– Vår bror fikk utrolig mye støtte av Dagbladet

Det var først og fremst Dagbladet som formidlet historien om familien Aanstad; far Morten, mor Merete og sønnene Marius (15) og Martin (11). Ikke minst er fortellingen om hvordan faren etter fortvilt leting finner yngstesønnen på likplassen i Khao Lak sterk kost.

Det var Mortens brødre hjemme, Fredrik og Kenneth Aanstad, som først tok kontakt med VG og Dagbladet.

– Morten ba oss gjøre hva vi kunne for å få ut bilder til aviser og nettsteder. Jo flere som visste om Martin jo bedre var det. Håpet vårt da var jo at han lå på et sykehus eller at noen hadde sett ham et annet sted, sier Fredrik Aanstad, som på forespørsel fra Dagbladet formidlet direkte kontakt mellom broren og avisas journalister i Thailand, John Rasmussen og Robert Eik.

– Hvordan opplevde din bror kontakten med dem?

– Han følte han fikk utrolig mye hjelp og støtte. Både rent menneskelig og praktisk. Blant annet ved at de hjalp til med selve letearbeidet Og personlig må jeg si jeg er veldig positivt overrasket. Inntrykket av bransjen er at den er full av kynisme, men så viste det seg at den har en menneskelig side også, sier Fredrik Aanstad, som legger til at broren også opplevde det veldig positivt at journalistene deltok i begravelsen av Martin.

– Han følte aldri at de tråkket ham for nær?

– Overhodet ikke. For ham var det bare positivt at de var med rundt på likplassene og se at de også reagerte på liklukta. Det ble et tillitsforhold, sier Aanstad.

Selv tok han jobben med å lese gjennom alt som skulle på trykk.

– Morten var ikke i stand til det. For ham var det leting, litt søvn og krisepsykiatri. For oss var det var utrolig tungt å sitte her hjemme, men vi hadde et godt samarbeid med Dagbladet. Kvelden før fikk vi sakene til gjennomlesing. Vi fikk også se bilder på forhånd og når vi ba om at de groveste ble fjernet, så ble det gjort uten diskusjon. For familien ville det blitt for sterkt å se kista brenne i ovnen.

Aanstad påpeker at broren heller ikke er direkte intervjuet.

– Dagbladet formidler en beskrivelse av hvordan de lette og fant Martin. Morten er bare sitert i en setning. Det er en menneskelig og nyansert historie framstilt slik de som var der opplevde det, sier Aanstad.

Journalist Rasmussen og fotograf Eik diskuterte hel tida underveis hva de kunne skrive og hva som ikke kunne refereres av det de opplevde. Mye av det de gjorde i tiden sammen med Morten Aanstad kom ikke fram i reportasjene.

– Vi fulgte dem rundt og det vi så, så vi sammen. Men det var jo ikke noen intervjusituasjon, og de private samtalene ble selvsagt ikke referert. Vi brukte mye tid på å vurdere hvordan vi skulle skrive sakene. Hjemmedesken var til god hjelp for de hadde kontakt med familien hjemme og hadde god føling med hva som var greit og hva som ikke var det, sier Rasmussen.

– Fordi det vi opplevde var så sterkt, følte jeg heller ikke at vi trengte å forklare mer gjennom sitater.

Når det gjelder intervjuet med Marius etter at de var kommet hjem, så var det noe 15-åringen selv gjerne ville gjøre.

– Vi som familie hadde hatt mest fokus på han som var borte og for Marius ble det nok viktig å få fortalt sin egen dramatiske historie. Han hadde ikke vært så åpen verken overfor familien eller krisepsykologen, men til en utenforstående journalist kunne han fortelle, sier Fredrik Aanstad.

I ettertid har det vært mange forespørsler om intervjuer fra tv og andre medier, men familien har ikke ønsket mer oppmerksomhet.

– Vi sa derfor nei til alt, bortsett fra Dagbladets intervju med Marius. Og grunnen til at det ble Dagbladet er nettopp tillitsforholdet til dem, det skyldes ikke at vi har noe imot andre medier. Vi ga også beskjed gjennom NTB at vi ikke ønsket dekning av bisettelsen, og det ble respektert. De eneste journalistene som var til stede var fra Dagbladet, men de var der som privatpersoner.

– Har dere vurdert avisartiklene i etterkant?

– Vi har tatt vare på alle avisene for å bruke det til senere bearbeiding. Men for min brors del er det for tidlig å oppsummere hva han tenker om dekningen. Selv angrer jeg ingenting. Dette var én ting som var mulig å gjøre i en fortvilt situasjon, sier Aanstad .