1971-utgaven av Tostrup-kjelleren: Nærmest sitter Høyre-politikeren Paul Svarstad, i midten NRKs Lars-Jacob Krogh.

DEBATT:

En kritikk av journalister på nachspiel og pølsefest

Verden har gått videre etter Tostrup-kjelleren. Det bør godt voksne politiske reportere ta innover seg.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Er det greit at journalister og politikere er på nachspiel sammen? Ja, sier politikere og journalister», skrev Eivind Trædal syrlig på Twitter.

Dagbladet-kommentator Martine Aurdal er en av flere bransjekolleger som iler til for å forsvare sin egen og kollegers rett til å fortsette festen. Hun mimrer tilbake til Tostrup-kjelleren. Og forteller at hun har delt både vin og øl med politikere fra de fleste leire.

Dette er visstnok ikke noe problem, ifølge Aurdal selv. Hun har nemlig noen uskrevne normer på lur.

«Politikerne vet godt at hvis de sier eller gjør noe nyhetsverdig, ligger journalistens lojalitet alltid hos publikum og ikke politikeren». «Jeg snakker av erfaring», forsikrer Aurdal.

Kanskje har hun rett. Men det har også Eivind Trædal. For spørsmålet presseetikken stiller er ikke om politikerne vet hvor lojaliteten vår ligger. Eller om vi vet det. Spørsmålet er om dem vi skal være lojale mot er av samme oppfatning. Leserne.

Det presseetiske vurderingstemaet

En vanlig misforståelse blant journalister, er at de juridiske rammene for habilitets-begrepet er direkte overførbare til vår egen yrkesetikk. Det er kanskje derfor Martine Aurdal så kjekt kan slå fast: «Man blir ikke inhabil av å ta en øl med noen».

Nei, som tjenestemann i forvaltningen blir man muligens ikke det. Men etter presseetikken er det ikke fullt så enkelt.

Kravet Vær varsom-plakaten stiller er at journalister skal unngå bindinger som kan føre til «spekulasjoner» om inhabilitet. Det betyr at terskelen for å komme i en inhabil posisjon er langt lavere for journalister enn for offentlige tjenestemenn.

Terskelen for opplysningsplikt om såkalt bakenforliggende forhold er enda lavere. Her er regelen at leserne skal informeres dersom journalistens binding «kan være» relevant for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

En pølsefest til besvær

At Martine Aurdal rykker ut for å forsvare «pølsefesten» hun var med på for fire år siden, forsterker bare Eivind Trædals poeng. Det er ikke opp til henne om hun er presseetisk innafor, eller om deltakelsen påvirker publikums oppfatning av hennes uavhengighet.

Sett fra publikums perspektiv har journalister som blir invitert til, takker ja til og deltar på en privat bursdagsfest, åpenbart en binding. Om bindingen er sterk nok til at den «kan være» relevant for publikums oppfatning av journalistens senere omtale av vertskapet eller de andre festdeltakerne, beror på en helhetlig skjønnsmessig vurdering. Bare PFU har fasiten.

At pølsefesten gang på gang er opphav til stadig nye spekulasjoner om habilitet viser uansett at både Aurdal og de andre pølsespisende journalistene har et presseetisk problem.

En i «gjengen»

Følger det av presseetikkens normer at journalister må holde seg unna bestemte typer arenaer? Nei, selvfølgelig ikke. Vår oppgave er å rapportere. Vi skal flombelyse alle rom som er mørke. Vi kan være tilstede på enhver arena, vel og merke som journalister.

Hvilken rolle har du på et hotellrom, i en fuktig samtale med en politiker, på bar eller nachspiel etter leggetid, uten pressekort rundt halsen? Er du journalist eller festdeltaker?

For leserne skal det være helt åpenbart. Derfor drikker jeg ikke på jobb. Jeg drikker med familie, venner eller bekjente. Der er jeg en del av «gjengen». Av samme grunn intervjuer jeg ikke venner, deres partnere, eller bekjente jeg treffer på deres fester. Det handler om integritet. Og det handler om rolleforståelse.

En seiglivet alko-myte

Skal leserne gå glipp av all den super-viktige informasjonen journalistene får på fest, da? Ja, en del politiske journalister tyr til dette «kronargumentet» for å forsvare sin egen fuktige omgang med politikere. De påstår at det kommer så fryktelig mange gode saker ut av det. For å være helt ærlig begynner jeg å bli litt trøtt av det argumentet.

Jada. Man greier helt sikkert å få servert en eksklusiv godbit eller to ved å «ølle» med politikere og deres spinn-doktorer. Om interne stolleker eller nyheter fra statsbudsjettet et par dager før alle andre, eksklusivt. Gratulerer. Men til hvilken pris?

Verden har gått videre etter Tostrup-kjelleren. Kravene til journalisters integritet er ikke de samme som på 1990-tallet. Det bør godt voksne politiske reportere ta innover seg. Troen på øl som en hellig kilde til god journalistikk er en billig og ganske harry myte.

Ja, kildekontakt er et særdeles viktig journalistisk verktøy. Men jeg kjøper ikke et øyeblikk at det å drikke med kildene er en forutsetning for å få dem til å åpne seg om forhold av samfunnsmessig betydning. Det er faktisk fullt mulig å oppnå uten at journalisten har alkohol innabords. Og uten at det for alle andre fremstår som at kilden er en venn av deg.

Tro meg. Det er herlig å være fri og uavhengig. Jeg snakker av erfaring.

Powered by Labrador CMS