DUSTY, 32

Phoenix, USA

Dusty is a non-binary and a trans-femme person.

Pronouns: they/them or she/her.

– For me, this feels like ignoring a lot of gender norms.

I had to unlearn everything I was raised around to do

what feels most authentic to myself. The first time

I started to dress more flamboyantly was when I was

three years old, but I was not really allowed to explore

the way that I wanted to until I started living on my

own in my twenties.In Arizona, it can be terrifying sometimes but also

very freeing to be a non-binary person, and I have

learned that just being authentic to myself can help

uplift others in my community without doing anything

other than just being me, and that’s kind of amazing.

I would say to others, be as authentic as you can while

still prioritizing your safety.
Linda Bournane Engelberths siste fotoprosjekt strekker seg gjennom 21 land og 27 nasjonaliteter. I USA fotograferte hun ikke-binære og transfeminine Dusty.

BILDET:

Da fotoprosjektet ble skrevet om i New York Times førte det med seg mye hat

Linda Bournane Engelberth ble overrasket over hatet som fulgte da hun viste de første bildene i fotoprosjektet «Outside the binary» til amerikanerne. Nå er hun klar med bok om prosjektet. 

Publisert

– Det jeg ikke kan forstå er hvordan noen får seg til å belære til en hel gruppe eller fornekte andres erfaring og kunnskap når de ikke deler noen av de samme erfaringene, selv når det kommer til andres kjønnsidentitet. Det har provosert meg ganske grundig.

VII-fotograf Linda Bournane Engelberth sitter på en litt sliten benk i en park i Oslo og prater engasjert om hennes til nå største fotoprosjektet, «Outside the binary».

Aktivistisk prosjekt

Prosjektet startet med ett bilde til en fellessutstilling for syv år siden. Sakte, men sikkert har det vokst seg til et verdensomspennende tidsbilde på mennesker som identifiserer seg utenfor det binære. Og endelig har det funnet sin form. 

Formen, det vil si boka som Christer André Gudmundsdottir sitter og blar i da Journalistens møter dem, er en hybrid, forteller Engelberth.

Den er like mye aktivisme som fotoprosjekt, like mye foto som tekst, like mye et prosjektet som handler om representasjon, som et som handler om kollektiv styrke.

Det er første gang Christer André Gudmundsdottir holder i boka til Linda Bournane Engelberth. – Prosjektet ville fram uten at jeg egentlig hadde planer om det. Mange som er med har villet at prosjektet skulle skje, sier Engelberth.

Gudmundsdottir blar forsiktig i boka og stopper opp ved et bilde av et menneske i hvit t-skjorte stående foran en grå vegg.

– Jeg skjønner at det er meg, men jeg skjønner at det er et annet bilde av meg selv, for det er syv år siden, men det er det samme mennesket, og følelsene er jo de samme, sier hen og smiler. 

– Christer André er den første jeg tok bilde av i prosjektet, legger Engelberth til.

– Det er veldig interessant og artig å være det første til noe som har blitt en veldig stor fotobok til slutt. Jeg nølte ikke da jeg ble spurt om å være med, for det hørtes gøy ut, uavhengig av hva det skulle handle om. Jeg har jo bare vært meg selv, sier Gudmundsdottir og stryker en hånd over boka. 

Mye medgang

Prosjektet, som strekker seg gjennom 21 land og 27 nasjonaliteter, har fått mye medgang, forteller Engelberth. 

De hun tok fotograferte i New York, sendte epost til noen de kjente i Mexico, de hun fotograferte i Kenya tipset henne om folk hun kunne kontakte i Tanzania. 

– Prosjektet ville fram uten at jeg egentlig hadde planer om det. Mange som er med har villet at prosjektet skulle skje.

CHRISTER ANDRÉ, 27 Oslo, Norway Christer André is a non-binary and transgender person. Pronouns: they/them or fae. – Non-binary is a very wide term. For me, it’s a place between being a man and a woman, or being both at the same time, depending on the mood I’m in or what my day is like. I have always felt this way, and I see myself as a gender-creative person. Gender alone is a much bigger theme. Instead of looking at it only as two genders or a diagnosis, you can look at gender as a spectrum of different kinds of gender. If you can relate to the text above, you are not alone. There are many who fight for the non-binary and non-gender conformative to be recognised, and to be seen as you are.Foto: Linda Bournane Engelberth. NBKun til engangsbruk!
– Jeg skjønner at det er meg, men jeg skjønner at det er et annet bilde av meg selv, for det er syv år siden, men det er det samme mennesket, og følelsene er jo de samme, sier Christer André Gudmundsdottir om bildet.

Prosjektet har overlevd på fellesskap og ren og skjær stahet, forteller hun.  For selv om det har kostet mye, har ikke Engelberth fått noe særlig støtte til arbeidet. Det vil si hun har fått støtte til en av reisene fra Fritt Ord, i tillegg har Fritt Ord og Norske Fagfotografers Fond gitt støtte til utgivelse av boken.

Likevel, det har blitt en del reiser, og uten økonomisk støtte har hun måtte tenke kreativt.

– Jeg har reist en del på jobb for bildebyrået VII, og har holdt en del workshops. Jeg har tenkt: «Nå skal jeg ut og reise en del, så hva er viktig for meg å jobbe med?», og så har jeg brukt den tiden. Hvis jeg for eksempel har hatt en workshop i et land, så har jeg blitt igjen noen dager og så jobba med dette.

Inspirert av filmregissør

Alle bildene er tatt med analog film. Engelberth forteller om en roligere arbeidsprosess, og kanskje en mer gjennomtenkt arbeidsflyt enn ved en digital fotografering. 

– Jeg liker veldig godt følelsen i de analoge bildene. Det er også noe med det analoge som gjør at du ikke har så mange eksponeringer, sier hun. 

I dette prosjektet har hun kun benyttet seg av det naturlige lyset. Inspirasjonen til estetikken har hun funnet i lyset i filmene til den finske filmregissøren Aki Kaurismäki. 

– Jeg har prøvd å ta det vakreste bildet jeg kan få ut av situasjonen vi har stått i, sier hun. 

GOKEN, 23

Born in China, lives in Tokyo, Japan

Goken is a non-binary, genderqueer and

x-gender person.

Pronouns: he/him.

– A person is just who they are, even if they are born

genetically male or female, that doesn’t mean that

they have to act that way, there is no need for

separation between genders. I don’t like all the

labeling. There should not be any borders between

what men should do or what women should do, neither

masculinity nor femininity. I felt like trans-gender from

birth, but last year I realised that I was not transgender

but non-binary instead. When I was trans, I had a lot

of anxiety and emotional issues because of the decision

of getting surgery. Lots of trans people get surgery,

and they are still unsatisfied and end up committing

suicide. Other people cannot have surgery for some

reason and end up committing suicide. I hope that

the concept of non-binary gender catches up in Japan

and Asia more so that more people can be freed the

way I was “saved”. When I realised that I could be both

genders in the same body, I felt utterly released.

After thinking about it, I cannot understand why this

was ever a problem to begin with. Even everyday

small things like filling out your gender on a form

would cause me so much emotional trauma, all of

that just disappeared. There were so many limits that

I was imposing on myself, that I have realised were

such a waste.
Goken, en ikke-binær, genderqueer og x-kjønnsperson, er egentlig født i Kina, men bor i Japan. – Jeg håper at konseptet med ikke-binært kjønn også blir mer akseptert i Japan og Asia, slik at flere mennesker kan bli frigjort som meg, skriver Goken i boka.
JOUBA, 28 Agadir, Morocco Jouba is a non-binary person. Pronouns: they/them and she/her. – I always struggled to understand the social construct of gender. As I grew up, I didn’t identify with the two genders in society. Later, I came to understand that I’m a part of the gender spectrum, not confined to the binary system, but simply a human being. I’m content with the journey I’m on now, exploring my gender and having a lot of fun. However, in Morocco, it can be a bit difficult, as people, in general, have difficulty understand gender diversity. I’m aware that living openly in this way can be somewhat risky, but I aim to serve as an example for others. We need more role models from Morocco. When I was growing up, there was very little representation, and I struggled to find someone like myself. Compared to other countries from the regions Morocco is a place where we can make things happen. It was a long process to tell my family, a period of stress but also reflection. But my family loves me, I had to tell them that either you accept me and love me, if your love is conditional my love will also be the same, I will not sacrifice my personal life and myself. I’m an activist, and I have chosen to be open, to speak out, and to act, because I believe there is room for this in Morocco today. Foto. Linda Bournane Engelberth NB Kun til Engangsbruk.,
Jouba fra Marokko er ikke-binær. – I Marokko kan det være litt vanskelig, siden folk generelt har problemer med å forstå kjønnsmangfoldet. Jeg er klar over at det å leve åpent på denne måten kan være noe risikabelt, men jeg har som mål å tjene som et eksempel for andre, sier Jouba i boka «Outside the binary».

Selve fotograferingen har ofte startet med at hun har tatt med seg den hun skal portrettere ut på en gåtur, så har de funnet locations underveis. 

– Det har også vært et viktig poeng at de som er med i prosjektet selv har valgt hvordan de ønsker å bli presentert. Jeg har aldri spurt folk om å ta av seg genseren eller ta på seg noe annet, forteller Engelberth. 

– Viktig å gjøre den tilgjengelig for alle

Da noen av bildene ble stilt ut i New York, ble det skrevet om i New York Times. Det førte med seg mye hat, og hatkommentarer, forteller VII-fotografen. 

– Etter at det første bildet ble tatt i 2018 eksploderte virkelig problemstillingen rundt identitetspolitikk, det ble ganske betent. Etter New York ville jeg i hvert fall ikke slutte. Jeg ble overraska over hvor mye som kom i de kommentarfeltene der. Da ble det enda viktigere å fortsette, sier Engelberth og snur og vender forsiktig på boka. 

At bildene skulle ende opp mellom to permer var ikke gitt, for selv om Engelberths liste over utstillinger og priser mottatt er lengre enn lang, har hun aldri før laget bok. 

– Jeg er ikke så veldig flink til å avslutte ting, sier hun og ler godt. 

Prosjektet startet med Christer André i 2018. – Det er veldig interessant og artig å være det første til noe som har blitt en veldig stor fotobok til slutt, sier hen.

– Så nå skulle jeg være streng med meg selv, for dette prosjektet fortjener å være en bok. Jeg måtte bare ta meg skikkelig i nakken og gjennomføre. 

Selv om boka er en fotobasert bok håper hun den vil ha interesse for flere enn i fotomiljøene. 

– Jeg syns det hadde vært kult hvis den blir inkludert i Den kulturelle skolesekken, også håper jeg den blir tatt inn i skolebiblioteksordningen, det er viktig å gjøre den tilgjengelig for alle, legger Gudmundsdottir til.

Powered by Labrador CMS