TV Glad får kjente mennesker til å åpne seg om sorg, ensomhet og skam

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

KØBENHAVN:

Seere over hele verden kjenner Nikolaj Coster-Waldau som ridderen i fantasy-serien «Game of Thrones».

I amerikanske talkshow, på den røde løperen i Cannes, som programleder for dokumentarfilmer om menneskehetens framtid: overalt framstår skuespilleren suveren. Men nå kjemper han med tårene.

– Noe dritt

Coster-Waldau sitter omringet av førti intervjuere.

– Hvordan var faren din? spør en av dem.

– Alle gjør så godt de kan, sier Coster-Waldau, og legger at faren hans var  alkoholiker.

Han forteller hvordan han som barn igjen og igjen håpet at faren skulle velge ham framfor spriten. Han forteller hvordan han som ung mann, etter farens død, kom inn i leiligheten hans: bordet lå begravd under sigarettaske og sneiper.

–Jeg trenger en slurk vann, sier Coster-Waldau, og:

– Alkohol er noe dritt.

Leppene hans skjelver.

Det er ikke første gang skuespilleren snakker om faren sin. Men aldri har han vist seg så sårbar som i denne sendingen.

Progammet «En særlig samtale» er et samarbeid mellom Danmarks Radio, et produksjonsselskap og TV Glad.

Selskapet ble til i København allerede før årtusenskiftet, som «verdens første fjernsynskanal for og med mennesker med funksjonsnedsettelser», ifølge deres egen omtale.

Noen av intervjuerne i samtalen med Coster-Waldau er svaksynte, andre har hatt en hjerneskade siden fødselen, mange lever med autisme.

Befriende sannhet

Episoden med Coster-Waldau ble sett av 233.000 mennesker på tv, mens 232.000 strømmet den – dermed fikk hver tolvte innbygger i kongeriket Danmark oppleve at Coster-Waldau røper noe svært personlig. Gjennom en DNA-test fikk han tilfeldig vite at faren ikke var hans biologiske far.

– Dette har jeg aldri fortalt før, sier han.

Moren hans hadde en affære med den danske tv-produsenten Kjeld Vejrup. Dermed ble han kvitt en av bekymringene sine:

–Jeg var alltid redd for at jeg gjennom faren min kunne være genetisk disponert for alkoholisme.

I denne kretsen oppstår det tilsynelatende en samhørighet og sympati som man sjelden opplever i andre intervjuer. Hvorfor er det slik? Og hvordan arbeider mennesker med funksjonsnedsettelser som journalister?

– Glad i katter

Et besøk hos TV Glad i en gammel teglsteinsbygning i København-bydelen Nordvest:

Klokka ni har Nathalie Bitton kalt inn til redaksjonsmøte.

Sjefredaktøren har ingen funksjons­nedsettelse; tidligere var hun redaktør i barne-tv, og i tolv år har hun vært hos TV Glad.

Hun er en spe kvinne som fyller rommet med autoritet. Aldri høres stemmen hennes irritert eller masete ut.

De åtte reporterne rundt bordet er i gang med å forberede neste episode av intervjuserien. Den neste gjesten er en berømt popmusiker. Navnet skal foreløpig holdes hemmelig.

Ved bordet sitter Dan Jørgensen, som lever med autisme. Han foreslår to spørsmål.

– Jeg har lest at vår neste gjest er glad i katter, akkurat som meg. Jeg vil gjerne vite: Hvorfor? Og: Jeg har aldri hatt en kjæreste. Men jeg har mange venner. Jeg vil gjerne stille spørsmålet: Hvordan har han det med ensomhet?

– God idé, sier sjefredaktør Nathalie.

Rasmus Nielsen tar ordet. Han lever med cerebral parese, en hjerneskade som fører til bevegelsesvansker.

– Mange gutter begynner å spille gitar fordi de vil imponere jentene, sier han.

– Jeg vil gjerne vite: Var det sånn for gjesten vår også?

Spørsmål om seksualitet

Rasmus stiller gjerne spørsmål om seksualitet, parforhold og det å være forelder. I samtalen med Nikolaj Coster-Waldau spurte han:

– Har du noen ganger dårlig samvittighet overfor barna dine?

Selv vil han nemlig ikke ha barn, av frykt for å skuffe dem, fortalte han Coster-Waldau-

– Jeg kan jo ikke løpe rundt med dem. Og de ville se andre fedre som er høye og flotte.

Sjefredaktør Nathalie strukturerer ideene og skriver ord som «barndom», «skilsmisse» og «angst og depresjon» på tavla:

– Jeg foreslår at dere undersøker dette videre.

Så haster hun inn i klipperommet sammen med Anders Jensby.

Anders er også reporter; han har på seg blazer og et belte i krokodillelær.

Han virker selvsikker når han slentrer gjennom redaksjonen med en Macbook i den ene hånden. Nå hviler hendene på tastaturet, og nesetippen er bare noen centimeter fra skjermen.

– Jeg er svaksynt, sier han.

Likevel jobber han også som klipper og redigerer video.

– Jeg zoomer inn i programmet og forstørrer detaljene. Det tar lengre tid å finne fram, men det går.

Fleksible arbeidsvilkår

Anders viser Nathalie sitt nyeste arbeid: På skjermen dukker kollegaen Svend opp, dataspillekspert hos TV Glad, som har testet et nytt spill.

Anders' klipp er en stakkato av spillscener, innimellom eksperten Svend foran en psykedelisk flimrende bakgrunn.

Nathalie gjør notater på smarttelefonen. Så sier hun:

– Du må rette opp navnet. Det står Sven, ikke Svend. Og er den flimrende bakgrunnen trygg for seere med epilepsi? Det må vi finne ut av. Ellers: veldig, veldig bra!

Anders nikker kort og tar imot rosen uten å fortrekke en mine.

Siden 2018 har han jobbet hos TV Glad som «fleksjobber». Mennesker som på grunn av en funksjonsnedsettelse eller sykdom ikke kan jobbe fullt, får en ordinær ansettelse med tilpassede vilkår. De jobber færre timer, og lønna deles mellom arbeidsgiver og kommunen.

Anders' vei inn i journalistikken begynte tidligere. I 2009 kom han første gang til huset, som elev ved STU – en utdanning som retter seg mot unge mennesker med funksjonsnedsettelser, og som drives av Glad-stiftelsen. Elevene lærer der praktisk mediearbeid.

Historier som gjør en forskjell

– I teorien kunne jeg jobbet et annet sted også, sier Anders.

– Men da måtte alt gått fortere. Den tida jeg trenger, finnes ikke i denne bransjen.

Derfor er overgangen til det ordinære arbeidsmarkedet stengt for ham.

– Det er greit, sier han kort.

Spesielt stolt er han av en filmreportasje om en mann i rullestol. Mannen har en assistent i hverdagen. Han ville på svømmehallen for å drive vanngymnastikk på egen hånd. Men assistenten fikk ikke lov til å løfte ham ut i vannet – kommunen insisterte på at bare en fysioterapeut kunne gjøre det.

Anders dokumenterte saken. Til slutt fikk mannen medhold.

– Ikke nødvendigvis på grunn av reportasjen min, men på grunn av støtte fra en funksjonshemmedes organisasjon, sier Anders.

– Likevel: Det var en viktig historie for meg.

Historier av og for mennesker med funksjonsnedsettelser og menneskene rundt dem, det er kjernen i journalistikken til de rundt 100 medarbeiderne hos TV Glad.

Finansieringen kommer fra flere kilder. Den danske sosialmyndigheten støtter mediehuset som en sosial institusjon. Kulturmyndigheten gir penger til en ukentlig tv-sending lørdag morgen.

Mye av midlene kommer fra kommunene. Etter den danske sosialtjenesteloven har mennesker med betydelige funksjonsnedsettelser rett til en arbeidsplass i vernet form.

Kommunene kjøper slike plasser hos TV Glad og betaler rundt 16.600 danske kroner pr. person i måneden.

Bare en liten del av inntektene – mindre enn fem prosent – kommer ifølge TV Glad-direktør Hanne Jensen fra kommersielt arbeid for organisasjoner som bestiller filmer hos TV Glad, eller fra samarbeid som kjendis-samtaleserien på dansk fjernsyn.

Det finnes redaksjoner i byene Ringsted, Esbjerg og Aabenraa, men de fleste medarbeiderne har TV Glad i København. Der er det tolv ordinært ansatte journalister og 33 kolleger med funksjonsnedsettelser.

Tv-sendinger utgjør uansett bare en bitteliten del av produksjonen. Medarbeiderne skriver artikler, leser inn radiopodkaster, lager tegnefilmer og spillanmeldelser.

Alt blir publisert på nettsiden og spredt via sosiale medier.

Forelsket på jobb

Frederikke Kirkegaard Iding har ansvaret for å fylle dem med innhold.

Journalisten har ingen funksjonsnedsettelse; tidligere jobbet hun for et tv-produksjonsselskap.

Nylig la hun ut en video som ble klikket på nesten hundre tusen ganger: Glad-reporterne Diana Kaia Magling og Tobias Qwist forelsket seg i hverandre på jobben, og i klippet forteller de to om sitt første kyss.

På Facebook, der TV Glad har 45.641 følgere, fikk den 2477 likerklikk og hjerter.

Det mest sette innlegget fra TV Glad har så langt vært «Når jeg snakker, er det ingen som forstår meg».

I klippet forteller medarbeideren Anton Löwe Nyborg om frustrasjonen over at språket hans ikke blir forstått – bortsett fra av den daglige assistenten Nino, som oversetter ordene hans til allmenn­forståelig dansk for seerne.

For å bli kvitt frustrasjonen hører Anton på operaarier. 2,1 millioner mennesker så klippet, og over 6000 mennesker skrev rørende og oppmuntrende kommentarer på Facebook.

Den egentlige suksessen måler hun ikke i klikktall, understreker Frederikke.

– Kollegene her bærer på mange arr, sier hun.

– De ble mobbet og hadde en vanskelig barndom. Og så kommer de hit og merker: Dette er stedet mitt. Her hører jeg hjemme. De møter folk som tar dem på alvor, som lytter til dem og gir dem rom til å være den de er.

I produksjonsselskapene hun tidligere jobbet i, handlet alt bare om produktet.

– Her handler det om å gi mennesker en stemme.

Glad betyr glad

Reporterne velger temaene sine selv.

Maria Lytzen har en autisme- og en ADHD-diagnose og jobber først og fremst som skrivende journalist.

– Jeg er en stor fan av kongefamilien, sier Maria.

– Derfor var et høydepunkt for meg intervjuet med Alexander Hillhouse, paralympics-svømmeren. Han var invitert til kronprins Christians 18-årsdag og fortalte fra første hånd om feiringen. Det var så spennende!

Maria ler. Hun ler ofte og høyt. Navnet på arbeidsgiveren passer til henne.

Det tar mellom to og fire uker før et av artikkelprosjektene hennes er ferdig, sier Maria. Som sparringpartner har hun Frederikke ved sin side.

– Hun gir tips, strukturerer spørsmål, sitter med under telefonsamtalene og gir tilbakemelding på tekstene mine etterpå, sier Maria.

– Men det er jeg som ringer kildene og møter intervjuobjektene.

Tilbake til spørsmålet fra begynnelsen: Hvorfor er kjendissamtalene med reporterne fra TV Glad så mye mer rørende enn vanlige talkshow – til og med intervjuet med statsminister Mette Frederiksen?

Der sier hun at hun aldri føler seg ensom, men:

– Hvis jeg skal være helt ærlig: Jeg fyller livet mitt med mange ting, fordi det er det jeg frykter mest – å bli ensom.

Når er det vanskelig å være Mette Frederiksen? vil en TV Glad-journalist vite.

– Når jeg ikke får gjennomslag for noe politisk.

Og når hun blir grovt utskjelt i kommentarfelt på nettet, forteller hun.

– Det er egentlig ikke så stor forskjell fra det jeg kjenner igjen fra skolegården.

Hun får også spørsmål om hun selv har mobbet noen.

– Jeg tror ikke det. Å bli mobbet er nok det verste et barn kan oppleve.

Intervjueren nikker.

Velvillige samtaler

– Gjestene møter her mennesker som gir utrolig mye av seg selv. De deler svært personlige ting. Og når noen gir noe, får man også lyst til å gi noe av seg selv tilbake,, sier sjefredaktør Nathalie.

– Ofte har man en følelse av at journalister er forutinntatte. Hos våre folk er intensjonen alltid god – helt uavhengig av om spørsmålet er morsomt eller mer kritisk.

Journalisten Dan Jørgensen svarer slik på spørsmålet:

– Vi gir en følelse av tillit og omsorg. Intervjuobjektene er her sammen med folk som selv har opplevd mye. Dermed føler de seg trygge og tør å vise seg fram, sier Dan.

– Og når de blir lei seg, gir vi dem en klem.

Bernd Hauser er tysk frilansjournalist og bor i København. Han er medlem av reporterfellesskapet Zeitenspiegel. Denne artikkelen ble til med støtte fra Journalismfund Europe.

Rainer Kwiotek, også tysk, er fotograf i Zeitenspiegel.