Den som graver en grav for andre
«I de periodene jeg har vært frilanser, har jeg fakturert etter helt andre satser», skriver en gledestrålende John Arne Moen i forrige nummer av Journalisten. Han henviser til frilanssatsene, som han erklærer at han aldri har forholdt seg til.
Et av problemene med Moen, er jo at han tydeligvis ikke har fått med seg hva det vil si å være frilanser. Dette beskriver han blant annet ved eksempelet om den som har 70-80 prosent av sine inntekter fra samme avis, og som han kaller frilanser. Vedkommende er sannsynligvis midlertidig ansatt, og har krav på en langt større trygghet enn frilanskontraktene Moen vil henvise vedkommende til.
Han må vel for øvrig nesten forstås dit hen at han har fakturert lavere beløp for sitt arbeid da han var frilanser enn de anbefalte satsene som FJ/NJ har satt opp. Og han synes svært stolt av det. Det er bra at man er stolt av seg selv og sin innsats. Selvbildet vårt er en viktig del av personligheten, og sjelden ser vi slik bramfri presentasjon av indre verdier som i dette tilfellet.
Men hva er så konsekvensen av dette? Jo, når Moen og andre hardt- og billigarbeidende folk villig vekk lar seg underbetale, er ikke dette bare en sak mellom dem selv og deres arbeidsgiver. Nei, det sender samtidig sterke signaler til aksjeeiere i Orkla, Hjemmet Mortensen og andre, om at bedriftene betaler for høye lønninger. Hvorfor i alle dager skal konsernene øse ut penger på fast ansatte, når de kan få frilansere – dyktige folk som John Arne Moen – til å gjøre jobben for en brøkdel av prisen?
Trendene ute i Europa går nettopp i retning av færre fast ansatte. En slik trend vil raskere komme til Norge om flere faller for Moens argumentasjon og holdninger.
Når FJs leder Otto von Münchow tar ett oppgjør med dem som glatt overser frilanssatsene, så er det flere grunner til dette. La oss se bort fra at man da velger å ha større lojalitet til aksjeeierne i den publikasjonen man er ansatt i, enn til sine kolleger som arbeider frilans. Men langt verre er det kanskje at man samtidig undergraver sin egen og andre kollegers arbeidsplass.
John Arne Moen oppfordrer oss til å løfte blikket fra honorarblokka og konsentrere oss om andre faktorer. Det tror jeg er en lite gjennomtenkt linje. Ved tarifforhandlinger mellom NJ og MBL snakkes det ikke bare om lønninger, det er sant. Men det ville være en merkelig forhandlingsrunde om penger ikke skulle være en del av dagsordenen.
