Historiens første PFU-fellelse dukket opp i glemt mappe på Riksarkivet

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Presseforbundet har holdt seg med et faglig utvalg siden 1928. Og i 1935 kom den første fellende uttalelsen.

Slik har det iallfall framstått i presseforbundets arkivmateriale, som opplistet i en doktoravhandling av Lars Arve Røssland fra 1999.  

Men i en fotnote i avhandlingen refererer Røssland til en annen, mulig sak som ikke var å finne i arkivet, forteller professor Johann Roppen i en fersk artikkel i Mediehistorisk tidsskrift.

Saken er heller ikke omtalt i boka «Vær varsom redaktør. Norsk Presseforbunds faglige utvalg gjennom 50 år», som kom ut i 1966.

Ledetråden til den glemte PFU-fellelsen er en oppføring i Journalisten fra februar 1932.

Tekster av Anders Lange

Av artikkelen «En klage fra Kristiansand» går det fram at Kristiansands Presselag hadde sendt inn klage mot to leserbrev som sto på trykk i avisa Agder Tidend sommaren 1931. 

«Styret i Kristiansands Presselag meinte dei to artiklane inneheldt 'personlig chikane' mot to avisredaktørar i Kristiansand, og styret ønskte at Presseforbundet skulle be redaktøren av Agder Tidend om 'ikke å innta den slags usømmelige og for pressens anseelse nedbrytende artikler om pressefolk», beskriver Roppen i artikkelen «Den første fellinga: Anders Lange og Agder Tidend (1932)».

Begge de to problematiske tekstene var nemlig forfattet av en pur ung Anders Lange, mannen som 40 år senere skulle grunnlegge Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, forløperen til dagens Frp.

I 1931 var Lange tilknyttet den nasjonalistiske bevegelsen Fedrelandslaget.

De to artiklene var ikke direkte i språkbruken, men blandet sammen politiske argumenter med personlige egenskaper hos de to redaktørene, oppsummerer Roppen.

Lange skrev om at det «ikke bare var et politisk slektskap» mellom Høyres C.J. Hambro og Christianssands Tidendes redaktør C.I. Rieber-Mohn: «Dette er forøvrig synlig for all verden.» 

Videre: «Maatte redaktøren av Chr. Tidende for engangs skyld forsøke aa orientere sig som nordmann.»

Formuleringene var påstand om at redaktøren var av jødisk slekt, skriver Roppen. Om den andre redaktøren ble det antydet at han var drikkfeldig og hadde dårlig helse.

Det endte med fellelse: Det faglige utvalget vurderte det til at de to artiklene var sjikanerende, og basert på klagen og utvalgsvurderingen konkluderte hovedstyret i presseforbundet med at artiklene var «egnet til å skade pressens anseelse».

Arkivert i annen mappe

«Det viser seg i ettertid at saka som artikkelen i Journalisten handla om, faktisk er å finne i Riksarkivet, men ho har vorte arkivert i ei anna mappa enn dei andre sakene til det faglege utvalet», forteller Roppen i artikkelen sin.

Redaktør-sjikane-saken bør regnes som en PFU-sak, fordi den ser ut til å ha gjennomgått samme prosedyre som andre samtidige og senere PFU-saker, argumenterer Roppen:

Den innklagde får anledning til å respondere på klagen, saken blir sendt på sirkulasjon til de tre medlemmene i det faglige utvalget som så ga sin vurdering, før saken ble endelig avgjort av hovedstyret i presseforbundet. Så ble hovedstyrets vurdering publisert i Journalisten.

Ikke fulgt opp av Journalisten

Et stort problem for granskning av den tidlige historien til presseforbundets faglige utvalg er mangelen på kilder, og i medieforskning og faghistorien har det vært rettet liten oppmerksomhet mot den tidlige fasen av arbeidet med presseetikk og god presseskikk i Norge, sier Roppen til Journalisten.

«Når det så dukkar opp kjeldemateriale i ei til no ukjend sak, så kan det gi eit bidrag til presseetikkens historie og utvikling i Noreg, men også til journalistikk- og medieutviklinga meir generelt», skriver han i artikkelen sin.

Artikkelen er også et tilfelle av at lokal mediehistorie kan bli mer interessant hvis man løfter blikket opp fra studiet av enkeltaviser og anlegger en bredere synsvinkel, mener Roppen, som jobbet med en artikkel om daværende Agder Tidend-redaktør Hans Aarnes da han kom over den historiske PFU-fellelsen.

Roppen tar også opp hvorfor tidenes første PFU-fellelse ikke skapte større bølger da den kom:

«Med vår tids briller er det uventa at ei slik sak – den første fellinga – vart så kort omtala og ikkje følgd opp av Journalisten. Men fagbladet Journalisten dreiv knappast sjølvstendig journalistikk på denne tida og var helst eit meldingsblad», opplyser Roppen i artikkelen sin.

Så har Journalisten i det minste fulgt opp fellelsen nå – 93 små år senere.

LES OGSÅ:

– Han minner oss om hvor langvarig og viktig kampen for pressefriheten og ytringsfriheten har vært