«Det norske medier skriver er ikke sant»

• Teksten ble først publisert i Journalistens nyhetsbrev «Om medier midt i uka», som sendes ut på onsdager. Innlegget uttrykker skribentens synspunkter.

«Det trenger ikke være korrekt, så lenge det er sant.»

Det er en setning jeg tror jeg har lest. Jeg mener det var i en bok om magisk realisme. Jeg føler setningen har relevans her, men jeg er ikke helt sikker. Det kommer nok an på hvordan man tolker den. 

Men denne teksten er uansett ganske omtrentlig rundt hva som er relevant og korrekt, så samme kan det være.

Når man leser flere nettaviser hver eneste dag, kjenner man raskt igjen noen mønstre. Enkelte typer saker og journalistiske trender, som gjerne går igjen i flere medier. 

Når man leser drøssevis med nettaviser dagen lang, slik som jeg gjør, kan man faktisk også ta seg selv i å gjenkjenne mønstre som ved nærmere øyesyn viser seg å ikke stemme helt.

Den siste tiden har jeg irritert meg kraftig over en type sak i norske medier. Det er saker om folk, gjerne par, som har flytta, og startet på nytt et sted. Du kjenner det sikkert igjen.

Sakene er ofte solgt inn som en slags gründerreportasje om at man «satset alt», «fulgte drømmen» og en vanskelig oppstart fra bar bakke går seg til etter hvert. For det er i motbakke det går oppover!

Noen flytter ut på landet, noen til andre land.

Kanskje selger de alt de har i Oslo eller Bergen, og bare blir helt sheriff på en eplegård ute på landet, med noe prisvinnende cider fra nedfallsfrukt. Eller så har de gått all in, fulgt drømmen og starta opp en helt nydelig, kreativ bedrift i Los Angeles.

Det som har irritert meg så voldsomt, og som gjorde at jeg ville skrive denne teksten, er at hver bidige gang disse sakene dukker opp, så er det først langt ned i artiklene man forstår at risikoen bak eventyrene egentlig er ganske lav.

For det viser seg ofte at disse utflytterne enten tar over en familiebedrift, har odel på gård eller har så enormt mye penger å søle bort, at de har flere tiår på seg før de er nødt til å få inn noe penger fra nysatsingen.

Men det er jo så modig. Nå starter vi helt på bunn. Vi flytter ut i havgapet og tar over tørrfiskbedriften, som ble startet av faren til farfars farfar og har gått så det griner i 500 år. Det er klart det blir noen tunge år før det begynner å gli, men gründerånden i oss må få leva! Det handler om å følge drømmen. Eller så reiser vi til Barcelona og starter en leken interiørbutikk. Det blir vanskelig, men vi har 150 millioner vi kan svi av før sjappa må gå i pluss

Hvor irriterende er ikke det?

Men. De siste tre dagene har jeg desperat lett etter eksempler på sakene jeg har irritert meg sånn over. Noe som kan bekrefte at det virkelig finnes masse artikler om folk som liksom «starter fra bunn», men som egentlig risikerer null. Jeg har funnet én. Det var den om dattera til Nicolai Tangen som var så opptatt av å klare seg selv at «det holdt på å gå galt». Hun startet bar i New York bare ved hjelp av 30 investorer, «litt familiestøtte og egne arvepenger». Og litt hjelp av mannen, da.

Litt irriterende, men ikke akkurat et bevis på en trend.  

Utenom den finner jeg ingen. Ja, det er noen klamme reportasjer fra helt upåklagelig innreda småbruk, der par har flytta på landet etter å ha solgt huset i byen. Det holder ikke.

Det ER sant at det er irriterende når norske medier selger inn saker på den måten. Men det er ikke nødvendigvis korrekt at de gjør det.

Flere «Om medier midt i uka» finner du her.