vant Skup-prisen og for å svare på spørsmål om presseetikk. Det er hyggelig, og motiverende. I tillegg til mediekritikk, ser vi på det som en opplysningsjobb vi mener mediene selv forsømmer.

Paradokset med at to kommunikasjonsrådgivere gjør denne jobben er blitt påpekt flere ganger. Likevel, på tross av at det i VVP-punkt 1.4 står at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle», finnes det ikke noe fast program eller spalte i mediene som løser denne oppgaven godt ut mot publikum.

Det var heller ingen medier som gikk grundig inn i pressens Baneheia-dekning, selv ikke etter at boka til Bjørn Olav Jahr kom i 2017. En forfatter var da den eneste som tok VVP-punkt 1.5 på alvor: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner (..)». I etterkant tok TV 2 redaktøransvaret for podkasten «Baneheia», det første redaksjonelle produktet som gikk i dybden på Baneheia-saken, etter Jahrs bok.

Hvorfor nevner vi Tut & Mediekjør og Baneheia i samme slengen? Fordi begge er redaksjonelle oppgaver pressen selv burde tatt seg av, men ikke gjorde. Og ingen stilte spørsmål ved Bergestuens rolle som PR-rådgiver i Baneheia-podkasten, selv om han selvsagt også der potensielt kunne hatt bindinger til virksomheter eller organisasjoner som var problematiske.

Den største utfordringen vi har med Tut er ikke at vi må opplyse om kommersielle bindinger hele tiden, men å finne tid til podkasten. Med unntak av TV 2/Egmont (som er vår kunde) har vi aldri opplevd på tre år at kundeforhold har vært relevante i vår podkast.

Podkasten tjener ikke mer penger enn til selve produksjonen. Det betyr at vi bruker 20 prosent av tiden vår på et prosjekt som praktisk talt ikke gir inntekter. Vi kan ikke kreve å bli trodd på følgende, men den eneste grunnen til at vi gjør dette, er av interesse og engasjement.

Vi kan ikke garantere for at podkasten og synligheten ikke samtidig tjener som en markedsføring av oss som rådgivere, gitt at de som hører på synes det som sies er noenlunde fornuftig. Det kan heller ikke andre redaktørstyrte profiler i andre mediekanaler, som kan tenkes å ha kommersiell fordel av sin eksponering.

Våre forsøk på å finne en løsning der vi kan drive under en ansvarlig redaktør og vurderes opp mot VVP har bestått av dialog med Norsk Presseforbund, flere mediehus og podkastplattformer – blant annet Schibsteds Podme, men også NRK, som har et spesielt ansvar i kringkastingsoppdraget for å bedrive mediekritikk overfor seg selv og egen bransje.

Vi endte med Journalisten. Så kan det hende at Journalistens redaktør ikke er riktig for oss, av det som nå kalles politiske årsaker i NJ. Spørsmålet er hvem som kan egne seg, som ikke skaper andre habilitetsutfordringer. Vi tror det blir vanskelig.

I føljetongen «Tut & Mediekjør-bråket» har også «pressetoppene» uttalt seg kritisk til samarbeidet vårt med Journalisten. Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen, mener vi må omorganisere og ha flere programledere. Det er ikke noe å omorganisere i et hobbyprosjekt drevet på frivillig basis uten budsjett, som ikke har en redaksjon eller et mediehus i ryggen. Så det kommer ikke til å skje.

Siden samarbeidet med Journalisten ikke var vårt initiativ, og vi fortsatt ønsker å kunne stille kritiske spørsmål til både redaktører og pressetopper uten å stadig måtte debattere prinsipielle utfordringer, så tenker vi det er best å fortsette på egen hånd, uten redaktør. På den måten slipper styret i Journalisten å ta stilling til en sak det har gått problematisk politikk i, og vi kan fortsette vår folkeopplysning og mediekritikk der vi «forsøker å framstå som eksperter», utenfor pressens Vær varsom-plakat.

Det er lettere for mediene å kritisere makten enn selv å bli kritisert for hvordan man utøver sin makt. Og ikke minst er det lettere å føle seg truffet når noen utenforstående – uansett faglig bakgrunn – ser seg nødt til å skape en programflate for mediekritikk fordi mediene selv ikke tar seg bryet eller ser seg tjent med det.

Dagbladet har blitt felt eller fått kritikk fem ganger i PFU på den tiden Tut & Mediekjør har eksistert, samtidig som avisa vokser og pengene strømmer inn. Men tilliten faller. Medisinen mot fallende tillit mener vi er å tåle litt konstruktiv kritikk utenfra. Selv fra to kommunikasjonsrådgivere. Kanskje til og med ønske den velkommen.

Powered by Labrador CMS