Hvis KI skriver artikkelen, hva skal journalisten bruke tiden på?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Hjemme hos meg har vi aldri hatt hamster. Men jeg har ofte følt meg som en på jobb. 

Det eldste norske eksemplet jeg har klart å finne på bruk av hamsterhjulet som metafor for det å være overarbeidet, er en artikkel i Romsdals Budstikke fra 1978. Aftenposten bruker ordet i 1987 som eksempel på «resultatløs repetisjon».

Selv om uttrykket på mange måter er oppbrukt når kalenderen viser august 2026, er det likevel et effektivt bilde på begge deler. Og på en utvikling vi har sett, særlig siden årtusenskiftet, i mediebransjen.

KI har alle forutsetningene for å akselerere disse prosessene, men det finnes også en annen vei, viser ei ny bok.

Panikk og mangel på disiplin

Første gang jeg virkelig følte meg som en hamster, var tilbake i 2006. Da meldte jeg overgang fra hovedsakelig å jobbe med papirprodukter til å bli heldigital. Mye var bra, men det var et mentalt sjokk å oppleve at nettavisen aldri fikk nok saker. Den ble aldri mett og var alltid sulten på mer.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

I 2010 var jeg med og lanserte klikk.no. Dette var på det tidspunktet en av de største heldigitale satsingene på et nytt redaksjonelt produkt i Norge, og behovet for mer innhold var helt utømmelig. Nå hadde også sosiale medier kommet inn i miksen, og vi hadde oppdaget YouTube.

Samme år skrev Columbia Journalism Review en stor artikkel om «The Hamster Wheel».

«Hvorfor vi ikke kommer noen vei, selv om vi løper så fort vi kan», var tidsskriftets oppsummering av journalistenes hverdag i en ny digital verden.

I artikkelen het det videre:

«Hamsterhjulet handler ikke om tempo, men om bevegelse for bevegelsens egen skyld. Hamsterhjulet er mengde uten ettertanke. Det er nyhetspanikk, mangel på disiplin og manglende evne til å si nei.»

Artikkelen ser også på presset om å gjøre mer med mindre. Som eksempel blir Wall Street Journal brukt. Avisen publiserte 22.000 artikler i 2000. I 2008 hadde tallet økt til 38.000, samtidig som redaksjonen var blitt redusert med 13 prosent. Produksjonen pr. journalist hadde økt med 69 prosent på åtte år.

Kan endre på alt – igjen

Nylig ble boka «Journalism in the Age of AI» tilgjengelig. Foreløpig kun som e-bok, men til gjengjeld er den gratis i dette formatet. Papirutgaven kommer rundt årsskiftet.

De tre forfatterne, Seth C. Lewis, Rodrigo Zamith og Tomás Dodds, forsker til daglig på forholdet mellom journalistikk og ny teknologi – og teknologiens betydning for hvordan nyheter produseres, distribueres og fortæres.

I dagens medievirkelighet betyr det i veldig stor grad å se på kunstig intelligens.

«Hamsterhjulet» og artikkelen i Columbia Journalism Review fra 2010 brukes som utgangspunkt både for å gjøre opp status og for å se på mulighetene og truslene som oppstår når mediebransjen nå står overfor en teknologi som igjen kan endre på alt.

De tre peker på flere ulike scenarioer og trusler, men også noen muligheter. Noen av disse vil kreve at vi tenker helt nytt om den journalistiske prosessen. For eksempel: Hva innebærer det å være journalist når maskiner kan gjøre store deler av arbeidet ditt? 

Jeg skal ikke gå inn på alt – de tre har tross alt skrevet ei bok – men det er særlig ett tema jeg festet meg ved.

Slutt på «liker å skrive»

Historisk sett har de teknologiske endringene i all hovedsak bidratt til at det lages mer innhold. Effektiviteten har gått opp. Hamsterhjulet spinner stadig raskere.

KI kan bli den kraftigste motoren hamsterhjulet noen gang har fått. Eller den kan bli det som gjør det mulig å hoppe av:

«Mens tidligere teknologier krevde at journalistene gjorde mer av det de allerede gjorde – raskere, på flere plattformer og i flere formater – stiller KI et annet spørsmål: Hvilke deler av journalistikken ivaretas best av mennesker, og hvilke ivaretas best av maskiner?» skriver de tre.

Litt forenklet kan det være slutt på tiden da folk kom inn i journalistikken fordi de «liker å skrive» – eller, med en mer typisk 2026-tankegang, fordi de «liker å lage videoer».

Hvis en KI-modell kan skrive teksten eller redigere videoen godt nok, bør vi kanskje la KI ta seg av denne delen av jobben og bruke vår tid på å snakke med mennesker, bygge kilderelasjoner og gjøre den jobben maskiner ikke kan.

Å skrive, hvis vi forholder oss til tekst som eksempel, er bare én del av journalistikken – og ikke alltid den viktigste.

Det vil trolig – eller i hvert fall forhåpentlig – alltid finnes journalister som Kjetil Østli og Simen Sætre. Skribenter som med sin særegne fortellerstil trolig aldri kan automatiseres, men i stor grad handler journalistikk – og i hvert fall nyhetsjournalistikken – om å fortelle en historie mest mulig effektivt.

Kanskje bør vi da la teknologien gjøre nettopp det. Den ordinære nyhetsartikkelen blir trolig ikke dårligere av dette, og vi skal heller ikke se bort fra at snittet heves litt. La oss være ærlige: Det publiseres mye som er middelmådig språklig.

Artikkelens død

Forfatterne er også inne på det som VG-sjef Gard Steiro tidligere har påpekt: Det er ikke gitt at artikkelformatet er den beste måten å videreformidle informasjon på. Kanskje bør formatet, som Steiro uttalte på en konferanse, avlives.

Hvis KI-redaktøren min
var et menneske, hadde jeg klaget til HR

Spør vi publikum, vil det overraske meg om det er mange som svarer at de trenger flere artikler. Det brukerne trenger, er hjelp til å forstå hva som skjer, forstå kompliserte spørsmål og finne ut hva informasjon betyr for deres eget liv.

Problemet er ikke bare at vi produserer for mange artikler, og da særlig i nyhetsjournalistikken, men også at vi fremdeles bruker artikkelen som svar på nesten alle informasjonsbehov.

Forfatterne av «Journalism in the Age of AI» peker på en verden der det å skrive en artikkel ikke trenger å være en naturlig oppgave for journalistene.

Ville dette få hamsterhjulet til å snurre saktere?

Teknologien avgjør ikke alene om vi får mer tid til journalistikk. Forretningsmodell, eiere, organisering, marked og redaksjonelle prioriteringer spiller også inn.

Men hvis vi forenkler litt: Hvis en journalist ved hjelp av KI kan gjøre dagens arbeid på seks timer i stedet for åtte, finnes det minst to måter å bruke de to timene på: mer journalistikk eller bedre journalistikk.

Historien viser dessverre at noen medier også vil velge denne løsningen: mer journalistikk laget av færre journalister.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.