Kverulanter og fans
Dagbladets spaltist gjennom ti år, Sissel Benneche Osvold, har fått Den store journalistprisen for sine skarpe kommentarer. Mest har hun henvendt seg til leserne gjennom egen spalte, både i avisa og i Magasinet. Men i øyeblikket deler hun kommentaren på «Side 2» med kolleger. Kontakten med leserne er som før, både kverulanter og fans gir lyd fra seg.
Om reaksjoner og leserkontakt:
- Ja, sammenlagt får jeg mye reaksjoner. Fra gang til gang avhenger det av temaene, om hvor provoserende temaene er og hvor provoserende jeg formulerer meg. Hvem som henvender seg avhenger selvfølgelig også av tematikken. Jeg har god kontakt med profesjonelle kverulanter som plager meg så godt de kan med spørsmål av typen» hva mener du egentlig med ordet rettferdighet». Og som ikke gir seg før vi har mailet fram og tilbake så mange ganger at vedkommende avslutter med å si at egentlig skriver han bare for å teste om jeg egentlig har tenkt igjennom hva jeg driver med, forteller Sissel Benneche Osvold.
Hun skriver for tida på «Side 2» i Dagbladet, en side som henvender seg til politisk- og samfunnsinteresserte.
- Nå ser jeg av adressene på mailen at mange reaksjoner kommer fra universitet og høyskoler og ansatte i organisasjoner. Dessuten finnes det noen fans, heldigvis, der ute, som gir lyd hvis de synes jeg har gjort en særlig god jobb. Eller særlig dårlig.
Etter mer en ti år som spaltist og kommentator opplever Sissel Benneche Osvold kontakten med leserne som god og stabil. Det gjelder både menn og kvinner, og faktisk folk i alle aldre.
- Mange ber meg ta opp temaer, det vil si, de henvender seg til meg på vanlig måte med saker som har offentlig interesse. Den mest typiske reaksjonen er likevel fra leserne som skriver at hun/han er HELT enig med meg.
Om spalten:
Benneche Osvold er altså uten egen spalte i øyeblikket, men hun bidrar med ledere på side 3 og kommentarer på side 2. Hvilket innebærer passelig klare føringer om politisk aktualitet og sentrale problemstillinger.
- Pluss en smule omforent politisk grunnsyn til grunn for det vi skriver. Ellers mener jeg at spalter har ulike identiteter som spaltisten sammen med avisas redaksjonelle ledelse unnfanger før fødsel. Jeg er best på å finne det ut etter hvert og på egen hånd. Avisas samlede utbud av spalter skal variere sterkt, men den enkelte spaltist bør ha frihet til å formulere seg på sin egen høyst personlige måte. Personlig liker jeg å knytte meg opp mot aktualiteter slik at det blir et bevisst brudd når jeg finner en uventet vri som kan ligge langt utenfor den alminnelige samfunnsdebatten, sier Benneche Osvold, som imidlertid ikke liker å snakke om hvordan hun jobber og tenker når hun først har etablert en spalte.
- Er litt sær sånn.
Men hun innrømmer gjerne at overgangen til Magasinet, der hun skrev i ett år før hun vendte tilbake til hovedavisa, ikke bare var enkel.
-Det var en utfordring å skulle etablere spalte uten å kunne være aktuell, avisjournalisters egentligste identitet, på grunn av deadline. Både stil, temperatur og innhold skulle tilpasses magasinformatet. Lesergruppen endret seg også. Flere kvinnelige lesere og lesere som ellers ikke tilhører det såkalt politiske segmentet, oppsummerer Sissel Benneche Osvold.
Aktive trøndere og slappe rogalendinger
Sven Egil Omdals ukentlige «Skråblikk» på medieverden trykkes både i hans egen avis Stavanger Aftenblad, og i Adresseavisen. Han kommenterer også allmenne spørsmål. Til Omdals overraskelse vekker spaltene langt mer reaksjoner blant trønderne enn blant rogalendingene.
Om reaksjoner og leserkontakt:
- Det kommer vanligvis reaksjoner etter hver kommentar, de aller fleste via mail. Jeg får mange reaksjoner fra universitetsmiljøet i Trondheim til mediekommentarene, mens det er større bredde over tilbakemeldingene når temaene er mer allmenne, som etter gisselsaken på Hjelmeland eller kronprinsens samboerskap. Responsen var overveldende etter at jeg skarpt kritiserte Per Ståle Lønnings intervju med gisseltakeren, der kom det 20-30 e-mail før avisen var på gaten, fra folk som hadde lest saken på nettet, forteller Omdal, som opplyser at han får nesten dobbelt så mange tilbakemeldinger fra lesere i Trøndelag som fra Rogaland.
- Jeg vet ikke hva det skyldes, kanskje det større akademiske miljøet i Trondheim er en forklaring? Men det kan også være at plasseringen i avisen spiller inn. Jeg har skrevet humorspalter i Vårt Land og i Aftenbladet, og der var nok responsen størst fra Vårt Land-leserne. Det er i det hele tatt noe dødt over rogalendingene. Det er mulig at de bruker for mye tid på å sjekke aksjefondene sine.
Om spalten:
Skråblikk skal være en kommentar til fenomener knyttet til mediene i bred forstand.
- Jeg tilstreber en form der jeg både formidler kunnskap og meninger i en forsøksvis munter og ofte ironisk form. Kommentaren ligger på vår daglige Monitor-side hver lørdag og på Adresseavisens debattside samme dag. Det er en vellykket spalte hvis den har provosert og opplyst i en underholdende form, men det sier seg selv at det går en stund mellom hver gang alle kriteriene oppfylles. Jeg vil gjerne påvirke leserne, og er svært fornøyd hvis det melder seg noen som sier at de endret mening etter å ha lest Skråblikk.
Sven Egil Omdal skriver torsdag formiddag, men kan oppdatere til fredag middag hvis det er nødvendig.
- Jeg arbeider mest med skriftlige kilder, og med ting jeg ser på fjernsyn eller finner på nettet. Det er en utpreget enmannsjobb, jeg diskuterer sjelden temaene med andre på forhånd. Selve skrivingen tar vanligvis ikke mer enn et par timer, men jeg leser jo hele tiden og går og elter ideer og formuleringer i hodet innimellom andre gjøremål.
Omdals ambisjon er først og fremst en velskrevet kommentar.
- Spaltisten må mer enn andre arbeide med formen. Dernest bør den ha klare, og aller helst uventede poeng. En vittig, velformulert spalte som gir leseren en ahaopplevelse på et viktig område - det er idealet.
Kommentatorboksen inn på gresset
Anders Giæver, tidligere mediekommentator i Dagsavisen, meldte nylig overgang til VG. Rollen er den samme, men for Giæver føles det tidvis som om kommentatorboksen er flyttet inn til midten av gresset.
Om reaksjoner og leserkontakt:
- Mange reaksjoner kan være så mangt. Noen leserstorm har jeg aldri skapt, og jeg har aldri telt antall henvendelser, men det kan vel komme mellom ti og tjue henvendelser på telefon, brev og mail til sammen. De kan jevnt over deles i tre grupper: Berørte eller omtalte parter som er sinte/fornøyde med omtalen. Tilfeldige lesere som mener noe om emnet og kolleger i andre organer, sier Giæver.
Han forteller at de forskjellige gruppene responderer forskjellig på temaene. De «tilfeldige» er ofte opptatt av medieetikk - eller mangel på den slags. Kolleger er opptatt av emner som enten berører dem direkte eller deres arbeidsplass. Også er de selvfølgelig opptatt av saker som har en viss sladder-verdi.
- Responsen som har overrasket mest tror jeg må ha vært da jeg som en nødløsning - i mangel på noe skikkelig tema - skrev en, syns jeg selv, temmelig flåsete «anmeldelse» av travkusk-utpresser-saken fra Vestfold, som jeg mente var en kalkun som nyhet-såpe betraktet. Som sagt, det var en bagatell jeg egentlig var litt flau over, men den fikk mye oppmerksomhet, sier Giæver, som får mange forslag og tematips. Noe han tror skyldes den store andel av kolleger blant leserne.
Om spalten:
- Jeg prøver å tenke journalistisk: Forteller jeg noe nytt her? Vinkler jeg presentasjonen på en spennende måte? Har innholdet noen nyhets- eller læreverdi utover å opplyse om mine private meninger? I dette ligger det selvfølgelig at jeg alltid leter etter alternative synsvinkler og perspektiver og prøver å peke på sammenhenger leseren ikke nødvendigvis har tenkt på. Han mener det utfordrende ved å skrive en mediespalte nettopp er balansegangen mellom fagstoff og hva som er allment interessant.
- Jeg prøver vel å fortelle folk som er interessert i medier hvordan vi som jobber der tenker, og hvorfor dekninger og prioriteringer blir som de blir.
Konkret jobber Giæver ved å gå og gruble mye på hva i all verden han skal skrive om fra gang til gang.
- Så lufter jeg gjerne temaene for kjæresten min og for et utvalg kolleger, og tester responsen. Researchen har jeg stort sett gjort selv, men etter at jeg begynte i VG har jeg fått mye hjelp av et usedvanlig kompetent dokumentasjonssenter på huset.
Jeg har en fast spalte en gang i uka, men så skriver jeg sporadiske kommentarer til nyhetssaker fra gang til gang. Jeg pleier å sette av en arbeidsdag til utformingen av selve spalta, men da har jeg gjerne gått og grunnet en del først. Anders Giæver merker godt på kvantiteten respons at han har skiftet arbeidsgiver og begynte å skrive for landets største avis.
- Den store forskjellen er vel at VG er en så mye større aktør i det norske mediemarkedet enn Dagsavisen at det til tider kan føles litt som å flytte kommentatorboksen inn på midten av gressbanen.
Samfunnsdebatt og kakeoppskrifter
Forlagsdirektør i Cappelen, Anders Heger, leverer «Fritanker» i Dagsavisen hver søndag. Han kan glede seg over mye positiv respons på sine skarpe innspill i samfunnsdebatten, men er likevel litt misunnelig på matspaltistene. Aldri har han fått så mange reaksjoner som da han publiserte en kakeoppskrift!
Om reaksjoner og leserkontakt:
- Jeg får en tre-fire brev eller e-mailer i uka, sånn til vanlig. Pluss selvfølgelig veldig mye ansikt-til-ansikt-respons. Treffer jeg med et emne får jeg mye mer. Selv om jeg har fått mange hyggelige kommentarer fra folk med kjente navn, er det stort sett vanlige mennesker som reagerer til meg personlig, og i nitti prosent av tilfellene positivt. Fra tid til annen kommer det rene pøbelbrev, samt rasistiske oppgulp, men det er unntakene. Spalta blir av og til brukt i den øvrige samfunnsdebatten, og det viser at den har noe av den funksjonen jeg var på jakt etter, sier Heger, som vedgår at ingenting kan likevel måle seg med ståheien etter at han en gang publiserte en kakeoppskrift!
- Det var matjournalist man skulle ha vært, jeg har ikke sett maken til respons.
Når det gjelder hvilke saker som engasjerer publikum mest mener Heger det er lett å la seg lure.
- Flest direkte-tilbakemeldinger kommer alltid om man går rett inn i et kontroversielt emne, med en krystallklar mening. Sånn sett kan jeg si at den største målbare responsen - fra vanlige lesere - har jeg fått på meldinger som at bensin er for billig i Norge, eller at rovdyrhaterenes retorikk er i slekt med rasistenes. På samme måte er det enkelt, i og for seg, å erte opp Akersgata - de er så hårsåre at man trygt kan regne med et spark tilbake.
- Men det er slett ikke sikkert at det folk føler seg kallet til å svare på umiddelbart, er det samme som det som opptar dem mest. Jeg har aldri merket en så stor generell oppmerksomhet rundt spalta som under Kosovo-krigen. Folk grep ikke telefonen i det de hadde lest avisa, de sendte heller et brev etter noen ukers tid. Det har nok å gjøre med at vi der synliggjorde et krigsskeptisk ståsted som var lite til stede i norsk offentlighet for øvrig - men som likevel var godt representert i folket. Noe av det samme var tilfellet med kritikken av pressedekningen rundt barnedrapene - store deler av avisleserne følte vemmelse; men kritikken ble ikke tatt ut i pressen. Når jeg en sjelden gang føler at jeg lykkes i slike situasjoner, kan spalta i beste fall virke som et kritisk-analytisk alternativ til mye annet man leser, altså et slags pustehull, sier Heger, som ofte blir bedt om å ta opp temaer av leserne.
Om spalten:
- Jeg skriver i utgangspunktet om hva som helst, men har et personlig ideal om å holde ved like en humanistisk, radikal og samfunnskritisk posisjon. Det gjør at jeg ofte kan virke som en snusfornuftig moralist, sier Heger, som heller har en ambisjon om å provosere leserne enn å påvirke dem.
Han vil ikke nødvendigvis være en stemme for svake grupper. Men sier det følger av ambisjonen over, at man havner i en maktkritisk posisjon. Det han først og fremst etterstreber er å være et alternativ til hovedstrømmen. Fordi det er nødvendig.
Anders Heger skriver spalten natt til torsdag, fordi tegneren må ha det klart fredag.
- Det fører til at jeg ligger tre dager etter nyhetsdøgnet, og må forsøke å trekke noe generelt og overgripende ut av emnene.
Jeg gjennomdiskuterer det som regel med ett menneske jeg stoler på - Tor Bomann Larsen. Han er både en bedre skribent og en mer original tenker enn meg selv, derfor vet jeg at det bare kan bli bedre ved å trekke ham inn.
Raste mot forsvar av bensinpriser
Som politisk redaktør setter Olav Kobbeltveit sitt merke både på ledere og den faste kommentarspalta i Bergens Tidende. Han forteller om rasende lesere da avisa, muligens som landets eneste, forsvarte den høye bensinprisen. Ellers er det BTs ambisjon å slå nedenfra og opp.
Om reaksjoner og leserkontakt:
- Ja, vi får bra med reaksjonar frå folk som les leiarane/kommentarane våre og som enten synest dette er glupt eller det motsette. Kanskje mest det siste. Totalt mottek BTs debattredaksjon 6-7000 innlegg om året, og talet er aukande. Vårt forsvar for høy bensinpris har gitt oss få støttefråsegner, men mange er rasande, opplyser Kobbeltevit.
Naturlig nok kommer det mange replikker fra politikere i Bergen eller rundt på Vestlandet/Stortinget. Men også vanlige lesere reagerer og gir uttrykk for engasjementet på trykk.
- Vi har ei ordning med «Replikk til leiar», men av praktiske grunnar hender det ofte at dei kjem på trykk under debattvignetten.
Eit røft overslag: Vi mottek om lag 4-8 innlegg kvar månad som direkte reaksjon på noko vi har skrive på leiar-/kommentarplass.
- Vårt engasjement for kollektivtrafikken har fått mykje ros. Og litt ris. Vårt engasjement for høy bensinpris har fått mykje ris. Vår kritiske haldning til Frp har fått mykje ris. Vår motstand mot Hardangerbrua har fått mykje ris. Vår motstand mot tunnel gjennom Ulriken har fått mykje ris og litt ros. Vår motstand mot ny Ringveg Vest har fått mykje ris. Vårt forsvar for sentrumsregjeringa har fått mykje ris og litt ros.
Om spalten:
- Kommentaren i BT kan i prinsippet handla om kva som helst. Vi vil vel i større grad påverka beslutningstakarar enn lesarane, endå om vi ser behov for å snakka lesarane til rette i somme saker. Vi vil gjerne slå nedanfrå og opp når vi slår. Og vi synest det er viktig å visa lesarane at ting heng i hop og ikkje støtt er så enkle som dei ser ut til. Dersom spalten kan bringa inn uventa perspektiv og ein ny tanke så er det storarta, og kan han dessmeir vera underhaldande for lesarane så er mykje gjort. Men berre underhalda? Nei, sier Kobbeltveit, som peker på at BT står i ein liberal tradisjon.
- Fordi vi også prøver å halda fast ved eit miljøperspektiv i det vi skriv, så har vi hamna på kollisjonskurs med alskens politikarar og næringslivsfolk som ser nye vegar og større tunnelar som lukka i livet. Dei finst det mange av.
- Vi har også vore ei litt einsleg svale i vår støtte til regjeringa Bondevik, som ikkje nett var boren fram av ei samla norsk presse.
- Vi har stor respekt for den offentlege debatten, er romsleg med kritikarane våre og er ikkje mellom dei som meiner debatten tek slutt den dagen norske bombefly er på vei mot Milosevic.
Kommentargruppa i BT teller sju medlemmer, tegner inkludert. Daglig produserer de tre ledere (hoved-, under- og minileder) og en større kommentarartikkel.
- Vi har møte kvar morgon. Der drøftar vi kva tema vi skal ha meiningar om neste dag, og kva vi skal meina. Somme gonger er det gitt, andre gonger kan diskusjonen bli hissig.
