Hvis KI-redaktøren min var et menneske, hadde jeg klaget til HR

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Inspirasjonen var fra en artikkel i magasinet Wired om hvordan fire amerikanske teknologijournalister tar i bruk KI i sitt arbeid. Tilnærmingen deres var forskjellig, men jeg ble særlig fascinert av hvordan Jasmine Sun jobbet.

Hun bruker aldri KI i skriveprosessen, men har laget sin egen KI-redaktør. Denne redaktøren var matet med artikler hun tidligere hadde skrevet, og var instruert til utelukkende å forsterke og utvikle hennes stemme. Den skulle heller aldri skrive noe for henne, kun gi ris og ros.

Ekte tilbakemeldinger

Wired-saken ble utgangspunktet for min egen tekst «Om å jukse på en måte som føles helt fantastisk». Og etter å ha skrevet den og forsøkt å forstå hvordan Sun jobbet, fikk jeg lyst til å få meg en egen KI-redaktør.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Jeg har savnet å ha noen å diskutere med og få tilbakemeldinger fra i skriveprosessen. I en liten redaksjon som Journalisten – vi er bare fire årsverk – blir det lite tid til dette. Vi får stort sett til en siste gjennomlesning av hverandres tekster før publisering, men det er også det.

En annen faktor etter cirka 25 år som leder er at maktforholdet noen ganger blir skjevt. Det er ikke alltid lett å fortelle sjefen, i hvert fall ikke hvis du er ganske ny, at teksten vedkommende har levert, ikke er god nok. Nå skal det sies at dette problemet er mindre i Journalisten-redaksjonen enn andre steder jeg har jobbet, men det er likevel noe jeg har følt på tidligere.

Kanskje var det mulig å få ekte tilbakemeldinger fra en kunstig redaktør? Og få dem underveis i skriveprosessen. Det var i hvert fall hypotesen.

Ikke skrivehjelp

Sun bruker KI-modellen Claude, der man kan opprette «prosjekter» som husker prompten – eller instruksjonen – fra gang til gang. Og der man kan justere den etter hvert. Noe som viste seg å bli nødvendig, men la meg komme tilbake til den biten.

Siden jeg tidligere ikke hadde testet ut Claude, var dette også en mulighet til å bli mer kjent med den KI-modellen.

I Wired-artikkelen hadde Sun delt utdrag av instruksjonen hun hadde gitt sin redaktør:

«Du er ikke en medforfatter. Du kan ikke sanse – du har ingen erfaringer, kilder, scener eller følelser å trekke veksler på. Din rolle er å hjelpe Jasmine med å skrive som den beste versjonen av seg selv – ikke bare den hun er på papiret nå, men den hun prøver å bli som skribent. Det innebærer å forstå både den nåværende stemmen hennes og ambisjonene hennes, inkludert hvilke forfattere og kvaliteter hun strekker seg etter.»

Skal ikke smiske

Jeg tok utgangspunkt i denne og la til litt mer om hva jeg ønsker at «Middelaldrende mann om media»-spalten skal være – og ikke være. Litt om hva jeg synes er morsomt (veldig lite), og hva jeg ikke ler av (veldig mye). Pluss litt om tone, rytme og struktur.

En av de tingene som har irritert meg tidligere når jeg har forsøkt å få ulike KI-modeller til å gi meg tilbakemeldinger på tekster, er den påtatte smiskingen. At den alltid må fortelle meg hvor flink jeg er. At teksten alltid er veldig god eller et godt utgangspunkt.

I likhet med Sun var dette noe jeg ikke ønsket. Så jeg lånte en formulering fra henne om at tilbakemeldingene aldri skulle være underdanige eller smiskete. Jeg var tross alt en profesjonell og erfaren redaktør selv, så det å få direkte tilbakemeldinger skulle jeg tåle. 

Dette tok den bokstavelig.

Passiv-aggressiv tone

Tekstene jeg ba den om å lese, ble plukket fra hverandre. Ingenting var like godt som det jeg hadde skrevet tidligere (jeg hadde lastet opp et omfattende referansedokument med tidligere tekster). Jeg fikk beskjed om at avslutningene ikke satt, at jeg hadde forsøkt å skrive to spalter i en (noen ganger tre), og at humoren bommet eller at det var for lite av den. Tekstene var også for lange. Rytmen satt ikke.

Om å jukse på en måte som føles helt fantastisk

Mye av det var helt riktig, men det som satte meg ut, var den passiv-aggressive tonen, som jeg selv hadde gitt den gjennom prompten.

Noen tilbakemeldinger var også pussige. En av dem var: «Dette leser som en kompetent Medier24-analyse, ikke som spalten din.»

Interessant med tanke på at vår ærede konkurrent ikke var nevnt i instruksjonen eller referanse­dokumentet.

Stresset av KI

Etter hvert kjente jeg at stressnivået steg før jeg ba KI-redaktøren gi meg tilbakemeldinger. Å gi den tilgang til tekstene var noe jeg stadig utsatte.

Jeg begynte å tenke at jeg måtte jobbe mer med dem før jeg viste dem fram, noe som strengt tatt ikke var så dumt, men jeg følte meg samtidig teit når jeg ble engstelig for høre fra KI-redaktøren jeg selv hadde skapt. Eller kanskje mer riktig: hadde bidratt til å skape.

Det hele var nesten litt ubehagelig.

Jeg startet som journalist tidlig på 90-tallet, på et tidspunkt da det fremdeles var ganske vanlig med sjefer som sto og brølte på desken (noen av dem finnes fremdeles, men det er heldigvis færre av dem). Jeg opplevde at min KI-redaktør minnet litt om disse.

Den brølte kanskje ikke like mye, svarene kom i hvert fall ikke i caps lock, men den kom med små stikk om at jeg ikke var god nok, eller i hvert fall ikke på mitt beste.

Ikke han, men henne?

Litt på spøk, men med et snev av alvor fortalte jeg på et redaksjonsmøte at hvis KI-redaktøren min var et menneske, ville jeg ha sendt en klage på ham til HR.

Da knirket det fra nyhetssjef Nils, som underveis hadde vært skeptisk til dette prosjektet, om at det ikke var noen «han». Selv var jeg kanskje ikke på mitt beste den dagen da jeg spurte Nils om han med det mente at det var en «hun».

Problemer blir dessverre sjelden borte av seg selv. Heller ikke kunstige. Så etter at jeg hadde fått en ny runde med dårlige tilbakemeldinger fra KI-redaktøren, fortalte jeg den at dette ikke fungerte lenger. Vi måtte ta grep.

Den foreslo da selv noen endringer i prompten. Da disse kom på plass, ble ting annerledes.

Samtidig må jeg innrømme at jeg savner den gamle versjonen. Det har nå gått noen uker, og den nye er litt tam og mangler personlighet.

Så kjære KI-redaktør, alt er tilgitt. Spørsmålet er om jeg nå klarer å gjenskape den. Og om han/hun/den fremdeles har lyst til å jobbe med meg. 

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.