Virkelighetens «Succession» er mye verre

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Familieliv skaper forakt - og barn» – Mark Twain.

– De banner ganske mye, pappa!

Familiens 12-åring ble nysgjerrig på språkbruken da jeg forsøkte å komme meg igjennom siste episode av TV-serien «Succession». Og han hadde selvsagt rett. Det er mye banning («Fuck you, too, you pusillanimous piece of fucking fool’s gold – fucking, silver spoon asshole»). Men banningen er kanskje den mest barnevennlige delen av serien om familien Roy og deres medieimperium. Hvor kynisme er et hedersord, og egne interesse går foran alt.

Livet til mediemogulene som har inspirert «Succession», får likevel TV-serien til å fremstå som ren familieunderholdning. Svindel, spionasje, underslag og et selvmord som noen fremdeles mener var et drap, er noen av ingrediensene fra virkelighetens «Succession».

Fryktet søksmål

Jesse Armstrong, «Succession»-seriens skaper og forfatter, skrev på et tidligere tidspunkt på et manus til en annen serie basert på Murdoch-familien. 

Serien skulle være i dokumentarstil ifølge flere medier, men ingen TV-kanaler ønsket å gå videre med prosjektet. Visstnok var frykten for et søksmål fra den virkelige Murdoch-familien en viktig årsak. Kanskje ikke helt ubegrunnet.

Løsningen ble å starte på nytt. Å skrive et manus om en fiktiv familie, og ikke kun hente inspirasjon fra Murdoch-dynastiet, men også fra andre mediefamilier og mediemoguler, blant andre Sumner Redstone og Robert Maxwell. Mediemoguler med en livsstil som får Logan Roy til å fremstå som en velstående bestefar som sliter litt med temperamentet.

Siste episode

Budskapet fra HBO er at det kommer ikke mer om familien Roy. Ingen spinoffs. Ingen filmer. Det er slutt. Men vil du ha mer, finnes det håp. I bokform.

Så hvorfor ikke bruke sommeren til å lese seg opp på familiene som har inspirert suksessen «Succession»? 

Her er fem bøker til årets ferieavvikling (pluss én ekstra for spesielt interesserte). Det kunne ha vært flere, men sommerferien varer ikke evig for de fleste av oss.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

La oss begynne med det mest opplagte: Rupert Murdoch med familie. For dem som ønsker det, er det mulig å fylle opp mye plass i bokhylla med bøker om The Murdochs. Mange skrevet av tidligere ansatte som ikke lenger er på hils med sin gamle sjef.

Konsentrerer vi oss om Murdoch-ene og påfølgende drama, kan «The Man Who Owns the News: Inside the Secret World of Rupert Murdoch» av Michael Wolff være et sted å begynne. 

I likhet med hans trilogi om Donald Trumps presidentskap, blir Wolff også i denne settingen beskyldt for å slurve med faktasjekken, men han kan fortelle en historie. Og boka, selv om den er noen år gammel, gir en god oppsummering av hvordan patriark Rupert lar sine barn kjempe om å være favoritten – og dermed, kanskje, arve imperiet.

Ryktene sier for øvrig at Wolff nå skal være i gang med en bok om Murdoch-eide Fox News.

Litt mer oppdatert på de siste intrigene, er New York Times’ langlesning i tre deler: «How Rupert Murdoch's Empire of Influence Remade the World».

NYT-serien er også utgangspunktet for en dokumentarserie på CNN.

Kampen WSJ

I 2007 kjøpte Rupert Murdoch Wall Street Journal av Bancroft-familien. Sarah Ellison, som i dag dekker mediebransjen for Washington Post, var da oppkjøpet startet journalist i WSJ og dekket overtagelsen av egen avis for egen avis, før hun gikk videre til blant annet Vanity Fair.

Hennes bok om dramaet og hva som skjedde i kulissene – ikke minst internt i Bancroft-familien som hadde eid avisen i en liten evighet – er rene spenningsromanen, selv om man vet hvordan det hele ender.

«War at the Wall Street Journal: Inside the Struggle to Control an American Business Empire» anbefales på det sterkeste.

Mye tyder på at Murdochs oppkjøp av WSJ har inspirert «Succession»-skaperen til å la Logan Roy (og deretter avkommene hans) forsøke å sikre seg mediekonsernet Pierce Global News, eid av den fiktive Pierce-familien. Men der Pierce-familien har et tydelig liberalt ståsted, var Bancroft-familien stolte eiere av det konservative flaggskipet WSJ.

Sånn sett ligner Pierce-familien mer på Sulzberger-familien, som har eid New York Times siden slutten av 1800-tallet. En avis som nok Murdoch også hadde forsøkt å sikre seg hvis den hadde vært til salgs. 

Boka «The Trust’: A Family and a Newspaper Entwined» forteller om livet internt i Sulzberger-klanen, og selv om de har sin egne intriger, blir de litt blodfattige i denne sammenhengen. Verdt å lese, men mer for spesielt interesserte.

Mogul med stor M

Galskapen tar seg opp når vi kommer til Robert Maxwell, som i sin storhetstid eide både britiske Daily Mirror og amerikanske New York Daily News. I tillegg til diverse forlag og andre bedrifter i og utenfor mediebransjen. Noen husker kanskje også avisen The European, som Maxwell startet.

«Fall: The Mysterious Life and Death of Robert Maxwell, Britain’s Most Notorious Media Baron», skrevet av den britiske forfatteren og journalisten John Preston (kanskje mest kjent for boka «A Very English Scandal»), oppsummerer det meste. Maxwell-bøker finnes det også flere av, men mange av dem begynner å bli noen år gamle, denne er fra 2021.

Maxwell er for mange kanskje mest kjent for å ha blitt funnet flytende i Atlanterhavet, etter at han forsvant fra yachten «Lady Ghislaine» i 1991. Var det et uhell, selvmord eller drap? Spekulasjonene går fremdeles, og ikke helt uten grunn.*

Båten var for øvrig oppkalt etter Maxwells yngste barn, favorittdatteren Ghislaine. Nå mest kjent for å ha blitt dømt til 20 års fengsel for medvirkning til Jeffrey Epsteins mange overgrep mot mindreårige jenter. En dom som for øvrig er anket.

Født fattig

Maxwell var født Ján Ludvik Hoch i svært fattige kår i daværende Tsjekkoslovakia i 1923. Derfra rømte han ikke lenge etter at Nazi-Tyskland invaderte, og etter en håndfull navneskifter endte han opp som britisk krigshelt. I etterkrigsårene ble han først rik på å publisere vitenskapelige tidsskrifter, før han etter hvert sikret seg et stadig større imperium. Han forsøkte også å kjøpe både News of the World og The Sun, men de to avisene ble snappet opp av Murdoch rett foran nesa på ham.

Mye tyder på at Maxwell hadde koblinger til britisk etterretning, i hvert fall i årene etter andre verdenskrig, andre mistenkte ham for å være russisk spion. Han hadde et tett forhold til Mikhail Gorbatsjov og andre Østblokk-ledere, og mot slutten av livet ble han også en viktig støttespiller for Israel – muligens også Mossad. Og mer eller mindre alle er blitt beskyldt for å ha forårsaket hans død.

Han var også innvalgt for Labour i det britiske parlamentet en periode. Og selv om flere i hans eget parti nok ønsket ham død, kan vi nok ta utgangspunkt i at de ikke tok livet av ham.

Avlyttet alle

Mer og mer paranoid etter hvert som han ble eldre, avlyttet han telefoner og lokalene til sine medarbeidere, inkludert journalister. Og økonomien ble stadig mer rotete. Fra å operere i gråsoner, ble det etter hvert klart at svindel og direkte lovbrudd også var en del av miksen.** Da han døde ble det avslørt at han hadde tappet pensjonsfondene til Mirror-konsernet for nærmere fem hundre millioner britiske pund.

Som aviseier nølte han ikke med å bruke avisene til å oppnå personlige fordeler eller angripe motstandere (i likhet med Logan og Murdoch), eller jukse slik at ingen vant konkurranser i avisene, noe som sparte ham fra å dele ut store premier. Han insisterte også på at avisene publiserte bilder av ham selv i ulike settinger. En egen hoffotograf hadde som oppgave å være med ham på reiser.

I likhet med Rupert Murdoch – og Logan Roy – fikk barna til Maxwell stadig nye roller i hans mange bedrifter, noen rykket opp, andre ned. Noe ga opp å jobbe for ham, andre kom tilbake.

Veldig mye i Maxwells liv var imidlertid altfor sprøtt og usannsynlig for en serie som «Succession», ser vi bort ifra selve familiedramaet.

Fra drive-in til MTV

Sumner Redstone var en annen type, advokaten som overtok familiens drive in-kino, og bygget seg opptil å bli mangemilliardær og blant Hollywoods mektige. Blant selskapene han etter hvert sikret seg var tv-kanalen CBS, filmselskapet Paramount og MTV.

Redstone kom også tidlig i konflikt med sine barn, og skal også ha forsøkt å sjekke opp kjæresten til barnebarnet – i voksen alder bør det kanskje legges til. Han likte uansett at «kjærestene» var unge, og lokket dem med roller i filmer og tv-serier.

En stadig sykere Redstone ble i sine siste år mer og mer avhengig av andres hjelp for å fungere. På et tidspunkt flyttet to ekskjærester inn hos ham og overtok stadig mer av kontrollen. Takket være milliongaver som de sikret seg fra mannen de tilsynelatende tok seg av, investerte de blant annet i luksuseiendommer. Og sammen konspirerte de om å bli hovedarvingene til den stadig mer pleietrengende Redstone.

Slik gikk det imidlertid ikke. Etter mange års kamp sikrer datteren Shari seg kontrollen. Datteren som faren på et tidligere tidspunkt hadde slått fast at aldri skulle ta over etter ham.

Med Shari på plass ble «kjærestene» lempet ut. Parallelt var det maktkamp internt i Redstone-selskapene, som Shari først så ut til å tape, før det hele snur etter at ikke ukjente Ronan Farrow kommer med metoo-avsløringer i New Yorker om toppledelsen i CBS.

Tro meg, dette er bare noen av høydepunktene i historien.

To bøker, en historie

Tidligere i år kom de to New York Times-journalistene James B. Stewart og Rachel Abrams ut med «Unscripted: The Epic Battle for a Media Empire and the Redstone Family Legacy». Her oppsummeres all galskapene i løpet av drøyt 400 sider.

For å forstå hvorfor ting ble som de ble, kan boka med fordel kombineres med «The King of Content: Sumner Redstone's Battle for Viacom, CBS, and Everlasting Control of His Media Empire». Boka er skrevet av Wall Street Journal-journalist Keach Hagey, og er fra 2018. Og kom dermed ut to år før Sumner Redstone døde.

Lykke til med lesingen. Virkeligheten er verre enn dere tror!

---

* Forsiden til Daily Mirror kunne dagen etter at Robert Maxwell ble funnet død, fortelle sine lesere at de kunne lese mer om saken på side 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 11, 18, 19, 34, 35 og 36.

** Maxwell var inspirasjonskilden til skurken i James Bond-filmen «Tomorrow Never Dies». Da filmen kom ut i 1997 var det flere som spekulerte i om Rupert Murdoch hadde vært modell for karakteren, men manusforfatteren bekreftet senere at han hadde bygget mediemogulskurken på Maxwell.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

En fikk ja, den andre fikk nei. Hadde det samme skjedd i dag?