Formatet er ikke problemet, det er bruken 

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I årets valgkamp har vi sett en medieutvikling hvor høydevideo og TikTok-formatet for alvor har gjort sin inntreden i norsk valgkamp. Dette er ikke uproblematisk, da det kan svekke journalistikken – og dermed undergrave demokratiets grunnleggende prinsipper.

Etterligner SoMe

Det mest alvorlige er at journalistikken etterligner sosiale medier i både form og funksjon – og dermed mister sin rolle som maktkritisk instans. Når politiske intervjuer ligner mer på influenser-samarbeid enn redaksjonell granskning, mister journalistikken sin identitet. Det handler ikke lenger om å stille makten til ansvar, men om å produsere «innhold» som genererer klikk og likes.

I høydeformat spurte BT nylig Sylvi Listhaug om hun er rasist? «Absolutt ikke.» Og ferdig med den. Ikke noe oppfølgingsspørsmål. Filosofiprofessor Franz Knappik uttalte i BT at rasismeanklagen mot Frp og Sylvi Listhaug ble behandlet altfor lettvint i BT-videoen «Folkets fordommer». Han etterlyser oppfølgingsspørsmål – og illustrerer på mange måter mitt prinsipielle poeng. Selv om formatet i seg selv ikke er problemet, er det bruken som er bekymringsverdig.

Men for all del, alt er ikke helsvart. Det finnes også god journalistikk i høydeformat, både fra BT og flere andre medier.

Informasjonsvakuum

Mange av de nye formatene unngår ikke bare kritiske spørsmål – de unngår også fakta. Når partiprogrammer skal oppsummeres på tre minutter, og komplekse politiske saker reduseres til slagord, bidrar mediene til en overfladisk offentlighet. 

Resultatet blir kunnskapsløshet – uansett om det er tilsiktet eller ikke.

Dette skaper et informasjonsvakuum som fylles av følelser og personligheter, ikke av faktaorientert debatt. Unge velgere får servert politikk som personlighet, ikke som politikk. Det gir inntrykk av deltakelse, men uten substans. Slik undergraves det rasjonelle grunnlaget for velgeres avgjørelser – selve hjertet i et representativt demokrati.

Dette informasjonsvakuumet fylles ikke med tilfeldighet, men ofte med en konstruert autentisitet.

Konstruert autentisitet

Mye av den nye journalistikken selges inn som «autentisk» – med mobilkameraer og spontane spørsmål. Men denne formen for autentisitet er ofte konstruert. Politikere får muligheten til å fremstå som folkelige og relaterbare, uten å bli utfordret på politikk. Det gir en nærhet uten substans – PR i journalistikkens klær. 

For velgerne fremstår det som ekte, men det gir lite innsikt i politiske standpunkter eller konsekvenser.

Blir marginalisert

Mediehusene hevder at TikTok-formatet er et supplement. Men når dette får størst synlighet og stadig mer ressurser, påvirker det hele medieøkologien. Det er ikke lenger snakk om balanse – det er en forskyvning. 

Og i denne forskyvningen mener jeg den kritiske journalistikken i økende grad står i fare for å bli marginalisert. Når journalistikken mister sin plass og kraft som motmakt, mister også demokratiet sin beskyttelse.

Mediene må prioritere innsikt fremfor underholdning, og fakta fremfor følelser. Høydevideo kan være kraftfullt og viktig – men bare hvis innholdet har dybde.