Fotograf Paul S. Amundsen bor og jobber i Bergen. Hver morgen må han innom norske og utenlandske medier for å se om han bør dra et sted. Foto: Paul S. Amundsen

MORGENRUTINEN:
Fotograf Paul S. Amundsen vil gjerne se flere gærninger, gamlinger, eksentrikere og melankolikere

– Enkeltmannsforetaket mitt stenger aldri.

Publisert

Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Paul S. Amundsen er frilansfotograf med base i Bergen.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe, takk.

– Hva har du på nattbordet?

– En Buddha-figur. Litt rart, egentlig, siden jeg ikke tror på noe som helst. Og en stein det står «älskar dig» på. Rart det også, min samboer er ikke svensk.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Dessverre i sengen allerede i 7-tiden. Sjekker om noen har prøvd å få tak i meg, og må innom norske og utenlandske medier for å se om jeg bør dra et sted.

– Hvilket bilde skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Et bilde jeg aldri har sett før.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Ikke på sosiale medier, i hvert fall, og alltid utenfor kontoret.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Jeg har ingen dragning mot å ta bilder av berømte personer, tvert imot. Vil mye heller portrettere en ung, ukjent sjel som aldri har blitt fotografert før.

– Hva er din viktigste egenskap som fotograf, og hvordan bruker du den?

– Jeg er veldig selvgående. Det hjelper veldig i en frilanshverdag hvor jeg er min egen sjef og må utvikle og holde gående egne prosjekter.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben som fotograf?

– Før OL i Russland i 2014 kjørte jeg og frilanskollega Vegard Tenold Aase fra Moskva til Sotsji i en russisk, firehjulsdrevet Lada Niva. I løpet av over 2.000 kilometer langs veien dumpet vi opp i den ene absurde situasjonen etter den andre, uten at vi hadde en eneste avtale på forhånd. Det var som å være i et surrealistisk flipperspill hvor alt kunne skje.

– En kveld endte vi opp på en fest sammen med konservative russisk-ortodokse prester som til å begynne med var reserverte og skeptiske. Til slutt drakk hele gjengen vodka, det var allsang og himmelsk stemning. På et tidspunkt var det like før Vegard ble konvertert og døpt på russisk-ortodoks vis. Uforglemmelig.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg blir mest inspirert av fotografer som evner å skape stort fotografi av enkle, hverdagslige situasjoner. Som for eksempel Ethan James Green. Portretter i verdensklasse.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Mediebransjen blir gradvis mer og mer identitetsløs og samlebåndspreget. Journalistene og fotografene har stort sett samme bakgrunn, tenker likt, bruker de samme kildene, vanker i de samme miljøene og skriver det samme upersonlige journalistspråket. Jeg savner gærninger, gamlinger, eksentrikere og melankolikere.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Jeg synes mangel på tilstedeværelse i hverdagen som leves der ute er et stort problem i alle redaksjoner. Journalistyrket er i for stor grad blitt en tilbaketrukket kontorjobb der alt for få stikker hodet ut av redaksjonen og tar en sjanse på at det skjer noe utenfor deres sosiale medienettverk. Lokalkontorene bør gjenreises, og vi må komme oss ut blant folk.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg lar meg ikke så lett rive med, men jeg ble delvis paralysert da jeg så bildeserien Ex-Voto av Alys Tomlinson. Nydelig.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– De siste årene er rekorden noen timer. Det er virkelig ille. Vurderer å skaffe meg en Nokia 3310 eller en faks.

– Når logger du av for kvelden?

– Vanligvis i 23-tiden, men enkeltmannsforetaket mitt stenger aldri.

Powered by Labrador CMS