– Etter politiaksjonene og jakten på hvitvaskede penger i Natal har du blitt en viktig kilde for mediene. Hvordan har du opplevd det?

– Mitt forhold til mediene har vært ryddig og greit. I Brasil gjorde jeg sikkert mer enn ti intervjuer hver dag, og jeg har ingenting å klage på. Journalistene som kontaktet meg var veldig lydhøre, flinke og interesserte. Men jeg merket meg at noen få var veldig preget av at de hadde en spesiell vinkling som de gjerne ville ha en bekreftelse på.

– Fikk du fram budskap ditt?

– Ja, men ikke fullt ut. Det er urovekkende å se at rettssikkerheten ikke strekker seg lenger. En gjengtilknyttet person med innvandrerbakgrunn unner man tydeligvis ingen rettssikkerhetsgarantier. Vi snakker om uholdbare soningsforhold som er helt uakseptable i forhold til våre verdier og normer.

– Har du fått mange reaksjoner?

– Ja, og jeg tror ikke det er mange som er enig med meg. De fleste jeg snakker med sier «det skulle de tenkt på før de dro til Brasil» og liknende ting. Foruroligende få er opptatt av det prinsipielle. Dessuten har jeg fått veldig mye hatmail. Jeg kan forstå at folk som leser en artikkel og blir irriterte sender en kommentar til den. Men jeg stusser over at så mange søker seg fram til meg og sender meg e-poster fulle av forargelse.

– Ikke lett å få sympati for din klient?

– Det kan man trygt si. Jeg aksepterer at folk unner personer som gjør noe galt vanskeligheter. Men ikke at grunnleggende verdier tilsidesettes fordi man ikke liker dem det gjelder. Det er jo nettopp i situasjoner som involverer folk man har et horn i siden til at vi har behov for vern og rettssikkerhet.

– Noen medier har identifisert din klient, hva synes du om det?

– Selv bruker jeg aldri navnet og jeg skulle ønske mediene heller ikke gjorde det. Han har kone og to barn.