Når hevn blir et eget journalistisk stoffområde 

• Teksten ble først publisert i Journalistens nyhetsbrev «Om medier midt i uka», som sendes ut på onsdager. Innlegget uttrykker skribentens synspunkter.

– Jeg dekker hevnaksjoner, og det beslektede temaet kapitulasjon – altså hvordan institusjoner gir etter.

Beskrivelsen over er egentlig helt absurd, særlig i et moderne demokrati, men da New York Times-journalisten Michael S. Schmidt skulle fortelle om arbeidsoppgavene sine på konferansen Fortellingens kraft i Bergen tidligere i høst, var det slik han innledet.

– Da Trump gikk inn i sin andre presidentperiode, visste vi at han kom til å søke hevn over fiendene sine og over forskjellige institusjoner, fortsatte Schmidt.

– Men da han tiltrådte, viste utviklingen seg å være enda mer omfattende og ekstraordinær enn jeg hadde trodd, enda jeg hadde sett for meg at det kunne bli ekstremt. Dette har blitt en fulltidsjobb.

For å oppsummere: New York Times har satt en prisbelønnet journalist – to Pulitzerpriser så langt – til å dekke Trumps forsøk på å straffe alle dem han mener har gått ham imot.

På et tidspunkt inkluderte dette også Schmidt selv.

I september 2025 saksøkte presidenten New York Times og fire navngitte journalister – blant dem Schmidt – for 15 milliarder dollar. Årsaken til at Schmidt havnet på lista, var et intervju med Trumps tidligere stabssjef John Kelly, som hevdet at Trump hadde uttalt seg positivt om Adolf Hitler og mente at hans tidligere sjef oppfylte definisjonen av en fascist.

Hvis ikke dette kvalifiserer som hevn, er det vanskelig å vite hva som gjør det. 

– Beløpet var så stort at jeg flere ganger måtte tenke meg om for å huske det nøyaktig. Det er et så enormt tall. Én milliard dollar ville vært veldig mye for meg, og her var det 15 milliarder.

Den opprinnelige stevningen ble strøket av retten på grunn av formelle mangler. Da Trump leverte en revidert stevning, var Schmidts navn tatt ut.

– Så jeg er ikke lenger saksøkt. Saken fortsetter mot tre av kollegene mine, og dette er bare én av flere fronter.

Sakene Schmidt dekker, hører stort sett hjemme i tre kategorier:

– Den første er hevn mot enkeltpersoner: å bruke statens makt aktivt for å straffeforfølge folk. Den andre handler om de amerikanske advokatfirmaene, de mektigste i landet, og om i praksis å hindre dem i å gå til søksmål mot myndighetene. Den tredje er universitetene og krigen administrasjonen har ført, med stor suksess, mot noen av landets fremste utdanningsinstitusjoner.

Journalister har lang erfaring med å dekke krig, granske maktmisbruk og avdekke lovbrudd, påpeker Schmidt. Men å dekke en presidents systematiske hevnaksjoner og undersøke hvorfor institusjoner gir etter for presset, er et langt mindre utforsket journalistisk område.

– Dette er nye og annerledes problemstillinger vi aldri har stått overfor. New York Times har aldri tidligere hatt en reporter med ansvar for å dekke hevnaksjoner og undersøke hvordan presidenten bruker statens makt, ikke nødvendigvis med utgangspunkt i loven eller fakta, men ut fra egne innfall og et ønske om å presse viljen sin igjennom. For oss er dette svært annerledes. Det griper inn på mange områder, og vi bruker mye tid på det.

Selv om New York Times ikke har vist noen tegn til å gi etter, er Schmidt bekymret for egen bransje:

– Hvis du spør om dette har en nedkjølende effekt på resten av mediene, vil jeg bare vise til hvordan de andre mediehusene har reagert, sier Schmidt med henvisning til at flere store mediekonsern har vaklet de siste årene.

Disney og Paramount, sistnevnte nå en del av Skydance, har begge inngått millionforlik med Trump. Særlig søksmålet mot Paramount ble av flere juridiske eksperter vurdert som svakt. Samtidig har Washington Posts eier Jeff Bezos gjennomført en kraftig omlegging av avisens menings- og debattseksjon.

– Jeg tror mange amerikanske journalister, hvis de snakket helt åpent, ville si at de er overrasket over hvordan enkelte institusjoner vi oppfattet som sterke og mektige journalistiske miljøer, har vist svakhetstegn.

Her er vi kanskje ved det mest alvorlige.

Ikke at maktpersoner forsøker å misbruke makten sin. Det har skjedd før, men sjelden i et slikt omfang. Men at institusjonene som skal stå imot – inkludert mediene – så lett har mistet fotfestet.

Det var noe annet før, da hevngjerrige politikere nøyde seg med noen syrlige karakteristikker i bokform, gjerne flere år etterpå. Og jobben til journalistene var å få tak i boka før den kom i salg.

Flere «Om medier midt i uka» finner du her.