Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
I en lederartikkel i Journalisten skriver Trygve Aas Olsen om KrF-striden og Valgerd Svarstad Haugland. Undertegnede avlegges også en visitt. Ja i tegnerens øyne er jeg en fugl som sitter på kulturministerens skulder for å kvitre et ja til taushet. Litt av et par!
Bakgrunnen for dette utfallet fra Journalistens redaktør er to høyst ulike forhold. For det første skal jeg, ifølge redaktøren, være en av de få som har «støttet Svarstad Hauglands håndtering av Medhaug-saken». For det andre har jeg tråkket på journaliststandens rettigheter ved å svare på en leder i Dagbladet gjennom å sende et innlegg til avisen.
Noen ord om det siste først. Aas Olsen tror innlegget i Dagbladet omhandlet «AKP og Kambodsja». Det er feil. På direkte spørsmål fra avisen opplyste jeg ganske enkelt at jeg mener AKP bør oversende det som måtte finnes av arkivmateriale til Arbeiderbevegelsens arkiv, og gjøre det åpent tilgjengelig for forskning. En henvendelse på min mobilsvarer fra en journalist i Dagbladet om samme sak ble høflig besvart med en e-post om at jeg i denne saken ikke hadde noe å legge til det jeg allerede hadde svart i innlegget. Han ringte ikke tilbake. Hvis Dagbladet hadde uttrykt ønske om å få samme standpunkt gjentatt i et intervju, ville svaret blitt ja. I stedet for å be meg om det valgte avisen å mobilisere Akersgatas redaktørsynsere – og den uunngåelige generalsekretær Kokkvold – for å ta avstand fra min forbryterske sabotasje av den frie journalistikk.
Så sak nr. to. «Allern støtter Valgerd» var selvsagt en juicy overskrift i Dagsavisen, men jeg har aldri uttalt meg generelt om kulturministerens ymse uttalelser og mediehåndtering. Ettersom Aas Olsen, håper jeg, har lest intervjuet (og ikke bare nett-Journalistens kjappfot-avskrift), vil han vite at jeg her sa noe om to ting. For det første mener jeg at Svarstad Haugland fortjener ros for at hun i en komplisert sak tydeligvis også la vekt på kvinnens vanskelige situasjon i Medhaug-saken. Den dreier seg tross alt om noe mer enn hva som på kort sikt måtte gagne KrFs valgkamp. Det siste var en tolkningsramme som ensidig fikk preget mange redaksjoners dekning. For det andre mener jeg at proporsjonene historien fikk var sterkt preget av at dette var en konflikt i en begivenhetsfattig periode, like foran en valgkamp.
Så hvorfor forsøker Aas Olsen å koke suppe på en spiker med å spørre om jeg også er enig i at «mediene burde slutte å stille spørsmål om saken»? Selvsagt burde de ikke det, men noen journalister kunne med fordel stille mer intelligente og varierte spørsmål når de dekker en sak av denne typen. Samt evne å vurdere en del av den journalistikken som samstemt bedrives i slike saker med et kritisk blikk. Verre er det ikke.
