Erik Loe er tidligere siktet i overgangssaken etter at Stabæk solgte Veigar Páll Gunnarsson. Foto: Jan Fredrik Breivik/Wikimedia Commons

Pressen og sannheten

KOMMENTAR: Sannheten har dårlige vilkår i pressen, mener Erik Loe.

Sannheten har dårlige vilkår i norsk presse.

Du skal være en våken leser for å ha fått med deg at Påtalenemnda i NFF har lagt vekk saken om påstått seksuell trakassering i Stabæk. (Budstikka, NRK og omsider VG har nevnt det) Du skulle vært henimot blind og døv for ikke å få med deg fordømmelsen og skråsikkerheten i forkant.

De fleste har heldigvis unngått denne type oppmerksomhet. Jeg har opplevd det. Jeg skal ikke plage dere med hvordan det føles, men jeg så akkurat den samme dramaturgien i ”trakasseringssaken” som i ”overgangsskandalen”.

Fordømmelsen og harmen var unison og massiv. Stabæk sin håndtering var en skandale. Kildekritikk eksisterte ikke. ”Ekspertene” ble kalt inn når pressen selv gikk tom. Professor Jorunn Sundgot-Borgen kunne enkelt fastslå: ”Hvordan skal andre tørre å fortelle om hva de har opplevd, hvis de ser at dette er utfallet saken får.” (Kilde Dagsavisen)

Behovet for raske svar er påfallende. Fraværet av rettssikkerhet likedan. For, som regelen etter hvert er blitt, en beskyldning trenger ikke bevises, bare den er kraftig nok. Da flokker nemlig mediene seg om den som gribber rundt et kadaver, og beskytter den med samme intensitet. Bevisbyrden er snudd. Treneren burde selvfølgelig fått sparken på dagen. Glem fakta.

Vær Varsom-plakaten omtaler blant annet pressens samfunnsrolle. Paragraf 1.4 sier ”Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.”

 

Jeg ble invitert til et møte i Norske Sportsjournalisters Forening. Det skulle settes et kritisk søkelys på hvordan de hadde dekket det de valgte å kalle ”Overgangsskandalen”. En selsom affære. Det startet med at det ble nedlagt referatforbud. Fulgt opp av TV2 sin representant i panelet som sier at de ikke var interessert i hvordan det gikk i rettssaken. Det som bekymret dem var at TV2 mistet initiativet i dekningen. Og at jussen sto i veien for sannheten. Ikke én gang i løpet av de 20 minuttene han innledet ble det uttrykt noen form for beklagelse, eller ansvarsfølelse, overfor de menneskene som i 2 år hadde blitt utsatt for det som viste seg å være grunnløse beskyldninger. Og med ødelagt omdømme, helse og forretning som resultat.

 

Jeg tror hjertesukket fra TV2 er en presis beskrivelse av ståa i norsk presse. Det er ikke viktigst å være etterrettelig, eller ha kontroll på fakta. Det handler om å ”eie” saken, finne den vinklingen som skaper mest oppmerksomhet, om å være først. Det har gått fra å ivareta” viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk” til å bli en konkurranse.

 

I den konkurransen burde fakta og sannhet være nøkkelfaktorer. Men sannheten har dårlige vilkår. Selv har jeg lest både ledere og kommentatorer som selv etter at rettssaken i Overgangssaken har etablert hva som er fakta, og hva som ikke er det, hevder som sant det de mener burde vært sannheten.

 

De gjør det i visshet om at ingen av kollegaene vil konfrontere dem. Kollegialiteten er sterkere enn hensynet til den det går ut over. For hvem vet hvem man dumpe ned ved siden av på neste årsmøte. Best å være lojal kollega. Et eksempel? TV2 åpner overgangssaken med melding om at RBK har bydd Stabæk over 5 millioner kroner for Veigar, men at vi byttet det mot 4 millioner i opsjon og 1 million i overgang, slik at vi kunne svindle Nancy. Det er udokumentert. Selvfølgelig, siden påstanden er et falsum. Men det gjorde seg godt på TV. 5 i bytte mot 4+1. Bedrageri på 2,5 millioner kroner.

 

Den som snakket usant til TV2 om budet kalles kilde, og er dermed godt beskyttet. Og TV2 er alles kollega og storebror, og nyter dermed samme beskyttelse.

 

Fakta og etterrettelighet må altså vike for noe som beviselig er løgn og bedrag. Det er åpenbart akseptert å sjonglere med folks liv og helse. Ødelegge arbeidsplasser. Omtrent utradere eksistensgrunnlaget til en toppklubb på dame- og herresiden i norsk fotball? Og, enda verre, det er standard å ikke rydde opp etter seg. Fikk du med deg at TV2 dementerte påstanden om at vi var bydd 5 millioner? Du gjorde ikke det. For det ble aldri dementert.

 

Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.” De tar det bare ikke. Og hvorfor skulle de. Ikke er det lønnsomt. Og ikke ser det ut til å være nødvendig.

 

Det å innrømme feil sitter ikke langt inne bare hos redaktørene. Møtet med sportsjournalistene ble ikke avsluttet med det velkjente ”Hva føler du nå”. Tvert om, ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke bare kunne innrømme at vi hadde bedratt Nancy. Ikke la fakta ødelegge, med andre ord.

 

Erik Loe

Tidligere formann i Stabæk Fotball

Tidligere visepresident i NFF

Siktet i overgangssaken

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Denne kommentarartikkelen ble først publisert i Aftenposten. Journalisten gjengir den med tillatelse fra artikkelforfatteren.

Du skal være en våken leser for å ha fått med deg at Påtalenemnda i NFF har lagt vekk saken om påstått seksuell trakassering i Stabæk. (Budstikka, NRK og omsider VG har nevnt det) Du skulle vært henimot blind og døv for ikke å få med deg fordømmelsen og skråsikkerheten i forkant.

De fleste har heldigvis unngått denne type oppmerksomhet. Jeg har opplevd det. Jeg skal ikke plage dere med hvordan det føles, men jeg så akkurat den samme dramaturgien i ”trakasseringssaken” som i ”overgangsskandalen”.

Fordømmelsen og harmen var unison og massiv. Stabæk sin håndtering var en skandale. Kildekritikk eksisterte ikke. ”Ekspertene” ble kalt inn når pressen selv gikk tom. Professor Jorunn Sundgot-Borgen kunne enkelt fastslå: ”Hvordan skal andre tørre å fortelle om hva de har opplevd, hvis de ser at dette er utfallet saken får.” (Kilde Dagsavisen)

Behovet for raske svar er påfallende. Fraværet av rettssikkerhet likedan. For, som regelen etter hvert er blitt, en beskyldning trenger ikke bevises, bare den er kraftig nok. Da flokker nemlig mediene seg om den som gribber rundt et kadaver, og beskytter den med samme intensitet. Bevisbyrden er snudd. Treneren burde selvfølgelig fått sparken på dagen. Glem fakta.

Vær Varsom-plakaten omtaler blant annet pressens samfunnsrolle. Paragraf 1.4 sier ”Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.”

 Jeg ble invitert til et møte i Norske Sportsjournalisters Forening. Det skulle settes et kritisk søkelys på hvordan de hadde dekket det de valgte å kalle ”Overgangsskandalen”. En selsom affære. Det startet med at det ble nedlagt referatforbud. Fulgt opp av TV2 sin representant i panelet som sier at de ikke var interessert i hvordan det gikk i rettssaken. Det som bekymret dem var at TV2 mistet initiativet i dekningen. Og at jussen sto i veien for sannheten. Ikke én gang i løpet av de 20 minuttene han innledet ble det uttrykt noen form for beklagelse, eller ansvarsfølelse, overfor de menneskene som i 2 år hadde blitt utsatt for det som viste seg å være grunnløse beskyldninger. Og med ødelagt omdømme, helse og forretning som resultat.

 Jeg tror hjertesukket fra TV2 er en presis beskrivelse av ståa i norsk presse. Det er ikke viktigst å være etterrettelig, eller ha kontroll på fakta. Det handler om å ”eie” saken, finne den vinklingen som skaper mest oppmerksomhet, om å være først. Det har gått fra å ivareta” viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk” til å bli en konkurranse.

 I den konkurransen burde fakta og sannhet være nøkkelfaktorer. Men sannheten har dårlige vilkår. Selv har jeg lest både ledere og kommentatorer som selv etter at rettssaken i Overgangssaken har etablert hva som er fakta, og hva som ikke er det, hevder som sant det de mener burde vært sannheten.

 De gjør det i visshet om at ingen av kollegaene vil konfrontere dem. Kollegialiteten er sterkere enn hensynet til den det går ut over. For hvem vet hvem man dumpe ned ved siden av på neste årsmøte. Best å være lojal kollega. Et eksempel? TV2 åpner overgangssaken med melding om at RBK har bydd Stabæk over 5 millioner kroner for Veigar, men at vi byttet det mot 4 millioner i opsjon og 1 million i overgang, slik at vi kunne svindle Nancy. Det er udokumentert. Selvfølgelig, siden påstanden er et falsum. Men det gjorde seg godt på TV. 5 i bytte mot 4+1. Bedrageri på 2,5 millioner kroner.

 Den som snakket usant til TV2 om budet kalles kilde, og er dermed godt beskyttet. Og TV2 er alles kollega og storebror, og nyter dermed samme beskyttelse.

Fakta og etterrettelighet må altså vike for noe som beviselig er løgn og bedrag. Det er åpenbart akseptert å sjonglere med folks liv og helse. Ødelegge arbeidsplasser. Omtrent utradere eksistensgrunnlaget til en toppklubb på dame- og herresiden i norsk fotball? Og, enda verre, det er standard å ikke rydde opp etter seg. Fikk du med deg at TV2 dementerte påstanden om at vi var bydd 5 millioner? Du gjorde ikke det. For det ble aldri dementert.

”Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.” De tar det bare ikke. Og hvorfor skulle de. Ikke er det lønnsomt. Og ikke ser det ut til å være nødvendig.

Det å innrømme feil sitter ikke langt inne bare hos redaktørene. Møtet med sportsjournalistene ble ikke avsluttet med det velkjente ”Hva føler du nå”. Tvert om, ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke bare kunne innrømme at vi hadde bedratt Nancy. Ikke la fakta ødelegge, med andre ord.

 

Erik Loe

Tidligere formann i Stabæk Fotball og tidligere visepresident i NFF

Siktet i overgangssaken

Powered by Labrador CMS