Sakte, sakte innser man, alt ettersom regnet kommer tilbake til byen sin – Bergen, altså, der jeg har bosatt meg utelukkende fordi jeg er så forpult sær – og telefonen går varm, at nå er så vel sommer’n som ferien over. Og «ferie» er ikke en på forhånd gitt ting for meg altså; det betyr bare at jeg muligens får jobbe uten å stadig bli forstyrret. Og det var omtrent det som skjedde.
Kjerringa reiste bort, og selv trengte jeg plutselig ikke å reise noe sted i det hele tatt. Vårt ekteskap er ellers basert på at jeg reiser hele tiden og hun er hjemme. En på mange måter perfekt ordning. Men nå var det altså en motsatt situasjon, og jeg hadde knapt vært hjemme en uke sammenhengende siden vi flyttet sammen, så jeg ble litt desorientert til å begynne med.
Hva skjer når mann plutselig er helt alene og ikke trenger å dra noe sted? Jeg skal si hva som skjer; man blir gradvis enda mer sær. Til å begynne med gikk jeg til innkjøp av noen pils, og plasserte meg selv ved tastaturet. Av en eller annen grunn viste det seg snart å være umulig å arbeide uten at noen avbrøt meg med spørsmål om komplett irrelevante ting. Merkelig hva ekteskapet kan gjøre med en skribent som jobber hjemme.
Det var da jeg innså at jeg heller måtte gi utløp for de sidene ved min natur som vanligvis driver folk rundt meg fra vettet. Så jeg kjøpte meg en flaske whisky, gravde ut en pakke røyk av skapet og kjøpte noen zombiefilmer på dvd, skrudde opp volumet på stereoanlegget og pumpet ut japansk støymusikk i rommet. Er mann alene får mann gjøre det beste ut av det, tenkte jeg.
Men har man sluttet å røyke er det faen hakke meg dønn umulig å begynne igjen. Kroppen blir liksom i en merkelig limbo av å inhalere; det slumrende begjæret der nede i bevisstheten vil aldri våkne helt, og organismen protesterer med full styrke. Selv trenger jeg i hvert fall tre pils for å helt få det til, men jeg føler meg som et tørkeskap etterpå. Så jeg ga det opp fort og konsentrerte meg på de i sammenhengen vesentlige tingene; disse tåkete billigproduksjonene fra det sene 1970-tallet som alltid ser ut til å handle om en forsker som er forsvunnet på en øy som ikke finnes på kartet, og hans datter som søker etter ham sammen med en eller annen fyr. Og de treffer bestandig et annet par, som i løpet av filmen blir drept på en eller annen utspekulert måte av folk med make up som går rart.
Jeg falt tidlig for Lucio Fulcis «Zombie Flesheaters» fra 1979. Når den tropiske varmen herjet som best der ute hadde jeg sikkert sett den fem ganger i min egen selvvalgte isolasjon. Og for hver dag ble jeg mer eksentrisk. Jeg spiste makrell med sennep og agurk på brødskiven, og siden det var så varmt gadd jeg ikke å kle på meg en dag jeg kom ut av dusjen.
Tre dager senere måtte jeg på butikken, og var på vei ut av døren når jeg kjente etter nøklene i lommen og innså at ikke bare manglet jeg nøkler og lomme, jeg manglet absolutt alt. Jeg hadde surret rundt kliss naken i 72 timer uten engang å reflektere over det. Det var sannsynligvis bare et spørsmål om tid før jeg ville lage bål på stuegulvet og grille kjøttstykker over det. Jeg måtte raskt gå gjennom for meg selv hvordan ting fungerer – først tar man på seg klær, så går mann på butikken, etc. Jeg hadde blitt zombifisert! Det er noe med den der sure synthmuzaken i disse filmene som i 2008 avgjort stammer fra en tapt verden. Og det blir jo kraftfullt understreket i sluttscenen av «Zombie Flesheaters» der hundrevis av levende døde stabler frem over Brooklyn Bridge på vei mot Manhattan, der World Trade Center stikker opp i horisonten.
Slike ting gjør at man ser disse filmene på en annen måte enn da de ble laget. Filmen har også en lang utdratt sekvens der en zombie går i nærkamp med en hai unner vannet sammen med en naken dame med store pupper. Perfekt, helt perfekt. Men nå er ferien altså over.
