Det er ikke slik at redaktørenes rolle trues av konserner i seg selv

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Subjekt-redaktør Danby Choi løfter en viktig debatt i kjølvannet av Altså-konkursen, om støtteordningene i stor nok grad tar hensyn til ekstra kostnader og sårbarhet knyttet til det å stå helt utenfor konsern. 

Det er viktig for mediemangfoldet at det er mulig å starte opp og drive redaktørstyrte medier også utenfor konsernene. Men det er langt derfra til å hevde at konsernene lager like utbud overalt og at redaktørene her har mistet sin makt, slik Choi gjør. Vi mener det er behov for noen nyanseringer.

På spissen og forbi

De tre største mediekonsernene Schibsted, Amedia og Polaris eier i dag over 70 prosent av norske aviser. Et «offentlighetens Espresso House», kaller Choi det – det samme i koppen i alle filialer. Det er naturligvis satt på spissen og forbi. Avisa Oslo, Kvinnheringen og Nettavisen er åpenbart ikke underfilialer av en slags Amedia-overredaktør, men selvstendige redaksjoner med egen profil og målgrupper. 

Lokalaviser over hele landet kjenner sitt område og leverer unik journalistikk til publikum. De lokale merkevarene og avisenes ulike profiler er selve fundamentet for avisenes eksistens.

Men stordriftsfordelene og samarbeidet internt i konsernene gjør det stadig vanskeligere å stå utenfor – det er nok en riktig observasjon, og det er krevende å henge med i den teknologiske utviklingen på egen kjøl.

Mottar mer

Pressestøtten bør omfordeles til fordel for de uavhengige, mener Choi. Den debatten bør i hvert fall føres med følgende i mente: Hver enkelt publikasjon mottar pressestøtte basert på sine egne tall, nedslagsfelt og profil – helt uavhengig av eier. 

Frittstående aviser som Klassekampen, Dagen og Subjekt mottar mer pressestøtte enn de fleste konsernaviser, for å gjøre et enkelt poeng – og flere av de virkelig store pressestøttemottakerne tilhører konserner som er langt mindre enn de tre store.

Redaktørforeningen mener hovedutfordringen ved pressestøtten er at den er uforutsigbar og begrenset til en fast pott. Det gjør redaksjonene sårbare, og kanskje aller mest de som står utenfor konsern. 

En rettighetsbasert pressestøtte ville gjøre mye. Så er det også et poeng at pressestøtten treffer dårlig i oppstartsfasen, spesielt siden pressestøtten er basert på fjorårets drift og i tillegg utbetales sent på året.

Forsøk på overstyring

At konsernavisene samarbeider er ingen hemmelighet – de utveksler innhold på tvers, har felles annonsesystemer, analyse, innloggingsløsninger og malverk. Samarbeid kan være svært viktig, ikke minst i konkurranse med utenlandske giganter om folks tid og oppmerksomhet.

I slike systemer er det viktig at både redaktører og eiere er bevisst på sine roller. Som både NRs egne undersøkelser og Amedias nylige rapport viser, opplever for mange redaktører forsøk på overstyring som er klart i strid med redaktørplakat og medieansvarslov. 

Redaktørforeningen har også vært kritisk til pålegg redaktørene får for eksempel om felles satsinger, hvor man med rette kan spørre om dette går på bekostning av redaktørenes handlingsrom. Stoffutveksling utfordrer redaktøransvaret i praksis, slik vi har sett i et par «massefellelser» i PFU. Men redaktørers uavhengighet utfordres definitivt også av eiere utenfor konsernene. 

Hovedbildet er heldigvis at redaktørenes frihet og uavhengighet står sterkt i Norge – også i Polaris, Schibsted og Amedia.

Prinsippene i Redaktørplakaten og medieansvarsloven er lite verdt hvis de ikke leves i praksis, og de må forsvares hver dag ute i redaksjonene. Vi ønsker velkommen diskusjoner om både eierkonsentrasjon og redaktørenes frihet.

LES OGSÅ:

Kanskje bør pressestøtten endres, men det er ikke sikkert at vi liker konsekvensene