30-årsgrense også i Norge

Også i Norge må man vente i 30 år for å få vite hva statsrådene egentlig tenkte og foreslo på regjeringskonferansene. Da er politikerne i beste fall for lengst over i pensjonistene rekker og det får derfor ingen konsekvenser, uansett hva slags tøv de drev med.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Både forskere og journalister vi har snakket med sier at det er blitt

atskillig bedre når det gjelder åpenhet omkring hemmelige dokumenter i Norge

de siste årene. Spesielt når det gjelder Riksarkivet er inntrykket at

medarbeiderne der strekker seg langt og praktiserer regelverket liberalt, men at

praktiske problemer og ressursmangel som ofte kan utgjøre en hindring.

Programredaktør Alf R. Jacobsen i NRK sier at det i arkivene finnes et hav

av kildemateriell, men at norske journalister er for lite flinke til å benytte

seg av dette. Han understreker at mulighetene til å få innsyn i arkivene de

siste årene er blitt meget bedre.

- Hovedinntrykket er at man for eksempel på Riksarkivet strekker seg meget

langt når det gjelder generelle ting, men at det er begrensninger når vi

kommer inn på taushetsbelagte saker og personvern, sier Jacobsen.

Han legger til at et stort problem er hvilken forfatning arkivmaterialet er i

når det overlates til Riksarkivet. Er ikke materialet skikkelig ordnet med en

ordentlig arkivnøkkel, vil det representere et stort problem å finne fram.

Arkivverket bør tildeles langt større ressurser, sier han.

Jacobsen er imidlertid ikke like imponert over arkivene i utlandet, som mange

mener er forbilledlige, og slett ikke de engelske. Han peker på at det engelske

toppbyråkrati er ekstremt påpasselige med å ta ut saker de vil beskytte før

de avleverer noe som helst til arkivene.

- Det er langt verre å få ut offentlig informasjon i England enn i Norge,

sier Jacobsen.

Også en forsker vi kontaktet mener det er blitt vesentlig lettere å få ut

informasjon fra norske arkiv, men at det ville vært en fordel om det var

lettere å finne fram.

Dagens regler for regjeringsnotater og regjeringsreferater (http://odin.dep.no/archive/smkvedlegg/01/01/140__008.pdf)

er at dokumentene tilhører den enkelte statsråd, og at det er den avgående

statsminister, eventuelt statsministerens parti, som bestemmer all tilgang til

disse. Etter hvert som det er gått 30 år etter avslutningen av hver enkelt

protokoll eller pakke, skal arkivsakene etter riksantikvarens nærmere

bestemmelse kunne anbringes i Riksarkivets vanlige magasiner og stilles til

rådighet for utlån i dets lesesal, som det for eksempel heter i tidligere

statsminister Thorbjørn Jaglands “depoterklæring”.

Underdirektør Tor Breivik ved Riksarkivet sier at når 30 år er gått skal

alle dokumenter i prinsippet være offentlige, men at det kan være praktiske

problemer knyttet til innsynet. Unntatt fra hovedregelen er saker som er

taushetsbelagt eller kommer inn under personvernet. I hovedsak er det forskere

som ber om og får innsyn i gamle regjeringsdokumenter, men også journalister

har søkt.

- Nedgraderingen skjer i Norge fortløpende. Regjeringsreferatene ligger

kronologisk, og man kan selvsagt komme et godt stykke på vei ved å gå i

disse. Referatet er ikke en vedtaksprotokoll, og det er heller ikke et dokument

som behandles og eventuelt godkjennes i påfølgende statsråd, sier Breivik.

Powered by Labrador CMS