En fikk ja, den andre fikk nei. Hadde det samme skjedd i dag?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Da nyheten kom om at Document-redaktør Hans Rustad hadde blitt tatt opp som medlem i Norsk Redaktørforening (NR), satt jeg på bussen på vei hjem fra jobb. Datoen var 8. juni 2018, og jeg hadde vært redaktør i Journalisten i ganske nøyaktig åtte dager. Saken ble hastepublisert mens jeg så at min holdeplass nærmet seg der fremme.

Seks år tidligere var jeg helt fersk i en annen jobb: ansvarlig redaktør i Eidsvoll Ullensaker Blad. Året før jeg startet ble avisen felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) for en kommentar om Rustad og Document. Jeg ser at kommentaren fremdeles brukes som et eksempel på hvor langt man ikke kan gå i den meningsbærende journalistikken.

Med den som et bakteppe, og siden Rustad bor i dekningsområdet til avisen, tok jeg høsten 2012 kontakt med ham med tanke på å få til et portrettintervju. Etter litt betenkningstid takket han nei. Men vi møttes til en kaffe, og hadde sporadisk kontakt fram til jeg sluttet seks år senere. Noen lokale tips ble også sendt i vår retning.

Han fremsto som eksentrisk og hyggelig, og et stykke unna rollen som den refsende og glefsende redaktøren for Document, et nettsted som jeg tilbake i 2012 kun hadde et overfladisk kjennskap til.

Det ble litt støy etter at medlemskapet ble kjent, men ikke så mye. Bråket startet  først noen måneder senere. Da Helge Lurås, daværende Resett-redaktør, fikk nei. To ganger. Og deretter også nei da Resett søkte om medlemskap i Mediebedriftenes Landsforening.

Innenfor og utenfor

Mot slutten av fjoråret publiserte de to Oslo Met-forskerne Karoline Andrea Ihlebæk og Tine Ustad Figenschou forskningsartikkelen «Innenfor eller utenfor? Høyrevridde alternative medier og forhandling om grenser i den journalistiske institusjonen».

Her har de to medieforskerne blant annet sett på hva som skjedde i kulissene da Rustad fikk ja, mens Lurås fikk sine nei.

En konklusjon som de to forskerne trekker, som kanskje vil overraske noen, er at en viktig årsak til at Rustad fikk ja, mens Lurås fikk nei, var at for NR-styret var Rustad «en av dem».

Eirik Hoff Lysholm, som var nestleder i NR-styret da han ble intervjuet av forskerne i 2020, oppsummerte det slik:

– Hans Rustad er en erfaren pressemann, og han har forståelse for hva Vær varsom-plakaten er og hvordan den skal praktiseres.

Styreleder på dette tidspunktet var Hanna Relling Berg, sjefredaktør i Sunnmørsposten. Hun understrekte også det som forskerne omtaler som «innenfra-erfaringen fra journalistikken».

– Noen vil si: men hvorfor har dere tatt inn Rustad i Document, men ikke Lurås? Og en av de viktigste grunnene er nå at Rustad har en journalistikkfaglig bakgrunn i motsetning til Helge Lurås.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

«Å være trent innfor journalistikken ble med andre ord sett på som en viktig forutsetning for både evnen og viljen til å følge de etiske retningslinjene og rette opp feil når de forekommer, slik som PFU-systemet legger opp til. Det kan også tolkes dithen at organisasjonene hadde større tro på Rustads lojalitet og forståelse av både de regulative og normative reglene i institusjonen», skriver de to forskerne.

Hvordan har det så gått?

På PFU-toppen

Året etter at forskerne intervjuet Lysholm og Berg, var Document det mediet som fikk flest fellelser i PFU. Til sammen syv, hvor en fellelse var omtale av en PFU-klage.

For å gjøre et dårlig år verre, risikerte Rustad også i 2021 å bli ekskludert fra NR etter at foreningen valgte å opprette en sak mot ham etter en kommentar om kongress-stormingen i USA.

I 2022 gikk det bedre og nettavisen ble ikke felt, men 2023 startet med en fellelse i januar for publisering av et debattinnlegg.* 

Tar vi utgangspunkt i Documents bidrag i tilsvarsprosessen – slik det er gjengitt av PFU-sekretariatet – bar deler av svaret preg av at det kanskje var skrevet i full fart, og uten at man hadde tatt seg tid til å sørge for stor forbokstav etter punktum:

«tilsvaret er at klager tar feil, det er ikke noe krav om å verifisere påstander i en gjesteartikkel. derimot er klager velkommen til å komme med et tilsvar. anytime.»

En tidligere klage ble svart opp av journalisten som hadde skrevet den innklagede artikkelen, og vedkommende fremsto ikke som veldig drillet i hvordan PFU fungerer.

Med utgangspunkt i disse to klagene virker det ikke som Document alltid tar verken klage eller PFU helt på alvor.

Garanti og risiko

I flere fellelser blir også kommentarfeltet til Document trukket fram. Og det er også årsaken, eller en medvirkende årsak, til flere fellelser. Nettopp dårlig røkting av kommentarfeltet ble i sin tid brukt som en begrunnelse for at Lurås ikke fikk bli medlem.

Nå skal det understrekes at PFU-fellelser i seg selv ikke er en grunn til å nektes medlemskap i NR. Selvdømmeordningen er jo der for å nettopp behandle klager mot redaktørstyrte medier. Noe som ble ytterligere forsterket etter at vedtektene til PFU ble endret i 2018, slik at kun medier som var tilsluttet Norsk Presseforbund kunne klages inn.

I praksis måtte da mediene være tilknyttet en av utgiverorganisasjonene eller redaktørene være medlem av NR. For en del mindre medier ble sistnevnte inngangen til PFU.

Dette gjorde redaktørforeningen til portvoktere. En rolle foreningen har gitt uttrykk for at den ikke er helt komfortabel med. Kanskje heller ikke var helt vant med.

Behandlingen av søknadene til Lurås bærer muligens litt preg av det.

Tre punkter mot

De to Oslo Met-forskerne skriver i sin artikkel:

«Der Hans Rustads profesjonsbakgrunn og fartstid i bransjen løftes fram som en «garanti» for at han vil innordne seg, tolkes Helge Lurås’ manglende journalistiske bakgrunn som en risiko.»

Da NR i september 2018 avviste den første klagen til Lurås, var det tre punkter som ble trukket fram.

Det første punktet var gjentatte og klare brudd på Vær varsom-plakatens intensjoner. Og da særlig i kommentarfeltet. 

Styreleder i 2018, Harald Stanghelle, forklarer i forskningsartikkelen at man kan ikke forvente at alle kommentarfelt skal være rene og ranke, men at det «[...] gikk på mengden av det, det gikk på brutaliteten i språkbruken, trusselen i språkbruken, og viljen til å rydde opp eller ikke rydde opp når åpenbare grenser var krysset.»

Det andre punktet var Lurås' forsøk på å betale en kilde i den kontroversielle saken om Trine Skei Grande og hennes affære, noe Stanghelle er sitert på at «er helt fjernt fra presseetikken».

Det siste punktet som ble trukket fram tenker jeg derimot har holdt seg dårligere: Oppfordring til boikott av andre medier. I pressemeldingen fra NR vises det til kommentaren «Avvenning fra MSN», hvor Lurås blant annet skriver:

«Bruk derfor sommeren som en avvenningskur. Ikke åpne nettsider som dere en gang frekventerte jevnlig. Slett appene og bokmerkene fra MSM. Ta en lang pause. Nyhetene fra inn- og utland skal vi love å presentere på Resett uansett.»

Teoretisk kan det kanskje oppfattes som en boikottoppfordring, men nå – fem år senere – fremstår det som pussig at denne teksten skulle være et viktig argument mot medlemskap. Nå skal det legges tid at Lurås i ettertid har gått ut med mye hardere boikottoppfordringer. Kanskje litt på trass.

Egenreklame til besvær

Etter at NR-styret hadde behandlet søknad nummer to ble det understreket at avslaget var basert på «en helhetlig vurdering». I intervjuene med forskerne trekkes det fram sterke personangrep fra anonyme skribenter og manglende tilsvarsrett, men det påpekes også at Lurås i flere tilfeller har reklamert for egen bok.

Sistnevnte handling kan nok absolutt komme på kant med Vær varsom-plakaten (VVP), men også dette fremstår i ettertid som et litt rart ankepunkt å fokusere på. Lurås' egenreklame var ikke gjort med samme finesse, men i både New Yorker og New York Times – for å ta to eksempler – blir bøker journalistene har skrevet gjerne nevnt nederst i artikler de har byline på. I New Yorker sitt tilfelle også med lenke til nettbokhandel. 

De to mediehusene er generelt ikke verstinger på etikk, selv om de ikke følger norsk VVP.

Til sammenligning er man heller ikke i Document ukjente med å omtale bøker fra eget forlag på redaksjonell plass, hvor blant annet omtale av Alf R. Jacobsens bøker er utstyrt med salgslenker.

Så ja, kanskje kunne det blitt en PFU-fellelse, men var det et viktig argument mot medlemskap?

Ny mediehverdag

I dag er Resett borte. Lurås leder iNyheter, og det gamle Resett-arkivet er en del av det nye nettstedet. Vi fikk derfor aldri vite om Arve Juritzen ville ha søkt, eller blitt NR-medlem, som tiltenkt ny Resett-redaktør.

I motsetning til forgjengeren fremstår iNyheter som mindre konfronterende, men kommentarfeltet er fremdeles ikke «rent og rankt», for å låne Stanghelles formulering. Det ser imidlertid ut til å være lengre mellom de elleville personangrepene. Noe som kanskje henger sammen med hvilke saker som lages.

Det som sannsynligvis ville ført til diskusjoner ved en eventuell ny søknad, er hvordan nettstedet identifiserer i kriminalsaker. Akkurat det hadde nok også blitt en diskusjon om Rustads søknad hadde kommet i dag. Document har en praksis som går på tvers av hva andre medier gjør. Og slik jeg ser det, ofte på tvers av VVP.

Document er i større grad enn Lurås’ iNyheter et journalistisk produkt. Og nettstedet har ved flere anledninger, ofte med NR som rådgivere, vært med å presse fram mer åpenhet i rettssystemet. Samtidig gjør de en del pussige ting. At Document ikke har fått flere saker behandlet i PFU de to siste årene, skyldes ikke at redaksjonen har sluttet å utfordre presseetikken, det er heller det at færre har valgt å klage.

Og innimellom publiseres Document saker som også får faste lesere til å klø seg i hodet. Som da redaktør Rustad selv skrev teksten som fulgte et bilde av det som skulle være nanoteknologi funnet i en covid-vaksine. Da dukket det opp en oppskrift for hvordan lage tinnfoliehatt i deres eget kommentarfelt.

Tror jeg ikke på 

Senhøsten 2018 deltok Lurås på journalistkonferansen Hauststormen i Bergen. Der møtte han blant andre Hanna Relling Berg til debatt.

– Det handler ikke om hva de mener, eller politisk standpunkt, men at de følger det etiske regelverket. Og når det er snakk om en ny publikasjon, med en forholdsvis uerfaren redaktør, er vi ekstra nøye når vi sjekker om regelverket følges, sa Berg.

Lurås mer enn antydet fra scenekanten at han ikke helt trodde på forklaringen:

– Jeg forbeholder meg retten til å tro at det også er andre årsaker til at jeg ikke ble tatt opp som medlem.

Det stoppet ham imidlertid ikke fra å søke på nytt.

Da Journalisten intervjuet ham i forbindelse med lanseringen av iNyheter, utelukket han ikke en ny søknad:**

– Nå har jeg jo fått avslag to ganger. Jeg har ikke noe prinsipp om ikke å være med, og det er noen goder forbundet med medlemskap. Jeg utelukker ikke at det blir en søknad i løpet av en liten stund.

Men hva mener så Norsk Redaktørforening i dag, fem år etter?

Generalsekretær Reidun K. Nybø, som i 2018 og 2019 var involvert i prosessene som assisterende generalsekretær, vil ikke svare direkte på om hun tror utfallet ville blitt annerledes om det kommer en ny søknad. Eller om Rustad ville blitt tatt opp som medlem i dag.

– Min innstilling er at det er en stor fordel med et størst mulig mangfold blant redaktørstyrte medier, i alle betydninger av ordet mangfold. Og at flest mulig av dem som ønsker å forplikte seg på Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten, blir en del av fellesskapet som utgjør de redaktørstyrte mediene.

Hun legger til:

– Det mener jeg nå, og det mente jeg da.

Utover det viser hun til at det var styret som fattet avgjørelsene som Rustad og Lurås sine medlemskap.

---

* Debattinnlegget ble først sendt Journalisten, men vi takket nei.

** På spørsmål om NR har mottatt en tredje søknad fra Lurås, svarer Reidun K. Nybø: – Av prinsipp så kommenterer vi ikke søknadsspørsmål, heller ikke om det foreligger søknader, før disse er ferdig behandlet. Unntaket er dersom noen søker og selv velger å gå aktivt ut med det, slik Helge Lurås i sin tid gjorde.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Mediekrise? Hvilken mediekrise?