Hobbyen ble til profesjon: – Men du blir ikke pressefotograf før nyhetsfoto betaler husleien

Helge Brekke er en frilansfotograf med base i Oslo og kanskje mest kjent for sine scenebilder fra Øyafestivalen og fra andre kulturelle arrangementer og konserter.

Selv om bildene hans har blitt publisert i både Vogue, The Guardian og Rolling Stone, og har fotografert for Subjekt og Gaffa, så anser ikke Brekke seg som en pressefotograf.

– Men du blir liksom ikke pressefotograf før nyhetsfoto betaler husleien. Å ta konsertbilder for et musikkmagasin føles litt som å sitte på utsiden av klubben – det gjør deg ikke til en pressefotograf, sier han til Journalisten.

Profesjonaliserte hobbyen

Brekke beskriver seg selv som en allsidig, løsningsorientert og selvlært fotograf. Fotografi har vært en hobby lenge, men da han studerte art direction på Westerdals, innså han at han trivdes best med kamera i hånda.

– Med det studiet i ryggsekken fikk jeg plutselig verktøyene til å kunne profesjonalisere hobbyen min, sier Brekke.

Det var likevel tidligere, da han var student i Bergen, at interessen for konsertfotografering blomstret. Gjennom å jobbe frivillig i fotogruppen på den studentdrevne rockeklubben Hulen og det kulturelle studenthuset Det Akademiske Kvarteret alle fem årene han bodde i Bergen, fikk han tilgang til konserter og arrangementer som fotograf.

– Da fikk jeg også tilgang på en digital speilrefleks. Dette var i 2006, like før alle fikk en speilrefleks i konfirmasjonsgave, ler Brekke.

Å få låne kamera og få tilgang til konserter gjennom fotoklubben, har vært en stor fordel for hans fotografiske utvikling, sier han.

– Om man dukker opp på konsert med proft kamera uten en avtale med band eller arrangør, blir man stort sett bedt om å snu i døra. Tilgangen jeg fikk via fotogruppene gav meg en fot innenfor bransjen.

Jobb gjennom frivillighet

Ti år senere har han opparbeidet seg et stort nettverk av mennesker som brenner for musikk- og kulturarrangementer gjennom å jobbe frivillig på ulike festivaler og arrangementer. Dette førte til at han etter hvert fikk betalte oppdrag.

– Selv om jeg ikke nødvendigvis var frivillig som fotograf, så ble jeg kjent med bransjefolkene, og de fikk gjerne med seg at jeg drev med foto. Når de senere hadde behov for fotograf, var ikke jeg langt unna.

Det handler mye om å få, og å gripe sjansene man får, mener han. I dag jobber han ikke utelukkende med konsertfotografering, men tar også andre typer frilansoppdrag som fotograf.

– Jeg løser oppgaver med kamera og føler ikke jeg har en nisje. Den eneste nisjen er kanskje at jeg tar stillbilder, sier han og tilføyer:

– Jeg elsker å ta konsertbilder, men i dag føler jeg på en måte at jeg litt ferdig med det. Og samtidig ikke. Jeg er i alle fall litt mer selektiv på hva jeg bruker energi på.

Konsertfotograf

Som fotograf er Brekkes hovedmål å dokumentere en stemning, et øyeblikk eller en utstråling, om det er på en konsert eller på en konferanse. Han trives som frilanser på grunn av variasjonen i arbeidshverdagen. Han ønsker nemlig å gjøre litt av alt.

De mest negative aspektene ved å være frilanser er at det er et uforutsigbart yrke– en vet aldri hvordan timeplanen kommer til å se ut noen måneder i forveien, sier Brekke.

– Et enestående øyeblikk

– Samtidig opplever jeg en viss trygghet når jeg ser at det ruller fremover med oppdrag. Ser jeg lenger enn to uker fremover i kalenderen, så er den relativt tom, men når jeg ser bakover så har det vært fult hele veien, sier han.

– Å være frilanser handler om å være litt mer økonomisk bevisst, og ta vurderinger på når det er på tide å for eksempel investere i nytt utstyr eller holde igjen.

Brekke er en del av fotogruppa som har hatt ansvaret for å dokumentere Øyafestivalen i Oslo. Han mener det ikke er uvanlig at konsert- og festivalarrangører bestiller egne fotografer for dokumentasjonen av eventet.

Det hender også på festivaler at pressefotografer kan få begrenset adgang.

– Fra et presseperspektiv forstår jeg hvordan det kan oppleves som en innskrenking av pressefriheten, sier Brekke og utdyper:

– Ingen liker når internasjonale management kommer med restriksjoner eller kontrakter som fort kan innskrenke pressefriheten. Samtidig har jeg også opplevd situasjoner hvor barrikadene er fylt til randen med fotografer som vil fotografere headlineren. Plutselig stiller samtlige riksaviser, masse lokalaviser, de kredible kulturnettstedene og tretti tiktokere, inn foran barrikadene på den ene artisten.

Om festivaler ikke setter noen grenser, kan blir det et sikkerhetsproblem, mener Brekke.

– Det handler stort sett om kontrakter eller dimensjoner: I det ene tilfellet kan det være kjipe restriksjoner fra et management som vil ha kontroll over merkevaren, i det andre tilfellet må rett og slett scenevaktene ha mulighet til å gjøre jobben sin.

Ved å ha egne fotografer, er arrangørene trygge på at de vil sitte igjen med gode bilder, som videre kan deles ut til den nasjonale og internasjonale pressen, sier Brekke.

Imot fotoforbud

Da Justin Bieber spilte konsert i Norge i august i år, krevde artisten foto- og presseforbud på konsertene sine. Forhandlinger mellom arrangøren og Biebers management førte omsider til at et begrenset antall medier fikk dokumentere deler av konserten.

Men dette utløste en rekker debatter om fotoakkreditering på kulturelle arrangementer. Brekke syns det er kjipt at store internasjonale management kommer med slike krav.

– Dette er er vel først og fremst en amerikansk forretningsstyrt tenkemåte der de ønsker å ha kontroll over «imaget» til kjente artister.

I flere land, der paparazzi-kulturen står sterkt, er det mer naturlig å ville kontrollere hvilke bilder som publiseres, da paparazziene har en tendens til å ville tjene ekstra på å selge de «dårlige» bildene som viser lite flatterende sider av kjendiser, forklarer Brekke.

– Det er naturlig å ville ha den kontrollen andre steder, men i Norge blir det veldig malplassert. Det er kjipt at den internasjonale konsertbransjen utvikler seg i den retningen.

Han legger til:

– Samtidig er vi mange her som jobber mot at det skal være begrensninger eller sensur av konsertbilder. Blant annet gjennom felles boikotter av de konserter der de krever slike kontrakter.

LES OGSÅ:

Disse kan vinne Årets bilde