ammen med sin nære venn og kollega Lajla Ellingsen ble Mari K. By Rise (t.h.) en merkevare for Adresseavisen på undersøkende journalistikk. I 2018 fikk de to Skup-diplom og hederlig omtale for sin avsløring av Kystad-avtalen i Trondheim.
Foto: Ketil Bjærke / NTB
Gravejournalist Mari K. By Rise er død
– En av de mest markante og betydningsfulle journalistene i Adresseavisen i moderne tid.
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Adresseavisens profilerte journalist Mari K. By Rise døde onsdag, 51 år gammel, etter lengre tids kreftsykdom.
– Hun er en av de mest markante og betydningsfulle journalistene i Adresseavisen i moderne tid, sa sjefredaktør Kirsti Husby under minnestunden i Adresseavisen torsdag morgen.
Sammen med sin nære venn og kollega Lajla Ellingsen ble Mari en merkevare for Adresseavisen på undersøkende journalistikk, skriver avisen. De to fikk en rekke priser og Skup-diplomer for ulike artikkelserier gjennom 20 års samarbeid.
– Enten de skrev om «De glemte barna», en rådmanns tomtekjøp, om helsereiser eller avsløringen av Kystad-avtalen, der samrøret mellom politikk og næringsliv ble blottstilt, oste tekstene av engasjement og kvalitet, heter det i Adresseavisens minneord.
Etter at By Rises kreftsykdom gikk over i en mer alvorlig fase rett før jul i 2019, gikk hun og Lajla Ellingsen sammen om å lage podkasten «Umistelige Mari» om kreftsykdommen, der By Rise tar med en båndopptaker inn i familien og deler med lytterne hvordan det er for en familie å bli rammet av kreft.
Nylige artikler
TikTok-videoen som felte Aftenposten
Følg PFU-møtet direkte
Se video fra PFU-møtet
– Veldig glad for at NJ satte foten ned
– Hadde denne dekningen vært standard, tror jeg ikke et eneste overgrep hadde blitt anmeldt
Mest leste artikler
Åpner om kjendisstatusen: – Tidvis helt forferdelig
«Å ja, her kommer jo Flåklypa Tidende»
NJ sier opp frilansavtale: – Blir lite respektert
– Hadde denne dekningen vært standard, tror jeg ikke et eneste overgrep hadde blitt anmeldt
Debatt: Hva har Høiby-saken lært oss?