Hva nå, SKUP?

I etterdønningene av avsløringene av Oslo-korrupsjonen og kritikken av Narvesen-prisen vokste det fram en bevegelse som norske journalister og redaktører kan være stolte av.

Dugnadsånden i SKUP er noe av det vi kan være stoltest av. Hvert år samler SKUP-konferansene mellom 400 og 500 interesserte for å debattere etiske og metodiske problemstillinger i pressen og media i dag. SKUP er blitt et av de viktigste debattforaene for og om norsk presse.

Men selv om mye er bra, er kanskje tiden inne for å drive mer organisasjons- og merkevarebygging. SKUP er en merkevare. Men fortsatt er det slik at ytterst få utenfor våre egne rekker vet hva SKUP egentlig er for noe og hva vi driver med. Det fordrer en sterkere synliggjøring av SKUP og en mer bevisst markedsføring av navnet enn tidligere. Målet må være at det fremstår som tilnærmet like naturlig for NTB å be om kommentar til saker i mediene fra SKUP-lederen som det er å ringe til generalsekretærene i presseforbundet og redaktørforeningen.

Det er kanskje på tide - etter 13 års drift - å stille fundamentale spørsmål ved om ikke SKUP bør utvikles videre og profesjonaliseres noe mer. Det er den retningen utviklingen har gått både i Danmark, Sverige og ikke minst hos IRE (Investigative reporters and editors) i USA.

Dersom vi kaster et selvkritisk blikk på SKUP i dag, må vi erkjenne at det er svakheter ved dagens organisasjon. Åpenheten er ikke stor nok. Selv om dette ikke er tilsiktet fra de styrende ledd, er det for lite informasjon som når ut til våre egne og andre interesserte om hvilken debatt og aktivitet som foregår internt i SKUP. Mange opplever SKUP som et lukket forum - selv i pressens egne rekker. Det er en kritikk vi skal ta på alvor.

Kontinuiteten kunne også vært bedre. Debatten og aktiviteten mellom hvert års SKUP-konferanse kan bli langt bedre og mye mer synlig. Arbeidet i SKUP er i dag preget av en god, norsk skippertak-mentalitet. En ganske imponerende versjon, i så måte. Men vi taper noe i forhold til en mer fortløpende drift - som er langt å foretrekke.

SKUP er i dag organisert som en «non-profit» stiftelse. Mye taler for at man bør vurdere å konvertere SKUP til en medlemsorganisasjon - slik man har gjort i land det er naturlig å sammenlikne seg med. En slik overgang kan bidra positivt til å utvide det økonomiske fundamentet for driften av SKUP, som siden starten i 1989 ikke akkurat har vært velsignet med en overveldende god økonomi.

En medlemsorganisasjon gir også bedre kjøreregler organisatorisk sett. På hvert årsmøte i SKUP kan nå enhver deltagende person på SKUP-konferansen avgi stemme - uavhengig om vedkommende formelt sett er journalist, invitert PR-rådgiver eller annet. Hittil har ikke dette vært noe problem - man er da tross alt siviliserte mennesker. Men prinsipielt sett er disse uklarhetene i dagens vedtekter ikke uproblematiske dersom noen velger å sette situasjonen på spissen.

Det pågår for tiden arbeid innad i SKUP-styret for å få en sterkere synliggjøring av hva stiftelsen driver med. Noe av det vi ønsker å få til er en sterkere synliggjøring av SKUP i samfunnsdebatten. Herunder er det nedlagt et betydelig utredningsarbeid om hvordan SKUP kan bidra direkte - eksempelvis gjennom en ansiktshevning og styrking av SKUPs websider, og indirekte - ved å gjøre SKUPs metoderapporter mer tilgjengelige enn de er i dag. Sistnevnte kan være et viktig bidrag til norsk medieforskning.

Men SKUPs økonomi - og i en viss grad den organisasjonsmodellen man i dag har valgt - setter likevel en god del begrensninger på hva vi kan gjøre. Det handler blant annet om å ha økonomiske muskler til å kunne gjøre ting på egen hånd og ikke måtte søke om støtte fra andre hver gang man ønsker å gjennomføre et litt mer omfattende tiltak.

Mye - og kanskje for mye - handler om å stable på bena den årlige SKUP-konferansen. Men kanskje er tiden inne til å vurdere å utvide spekteret av hva SKUP skal tilby? Kanskje bør man holde debattmøter i samarbeid med andre presseorganisasjoner, kanskje bør man kjøre kurs i samarbeid med Institutt for journalistikk (IJ) og det kunne kanskje vært en tanke å etablere støtteordninger for kolleger som trenger faglig bistand til ulike prosjekter - innenlands og utenlands. I vurderingen av ulike forslag bør og må man ha et sideblikk på at SKUP bør utvide virksomheten med aktiviteter som genererer inntekter. Ikke fordi at det er en hensikt i seg selv å bygge børs i katedralen - men fordi det er nødvendig for å muliggjøre så mye katedral som vi ønsker.

Hvis jeg skulle tillate meg en dagdrøm: Hva om SKUP en gang hadde hatt økonomiske muskler til å kunne tilby økonomisk støtte til gjennomføring av graveprosjekter for frilansere og andre «trengende»? Det ville definitivt vært i samsvar med stiftelsens vedtekter. Men foreløpig er dette bare en dagdrøm, og intet mer. SKUPs økonomi tillater i dag ikke slike tanker. Ei heller at SKUP burde hatt et eget sekretariat - kanskje i kontorfellesskap med en eller flere av de andre presseorganisasjonene.

Det er viktig for SKUP som organisasjon å tenke nytt. Man skal bygge på det som allerede er oppnådd (og det er som tidligere nevnt ikke lite), men strebe mot å bli enda bedre. Innad i styret og representantskapet i SKUP pågår denne debatten for fullt. Skiftet av SKUP-leder i januar ga støtet til en statusgjennomgang i SKUP-styret og stiftelsens representantskap av hva SKUP er og skal være. Det er en meget sunn og viktig debatt, og som vi har tatt imot med åpne armer. Mitt ønske er at også aktører utenfor SKUPs egne styrende organer kan delta i denne debatten - gjennom Journalistens spalter, gjennom Normedia og alle andre steder det måtte finnes meninger om SKUP.

Hansken er herved kastet!

Kjetil Stormark

Styremedlem i SKUP og journalist i VG