Hvis det er offentlig, hvorfor holder du det skjult for meg?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Jeg har forståelse for at det er nødvendig å beskytte kilder innen journalistikken. Det er ikke alle kilder det er riktig å oppgi offentlig, da dette ville ha en kjølende effekt på evnen til å avdekke korrupsjon, maktmisbruk og ukultur i maktens korridorer.

Men kan vi samtidig være enige om at dette ikke gjelder alle kilder, og spesielt ikke publiserte og/eller offentlige kilder ? For det kan virke som om norske journalister er av den oppfatning.

Dersom du rapporterer en konklusjon i en offentlig undersøkelse, en offentlig rapport, en offentlig redegjørelse eller lignende – inkluder en kildehenvisning i artikkelen utover bare navnet! Legg en liten lenke i bunnen av artikkelen hvor det står «Denne artikkelen baserer seg på det skriftlige materialet som du finner ved å trykke her».

Vi lever i en tidsalder hvor selv seriøse journalister blir sett på med kritiske øyne. «Norske nyhetsmedier rapporterer ikke lenger hva som skjer, men hva de ønsker vi skal mene», «Ulike journalister fronter sine egne politiske agendaer», «Fakta blir kynisk manipulert for å skape clickbait»… Uttalelsene er mange, de kommer hyppig og det er ingen grunn til å bære ytterligere bensin til det bålet når man kan opptre langt mer ryddig med særs enkle grep.

Kast idiotene ut

Dersom intensjonen er å informere samfunnets borgere, styrke deres forståelse, bidra til en mer faktabasert samfunnsdebatt – da blir også muligheten for å fordype seg i kildematerialet, og forstå det i en bredere kontekst, desto viktigere.

Når en journalist beslutter seg for å konstruere en artikkel basert på en slik skriftlig kilde, så er det gjerne fordi noe som fremkommer i denne kilden er interessant. Det bør da heller ikke overraske journalisten at leseren, etter å ha lest artikkelen, deretter ønsker å lese mer, for å forstå mer, og kanskje få en dypere forståelse av både materialet og en bredere samfunnsdebatt. Men konsekvent, over svært lang tid og over et bredt spekter av våre nyhetsmedier, så opplever jeg ikke at journalistene legger til rette for dette. Mitt spørsmål blir da alltid, hvorfor ikke?

Noen ganger er det enkelt å selv finne denne kilden, for eksempel dersom man baserer seg på en SSB rapport, en publikasjon fra Regjeringen eller en offentlig rapport fra våre etterretningstjenester. I de tilfellene utgjør ikke dette noen vesentlig utfordring, men irritasjonen er fortsatt der all den tid jeg spør meg hvorfor jeg må søke opp noe som journalisten allerede har søkt opp og ønsket å presentere for meg.

Andre ganger er kilden litt mer obskur, selv når den er ment å være offentlig tilgjengelig, og i de tilfellene hadde en ryddig presentasjon, med kildehenvisning, vært enda mer verdifull.

Og alle andre yrkesgrupper som er avhengige av tillit må forholde seg til dette. En forsker kan ikke publisere en tese eller en konklusjon og så bare si: «Jeg mener dette basert på noe jeg har lest, som, tro meg, var veldig interessant og som jeg har redegjort for på en fantastisk måte i det jeg har skrevet». En leder i en bedrift kan ikke gå inn i en ledergruppe og si «Jeg har sett på en del av våre data og derfor er dette min anbefaling for vår fremtidige strategi, og de dataene er tilgjengelige for dere også… dersom dere klarer å finne dem.»

Om å jukse på en måte som føles helt fantastisk

Og, som nevnt, denne tilgjengelig­gjøringen gjør mer enn å forankre journalistens troverdighet. Den bidrar også til en langt bedre samfunnsdebatt. En nyhetsartikkel er spisset; den har noe veldig spesifikt den ønsker å formidle til deg på en så tydelig måte som mulig. Og det er ingenting galt med det. 

Men tidvis vil slike artikler også opptre som kommentarer inn i betente, følelsesladede samfunnsdiskusjoner. 

Og enten man, som leser, er hjertens enig eller mektig provosert av det journalisten presenterer så er man tjent med å gå til kilden, for det er her man vil finne nyansene og oppnå en bredere forståelse. Og kanskje ville vi vært mindre kritiske til både pressen og hverandre dersom vi hadde tilgang til disse nyansene i saker hvor vi blir svært engasjerte?

«Men det er jo en økende andel som ikke engang gidder følge nyhetene i våre dager. Er det da realistisk at så mange vil gidde å gå dypere ved å også sjekke kilden?» En legitim kritikk, som jeg retter mot meg selv. Vel, kanskje ikke, sier jeg da til meg selv. Men kanskje, hvis temaet engasjerer deg, så er du motivert til å gi ChatGPT en sjanse til å summere ting for deg. 

Kanskje kan du bruke ChatGPT, eller Gemini, til å stille spørsmål basert på analyser av kildematerialet fremfor å bruke kommentarfeltene til å rette skarp kritikk mot journalisten, eller kildematerialet, i tilfeller hvor kritikken kanskje er uberettiget, og hvor du hadde visst dette hvis du bare visste mer om hva du uttalte deg om.

Det å konsekvent tilby en lenke til den skriftlige kilden i en nyhetsartikkel er litt som å konsekvent tilby en bremsepedal i en bil; det er ingen garanti for at alle vil bruke den, men fornuftige mennesker vil ønske å benytte den, og det kan være svært risikabelt å utelate den.