Vi har ikke for vane å polemisere mot PFU-uttalelser. Men denne gangen har vi latt oss opprøre. Med fare for å virke navlebeskuende, men med et ønske om å tilnærme oss PFUs metodikk prinsipielt, tillater vi oss denne gangen å gjøre et unntak.
I sak 255/06 mente PFU at Agderposten brøt god presseskikk - på ett punkt. Uttalelsen fra PFU bærer preg av at det enten har skjedd en kortslutning i PFUs sekretariat - eller sågar i utvalget - eller så er det innført et nytt krav til undersøkende journalistikk her i landet: Den må ikke bare være fri for faktafeil, den må heller ikke skape et inntrykk som omtalte personer og virksomheter ikke er komfortable med.
Kort fortalt: Lederen for et reklamebyrå i Arendal var en sentral næringslivsrepresentant i kommunens samfunnsbyggerprosjekt. I den samme perioden hadde hans firma oppdrag for kommunen for 1,2 millioner kroner. De fleste av oppdragene hadde nær tilknytning til prosjektet - og oppdragene ble tildelt uten anbud og konkurranse.
Dette dokumenterte vi i Agderposten. Det er alle parter enige om. Og PFU konstaterer at det var legitim journalistikk å rette søkelys mot denne koblingen. Men tittelen «Millionjobb for samfunnsbygger» ble for sterk kost. Både for bedriftslederen - og PFU. Klagen gjaldt VVP p. 4.4: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.»
Var mannen med i kommunens samfunnsbyggerprosjekt? Ja. Da er han vel en samfunnsbygger?
Hadde firmaet hatt oppdrag for over 1 million kroner i samme periode? Ja. Det er i vår verden millionoppdrag.
Man må bekjenne seg til en underlig praktisering av logikk for å komme frem til PFUs konklusjon:
«Selv om avisen i artikkelen klargjør hva disse oppdragene gikk ut på, mener utvalget at kombinasjonen av ordene million og samfunnsbygger ikke har dekning i teksten, slik det forutsettes i Vær Varsom-plakatens punkt 4.4.»
Så sier PFU at man også bør foreta en presseetisk vurdering av hvilket inntrykk den samlede presentasjon av en sak skal skape. Det er enkelt å være enig i en slik utvidende tolkning av VVP p. 4.4. Dette var også klagerens hovedanliggende. Han mente tittelbruken skapte et inntrykk av at han har utnyttet sin rolle til å skaffe seg millionoppdrag.
Dette er riktignok et skjønnsmessig minefelt, men her finner vi det andre uforståelige premisset for PFUs konklusjon. PFU bruker selv formuleringen «inntrykket omtalen kan ha skapt» (vår understrekning). Spørsmålet er selvsagt hvem som har fasiten? Den omtalte person, åpenbart. PFU har i alle fall ikke foretatt noen selvstendig vurdering av hva slags inntrykk som er skapt, i alle fall gis det ikke uttrykk for det. Den eneste begrunnelse som oppgis for konklusjonen er: «I det påklagede tilfellet hevder klageren at avisens tittelbruk skaper et inntrykk av at klageren har utnyttet sin rolle til å skaffe seg millionoppdrag.»
Vi har påpekt dobbeltrollen, og har PFUs ord for at det var journalistisk legitimt. At man da blir felt for inntrykket dette faktum etterlater, fremstår også for oss som en logisk brist.
Vi har fulgt PFU og forvaltningen av presseetikken i Norge gjennom over 20 år, og har ved noen anledninger også «prosedert» saker for PFU. Noen ganger får man medhold, noen ganger blir man felt. Det er enkelt å akseptere når begrunnelsene er begripelige. Slik var det ikke denne gangen. Kjennelsen i PFU gir liten veiledning. Vi sitter igjen med en følelse av å ha blitt «dømt» av en jury som ikke behøver å begrunne sin avgjørelse.
En uttalelse som den som er gitt i sak 255/06 inviterer til en debatt blant alle oss som er opptatte av at vi har et troverdig PFU som håndhever presseetiske prinsipper i Norge: Mens domstolen gir kritisk og undersøkende journalistikk stadig større armslag, ser det altså ut som om PFU går i motsatt retning.
Eller var det bare en kortslutning?
