Satt fem år i straffekoloni, nå reiser han snart tilbake

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

WARSZAWA, POLEN:

«Nordavinden skapte vikingene», tenkte den polsk-belarusiske  journalisten Andrzej Poczobut i cella sin i straffekolonien i Novopolot, mens kulden om vinteren var nesten uutholdelig. 

Etter fem år, ble han i april i år løslatt av president Aleksandr Lukasjenko i en fangeutveksling.

Til tross for alt han har gjennomgått, forbereder han seg nå på å reise tilbake til Belarus – og fortsette som journalist.

En Kafka-prosess

Jeg møter Poczobut på en kafé i Warszawa. Stedet heter Kafka og ble valgt uten baktanke. Likevel er det vanskelig å overse symbolikken. Historien jeg snart skal høre, handler om en rettssak uten reelt grunnlag og et fangenskap som kunne vært hentet rett ut av Franz Kafkas litterære univers.

Ved nabobordet setter to menn seg ned og følger nøyaktig med på alt som skjer i rommet. Livvakter, viser det seg – tildelt Poczobut av den polske staten. Da jeg spør om grunnen, svarer Poczobut:

– Beskyttelsen kom fra den polske regjeringen, på deres eget initiativ. For noen uker siden ble en russer drept her i Polen – en mann som hadde kritisert regimet i Moskva. (En referanse til kunstneren kjent som Siemion Skrepetski, egentlig Robert Kuzovkov, en åpen kritiker av Vladimir Putin og hans krets.). Jeg føler meg trygg her selv. Men myndighetene vil helst ikke ta sjansen. Det er jeg takknemlig for.

1860 dager

Poczobut ble løslatt i april sammen med fire andre fanger, etter fem år i Novopolotsk-kolonien – et sted kjent for å være blant de verste i Belarus.

Før pågripelsen jobbet han som korrespondent for polske Gazeta Wyborcza, og var engasjert i Polakkforbundet, organisasjonen som representerer landets polske minoritet.

Blant anklagene fra påtalemyndigheten var at han i mediene hadde omtalt Sovjetunionens angrep på Polen i 1939 som en aggresjonshandling, at han hadde uttalt seg til forsvar for den polske minoriteten i Belarus, og at han hadde skrevet for polske medier om protestene i regimet i 2020.

To år senere, i 2023, falt dommen – åtte år i høysikkerhetsleir, for å ha «anstiftet til hat» og «oppfordret til handlinger mot Belarus». Han ble ført opp på statens offisielle terrorliste.

For løslatelsen måtte han vente 1860 dager. Den kom til slutt etter vedvarende press fra den polske staten og med hjelp fra amerikanske myndigheter, som resultat av en fangeutveksling.

Poczobut ble byttet mot Aleksandr Butjagin, en russisk arkeolog som hadde ledet ulovlige utgravninger på det russisk-okkuperte Krim. Benådningen ble offisielt gitt av Lukasjenko selv.

28. april krysset Poczobut grensen til Polen, tydelig avmagret etter årene i fangenskap.

Statsminister Donald Tusk møtte ham personlig ved grensen, sammen med en kollega fra Gazeta Wyborcza – begge synlig beveget.

Søvnen

– Hvordan er det å venne seg til friheten. Drømmer du fortsatt om leiren?

Poczobut har tidligere fortalt at han i starten drømte om fengselet nesten hver natt.

– Nei, ikke lenger, sier han.

– Jeg våkner rett og slett, og husker ingenting. Og det er vel bra, tenker jeg.

– Har du noen vaner fra leiren som har hengt igjen?

– Jeg står tidlig opp, svarer han.

– Men jeg sover godt nå. I leiren sov jeg nesten ikke. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å sove normalt igjen.

Nordavinden

Jeg ber ham hjelpe meg å danne et bilde av hva en straffekoloni i dagens Belarus faktisk er.

Han beskriver murbygninger omgitt av piggtråd, celler der mellom fire og atten fanger deler plassen, og temperaturer som svinger til det uutholdelige – kaldt om vinteren, kvelende om sommeren, uten mulighet til å regulere noe selv.

I leiren satt både kriminelle og politiske fanger. Blant de siste var også Viktar Babaryka som i 2020 stilte som presidentkandidat mot Lukasjenko.

Poczobut husker godt sitt første møte med Novopolotsk-leiren. Rett etter at han ankom, hørte han skrikene til en fange som ble mishandlet. Leirens kapo beordret de nyankomne til å skrike selv – for å overdøve hylene fra mannen som ble slått. Poczobut nektet.

– Jeg satt under de verste forholdene som var mulige, sier journalisten.

– Det var den tyngste avdelingen i hele leiren. I to år levde jeg med et åpent vindu – vinter som sommer. Det var gitret, og det var ingen måte å lukke det på; det kunne bare stenges utenfra.

Uten teppe

Han forteller også om isolatet han ble sendt til etter vaktenes forgodtbefinnende, med opphold som ofte ble forlenget vilkårlig og uten rettslig grunnlag. Der sover man på bare planker, uten teppe.

Til sammen tilbrakte han 167 dager der.

– Høsten 2024 og vinteren 2025 sto vinduet på gangen – rett overfor cella mi – åpent hele tiden. Slik fikk jeg trekk. Den iskalde vinden trengte inn i cella, temperaturen var så lav at jeg måtte bevege meg hele tiden bare for å holde litt varme…

Pressefrihets-indeksen: Markant tilbakegang

– Årene 2024–2025 var den vanskeligste perioden i hele fangenskapet. Jeg husker jeg sto og så mot vinduet og tenkte på et ordtak jeg en gang hørte i Sverige – at nordavinden skapte vikingene. Det hjalp med det mentale. For å holde meg varm fysisk måtte jeg ta armhevinger. Du reiser deg, også midt på natten, og begynner å presse deg selv opp, bare for å få litt varme i kroppen, forklarte han.

I tillegg til kulden måtte Poczobut, i likhet med andre fanger, leve med konstant sult – matporsjonene var for små til å mette.

I lange perioder ble han fratatt retten til besøk fra familien og til å motta matpakker. Han slet med hjerteproblemer. Helsetilstanden var alvorlig.

– Trodde du at du kom til å dø?

– Ja. Jeg hadde blodtrykk på 220/100 på et tidspunkt, sier han.

– Og jeg tenkte at dette kanskje kunne ende annerledes. Jeg tilbrakte to dager på sykehus. Etterpå måtte jeg tilbake til isolat igjen. For jeg forstår at målet til regimet var å skape en slik situasjon – der helsen min grenset til det kritiske. De drev meg til en grensetilstand hvor jeg kunne fått hjerneslag, hjerteinfarkt  For å knekke meg. De ville at jeg skulle be om benådning, tilstå skyld og forlate landet. Jeg nektet.

Verden utenfor

Mens Poczobut satt i fengslet, ble han hedret med blant annet Sakharov-prisen for tankefrihet, tildelt av Europaparlamentet, og Den hvite ørns orden – den fremste av Polens ordener. Saken hans ble omtalt av medier verden over.

– Hvor mye av det som skjedde utenfor murene nådde deg?

– Noen ting. Advokaten min besøkte meg. Loven sier de ikke kan nekte advokatbesøk, men de kuttet ned tiden – noen ganger bare 40 minutter, med forklaringen om at møterommene var overbooket. Møtene foregikk gjennom glass, med telefonrør, mens en betjent satt rett overfor med hodetelefoner på og lyttet – og registrerte alt. Innimellom spurte vi ham om vi kunne få litt mer tid. Sånn var det.

Han understreker at omtalen og prisene betydde svært mye.

– Jeg var selvfølgelig takknemlig for alle som fortsatte å huske, for tiden går fort. Alle som har jobbet i mediene vet hvordan det funker: noe er på førstesiden i dag, tredje side i morgen, en liten notis dagen etter det, og så er hele historien glemt. At folk fortsatte å minne om saken min, blant annet gjennom prisene jeg fikk, betydde mye. Det er jeg virkelig takknemlig for.

–  Bortsett fra advokaten – fikk dere noen nyheter om hva som skjedde i verden utenfor, fra mediene? Hadde dere for eksempel tilgang til radio i leiren?

 – Ja. Hver celle har en radiomottaker. Der kom det noe propaganda og nyheter fra regimets egne medier, men apparatene ble mest brukt til «leksjoner» fra innenriksdepartementet: korte, innspilte foredrag om temaer som alkoholens skadevirkninger, konfliktløsning og riktig oppførsel – tydelig utformet for å omskolere fangene snarere enn å informere dem. I tre år hørte jeg på dette i timevis, hver dag. Du våkner, og går gjennom dagen med det ringende i hodet.

– «Alkohol er et narkotikum», begynner en av dem. Eller: «Den beste løsningen på konflikter er samarbeid.» Ikke særlig behagelig å høre på. Jeg prøvde å oppfatte det som støy, men det var vanskelig, forklarer han.

Så dem rett i øyene

Mens vi er inne på medietemaet, viser jeg ham et av de bildene fra rettssaken –  tatt bak glass, kjent for mange.

Jeg spør hva han tenkte i det øyeblikket, mens regimets egne medier filmet ham.

– Det var første dag. De førte meg til rettssalen, låste meg inne i det de kaller «akvariet» – ansiktet mot veggen, den vanlige instruksen enhver innsatt venner seg til.

– Men denne gangen hører jeg mediene komme inn. En flokk statlige journalister – kameraer, mobiler i gang. I det øyeblikket snur jeg meg mot dem. Vi skulle stå med ansiktet mot veggen, men jeg nektet. Så lenge kameraene er der, skal jeg ikke stå bortvendt. Det var planen deres – vise fram politiske fanger ydmyket, med ansiktet vekk. Så jeg snudde meg.

Han fortsetter:

– Jeg så overraskelsen i øynene til journalistene – disse regimepropagandistene. De hadde regnet med at jeg ville stå som de andre.

– Senket de blikket under tyngden av ditt eget?

– Ja. En etter en så de ned. De klarte ikke å møte blikket mitt. Jeg hadde et slikt hat mot dem i det øyeblikket.

Til tross for alt han har vært gjennom, er det ikke kulden, sulten eller cella han trekker frem som det tyngste. Det verste var atskillelsen fra familien, fra barna.

– Sønnen min går snart ut videregående. Mens jeg satt i leiren, ble plassen min fylt av tomrom. Så, plutselig, dukker jeg opp igjen. Da de tok meg var han 11. Nå er han 16. Eldre og mye høyere.

– Man venner seg til tomrommet. Alt dette er ikke lett. Det er han som har lidd mest, han måtte vokse opp uten faren sin.

Tilbake til Belarus

Likevel er Poczobut bestemt på å reise tilbake til Belarus, og peker mot september som en mulig dato. Hvorfor vende tilbake til landet som holdt ham fanget i over fem år?

Han trekker frem den sterke tilhørigheten han føler til Belarus og nysgjerrigheten på hvordan landet har forandret seg mens han satt fengslet.

For Poczobut er Belarus hjem. Det er der han mener han hører hjemme, og der kampen for den polske minoritetens rettigheter fortsatt må føres. Samtidig ønsker han å fortsette journalistikken.

På spørsmål om han ikke frykter å bli fengslet på nytt, svarer Poczobut at han mener Belarus står ved begynnelsen av en gradvis oppmykning i forholdet til Vesten.

Ifølge ham skyldes det at den langvarige konflikten mellom Russland og Vesten, som er blitt ytterligere forsterket av krigen i Ukraina, legger et stadig større press på russisk økonomi – noe som nå også får konsekvenser for Belarus.

– Russland har økonomiske problemer. At Belarus klarer seg bra i den nåværende situasjonen, skyldes sanksjonene mot Russland. Belarusiske varer har fått fritt spillerom på det russiske markedet fordi vestlig konkurranse forsvant. Det har vært et kraftig løft for den belarusiske økonomi. Men nå forverres situasjonen i Russland, og det rammer også Belarus. Så de trenger en form for åpning.

Åpen for dialog

– Det er blant annet derfor jeg ble løslatt. Målet, slik jeg ser det, er å åpne for dialog med Lukasjenko-regimet – slik at Polen, Vesten og EU kan føre samtaler. I Minsk vet de at spørsmålet om politiske fanger på et eller annet vis må løses.

Lukasjenko, i hans mening, ønsker også at vestlige selskaper – deriblant norske Yara – skal vende tilbake til landet.

– Jeg mener at jeg ser realistisk på situasjonen, og at en tilbakevending ikke nødvendigvis vil bety at jeg blir arrestert på nytt, legger han til.