Han var en vi alltid kunne rådføre oss med i faglige spørsmål

For oss var han først og fremst en solid, raus, kunnskapsrik og god kollega gjennom mange år, først ved Norsk journalisthøgskole, senere ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, deretter Oslo Met. Han var en vi alltid kunne rådføre oss med i faglige spørsmål, og vi visste at han var en kollega – og venn – vi kunne stole på.

For noen av oss var han også vår lærer i presseetikk da vi selv var journaliststudenter. Tydelig, faglig sterk og åpen for gode diskusjoner, lun og med humoristisk sans, slik mangfoldige kull med journalistikkstudenter vil huske ham.

Odd ble ansatt som lærer i teoretisk journalistikk, som det het den gang, ved daværende Norsk journalistskole i 1967. Han var helt sentral i det å utvikle presseetikk som akademisk fag for journalister. Da han gikk av som førsteamanuensis i 2003, ble det utgitt et festskrift med artikler fra medieforskere og journalistlærere i de fire nordiske landene med det nyeste innenfor forskning om presseetikk. En fin hyllest til ham som startet det hele.

Selv bidro Odd med pionerlitteratur innenfor fagfeltet. Hans første bok kom allerede i 1978; «Myten om pressefrihet: Norsk mediepolitikk og tradisjoner i presse og kringkasting», sto som en påle på pensum for norske journaliststudenter i flere år. Senere kom «Pressens tøyelige etikk: Journalisters yrkesmoral og selvsjustis» (1986), «Pressen er løs: Fronter i journalistenes faglige frigjøring» (1999), og «Dressur i pressen: Selvjustis i internasjonalt perspektiv» (2003). I den siste boka trekker han også opp den internasjonale historien til selvjustisapparatet, og sammenligner mellom flere land hvordan det virker i praksis.

Samtidig bidro han med artikler både i medietidsskrift og i den offentlige debatten, noe han også fortsatte med som førsteamanuensis emeritus etter at han gikk av med pensjon.

Odd har satt spor etter seg på så mange måter, og hans engasjement for faget presseetikk vil leve videre.

Vi minnes ham med stor respekt og takknemlighet. Våre tanker går til hans familie.

Elisabeth Eide, Sidsel Meyer, Trine Østlyngen og Turid Øvrebø