Hun hadde drømme­jobben som avistegner. Inntil hun tegnet avisens eier

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Jeg tviler på at avgjørelsen min vil skape særlig oppstyr, og regner med at den vil bli avfeid fordi jeg bare er en tegner», skrev Ann Telnaes i sitt Substack-nyhetsbrev.

2025 hadde nettopp startet, og for Washington Post-tegneren lå dette an til å bli året da hun gikk inn i de arbeidslediges rekker. Hun hadde nettopp sagt opp jobben i protest. Kanskje var karrieren over. Avistegnere sier ikke opp. Årsaken er enkel: Muligheten for å få en ny fast jobb er nesten ikke-eksisterende.

Men akkurat denne historien er litt annerledes.

Prisvinner i taxi

– Jeg fikk vite det i taxien på vei til flyplassen, fortalte Telnaes fra scenen i Bergen.

Konferansen Medieleder 2025 hadde kommet til punkt to på programmet: Utdelingen av prisen for Årets avistegning. Og juryleder og Vårt Land-redaktør Bjørn K. Bore kunne lokke med noe ekstra. Rett fra USA hadde Telnaes kommet for å dele ut prisen til Tord Torpe, for en tegning som sto på trykk i Bergens Tidende i fjor høst.

– Veldig kul dame, oppsummerte Bore da jeg snakket med ham i første pause. 

Dette var onsdag 7. mai. Mandagen to dager før, på vei til flyplassen og Norge, var da hun fikk vite at hun hadde vunnet en Pulitzer-pris i kategorien Illustrated Reporting and Commentary. En pris hun fikk for tegninger publisert i Washington Post, hennes arbeidsgiver fra 2008 og fram til hun sa opp rett etter nyttår. For øvrig hennes andre Pulitzer, den første fikk hun allerede som frilanser i 2001.

Dagen etter skal hun fortelle mer om hvorfor hun forlot en av verdens mest kjente aviser, intervjuet av VG-journalist Anders Giæver på en annen scene noen hundre meter unna, som en av de første sesjonene på Nordiske Mediedager.

Norsk i Sverige

For å rydde opp i det med en gang: Telnaes er ikke svensk («stol ikke på alt dere leser på internett»), men er født i Sverige. Hennes far var norsk, og hun hadde norsk pass fram til hun var cirka 13 år. 

– Kan jeg få det tilbake, spurte Telnaes fra scenen.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

En studie viser at informasjon presentert med humor huskes 20-30 prosent bedre enn nøktern faktaformidling. Som Telnaes påpekte i Bergen, skal man ikke stole på alt man finner på internett, inkludert forskning, og det kan være at dette tallet ikke blir stående med to streker under, men mer enn én studie viser at humor og satire aktiverer hjernens belønningssystem ved å utløse dopaminresponser, noe som forbedrer både oppmerksomhet og hukommelse.

Denne effekten skyldes visstnok at humor skaper en «kognitiv krok» som letter lagring i langtidsminnet. Når humor/satire kombineres med kritikk, blir budskapet ikke bare mottatt, men også «internalisert gjennom denne nevrologiske prosessen», som det heter på forskningsspråket.

Hekter man på et visuelt element, blir dette forsterket, og dermed kan en politisk karikatur feste seg i publikums bevissthet på måter ren tekst sjelden gjør.

Det er kanskje derfor maktpersoner reagerer så sterkt noen ganger når de blir utsatt for «visuell satire». Og at andre reagerer på vegne av maktpersonene. 

Et eksempel på sistnevnte kan være Washington Post-redaktøren som hadde ansvaret for debatt- og meningsstoffet i avisen, og som stoppet Telnaes’ tegning hvor avisens eier, Jeff Bezos, var en av karakterene som fremsto i et lite flatterende lys.

«Er dette greit?»

I samtalen med Giæver fortalte Telnaes at normal rutine var at hun sendte inn en skisse til sin redaktør for å sjekke «er det greit?» – og «kan jeg gå videre og gjøre den ferdig?»

– Vanligvis sier de kanskje: «Jeg vet ikke, fungerer det egentlig? Kan du endre det litt?» Eller: «Jeg vet ikke, det bildet gjør meg litt ukomfortabel». Men de har aldri sagt til meg at jeg ikke kan ta opp et bestemt tema.

Før denne dagen.

Skissen hun sendte over har kanskje de fleste etter hvert sett. Men for ordens skyld: 

Den viser en massiv Donald Trump. Foran ham står Amazon-grunnlegger og Washington Post-eier Bezos sammen med Meta-sjef Mark Zuckerberg, OpenAI-sjef Sam Altman og Los Angeles Times-eier Patrick Soon-Shiong, knelende mens de rekker fram pengesekker. 

Og foran ligger Mikke Mus, som symbol på Disney-konsernets forlik med Trump.

Tilbakemeldingen denne dagen var «nei». Avisen ville ikke publisere tegningen. Noe som aldri hadde skjedd før.

Telnaes forteller at hun ble overrasket. Trump hadde nettopp blitt gjenvalgt, og hun var klar for å tegne ham en ny periode.

– Jeg visste at denne kom til å bli verre for landet vårt.

Ikke overbevist

Forklaringene hun fikk fra redaktøren mente hun ikke holdt mål. Tilbakemeldingen var at avisen allerede hadde publisert flere artikler om temaet, og flere var planlagt.

Lite overbevisende, mente Telnaes.

– Jeg innså plutselig at jeg måtte ta en avgjørelse ut fra mine egne prinsipper. Og jeg tenkte: Jeg kan ikke. Jeg kan ikke jobbe mer for denne avisen.

Hun legger til at avisen var en flott plattform.

– Mange så arbeidet mitt. Så det var en avgjørelse jeg bare... og jeg trodde at det ville bli slutten på karrieren min også, at ingen ville ansette meg etter dette. 

Men slik har det ikke gått. I hvert fall ikke helt. Og Telnaes tok også feil. Selv om hun «bare var en tegner», fikk oppsigelsen hennes massiv oppmerksomhet. Noe som igjen fikk fart på Substack-nyhetsbrevet hennes. 

Så karrieren tok ikke slutt, den tok en ny vending.

Suksess med nyhetsbrev

– Nyheten gikk viralt, ikke bare i USA, men også i andre land rundt om i verden. Så jeg fikk mange abonnenter. Og selvfølgelig, etter Pulitzer-prisen, skjøt det igjen fart. Så nå har jeg 100.000 abonnenter, noe som er helt sprøtt. 

– Tjener du like godt nå på Substack-abonnementene dine som du gjorde som ansatt, ville Giæver vite.

– Jeg klarer meg fint, svarte Telnaes.

Det var ikke gitt at den norskættede tegneren skulle komme på kant med mektige redaktører, medieeiere eller presidenter.

– Jeg var alltid interessert i å tegne. Jeg likte hester også, så jeg tegnet mange hester.

Noe som påvirket både karriere- og utdannelsesvalg. Hun er utdannet animatør, og jobbet i noen år innen Disney-konsernet.

En jobb i Washington Post var imidlertid ikke noe hun så for seg.

– Jeg hadde ingen interesse for politikk. Jeg synes egentlig det er litt flaut å si det, men jeg fulgte ikke med på politikk eller leste aviser i begynnelsen av 20-årene.

Men helt på tampen av 80-tallet skjedde det noe.

Massakre på TV

– Jeg satt oppe sent og jobbet en natt med et frilansprosjekt, og jeg hadde TV-en på som bakgrunnsstøy. Dette var i 1989, og jeg så massakren på Den himmelske freds plass utfolde seg. Og jeg husker at jeg ble veldig påvirket av det. Jeg tror det var fordi jeg var omtrent på samme alder som demonstrantene.

Hun hadde fortsatt ingen planer om å bli avistegner, men så skjedde noe annet.

I 1991 dominerte Clarence Thomas-høringene amerikanske medier. En kvinne anklaget Thomas, som var nominert som høyesterettsdommer, for seksuell trakassering.

– Det gjorde også sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde selv opplevd seksuell trakassering. Så jeg bestemte meg for å lage en portefølje med tegninger om kvinners rettigheter. Jeg visste ingenting om avisbransjen, noe som var bra, for jeg vet ikke om jeg hadde prøvd ellers. Det var ikke mange kvinner i bransjen.

– Jeg begynte bare å sende det ut til aviser, og til slutt var det en avis som bestemte seg for å begynne å trykke arbeidet mitt i 1992. Og det var slik jeg kom inn i det. 

Hun husker ikke navnet på avisen, men den ble utgitt i Texas. 

– Jeg tror ikke den eksisterer lenger. Men det var slik jeg startet, som frilanser.

Solgte seg inn som animatør

Bakgrunnen fra animasjonsfilmer for «Mikke Mus-konsernet» var også veien inn til Washington Post. Først solgte hun inn noen korte animasjoner til The Guardian. Deretter fikk hun napp hos avisen i USAs hovedstad.

– Det var tilfeldigvis en ny redaktør der som ville ha noe nytt. Så jeg var heldig.

Først lagde hun videoer, men med videoene fulgte det med en ulempe.

– Fordi jeg lagde videoer, måtte du ha de forferdelige reklamefilmene før dem. Og de var lengre enn tegnefilmene mine.

Løsningen ble å lage gif-er.

– Du kan ikke ha lyd, men jeg kunne komme rundt det. De var veldig korte. Og folk likte å dele dem på sosiale medier, som ble viktigere og viktigere.

Hun begynte også skrive litt, og etter hvert tegnet hun også for papiravisen.

Likte å ha redaktør

Å ha en redaktør var i utgangspunktet noe hun satte pris på.

– Noen ganger redder de deg fra deg selv, noe jeg har opplevd.

På spørsmål om redaktørene kanskje forsøkte å redde henne fra seg selv da hun sendte inn skissen med Washington Post-eier Bezos og Trump, kom det kontant: 

– Nei, jeg synes ikke tegneserien var så drøy. Jeg leste mange saker i Washington Post om disse teknologigigantene, inkludert Bezos, som dro til Mar-a-Lago, og de tvitret gratulasjoner etter at Trump vant og ga penger til innsettelsen. Jeg tenkte: «Dette er en god idé til en tegning». Jeg syntes ikke det var noe kontroversielt.

Om fremtidsutsiktene til sin gamle arbeidsgiver, sier Telnaes: 

– Det blir interessant å se. Kanskje, forhåpentligvis, blir avisen solgt igjen til noen som faktisk setter fri presse høyt, i stedet for økonomiske interesser.

Ingen katastrofe

2025 ble ikke katastrofeåret hun fryktet. For egen del, i hvert fall. Om fremtiden er på Substack, er hun mer usikker på:

– Vi er i en tidlig fase av Substack. Vi får se. Jeg synes det er flott nå.

For bransjen og for fremtiden til avistegnerne, er hun mer bekymret.

– Blant avistegnerne er det fortsatt ikke mange kvinner. Og det har mer å gjøre med at yrket mitt krymper. Det er færre og færre jobbmuligheter for mannlige eller kvinnelige avistegnere. Aviser legges ned, jobbene forsvinner. Det er vanskelig å leve av det på nett alene. Så det er en vanskelig tid for oss.

Telnaes er også bekymret for landet hun bor i.

– Vi er inne i en farlig tid. Jeg tror mange amerikanere er utmattet og stikker hodet i sanden.

Start på nytt

Til slutt et lite tips. Et tips som ikke kun gjelder tegnere, men alle som lever av å levere redaksjonelt innhold, uansett type.

Under Trumps første periode bestemte Telnaes seg for å stadig endre på utseendet hans. Starte på nytt hver gang.

– Jeg så aldri på mine gamle tegninger når jeg tegnet ham. Jeg så bare på ham der og da, og tegnet hva jeg følte for ham i øyeblikket. Og det var morsomt å se forskjellene gjennom lesernes kommentarer, for de sa: «Du begynner å få ham til å se ut som en fisk». Jeg bare: «Gjør jeg? Ok.»

Hun legger til:

– Det var en interessant måte å gjøre det på.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

NRK Debattens jakt på nyheter fortjener en egen debatt

Se sjefene smiler, mens andre fortviler