Som en ung mann som er relativt ny i informasjonsyrket med bakgrunn i ungdoms- og studentpolitikk og journalistikkyrket lar jeg meg stadig forbause av én ting: At erfarne og garvede personer innen journalistikk, PR og politikk klarer å sammenblande roller og begå ukloke handlinger som slår tilbake på dem selv og yrkesgruppen deres.
PR-faget skal utøves på en ansvarlig måte og etter etiske retningslinjer. Ett krav er for eksempel at man som informasjonsrådgiver aldri bevisst gir fra seg uriktige opplysninger eller misbruker fortrolig informasjon som er belagt med taushetsplikt. Akkurat som en advokat aldri skal gå ut med opplysninger som kan ramme en tidligere klient, skal en informasjonsrådgiver ikke gå ut med informasjon som kan ramme en tidligere arbeidsgiver eller kunde. Det handler om troverdighet og tillit i rådgiverrollen.
Tidligere informasjonsrådgiver Eirik Veum i PR-byrået Burson-Marsteller brøt dette prinsippet da han gikk over til å bli journalist i Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Som informasjonsrådgiver hadde han nemlig hatt Selmer-Skanska som kunde, og dette var ett av de selskaper som ble trukket frem i Brennpunkt-programmet om asfaltentreprenørenes samarbeid som ble sendt på NRK1 i februar i år. I programmet forteller Veum om råd han ga Selmer-Skanska og forteller fra møter han har hatt i rollen som informasjonsrådgiver. Helt i strid med de etiske kjøreregler for PR-bransjen.
En journalist vil kanskje instinktivt føle at Veum gjorde rett. At det var viktig at den informasjon han satt inne med kom frem i offentlighetens lys. Men da respekterer man ikke informasjonsrådgiverens rolle.
Motsatt skal også informasjonsrådgivere ha respekt for rollen media spiller i et åpent og demokratisk samfunn. Når vi får inntrykk av at Madland & Wara forsøkte å kjøpe en journalist til taushet i den såkalte Finance Credit-saken, så viser det en ringeakt for journalistikkens rolle som en voktende instans overfor de med makt og innflytelse i samfunnet.
Det er ingen tvil om at PR-bransjen i Norge har rekruttert mange kunnskapsrike og dyktige mennesker fra journalistikk og politikk. Dette er naturlig. Det er helt ok at folk bytter jobb og dermed roller, men første bud er at man vet at man ikke kan inneha to roller samtidig, eller tett i tid etter jobbskifte.
Da Grete Knudsen forlot jobben som næringsminister gikk hun over til å bli konsulent og PR-rådgiver. En av hennes kunder var Carl Fredrik Seim som kjøpte Mjellem & Karlsen for å avvikle skipsbyggeriet til fordel for boligbygging. I dette spillet kom konsulent Grete Knudsen på kant med Arbeiderpartiet i Bergen og Hordaland Arbeiderparti, etter at hun i partiets sentralstyre talte Carl Fredrik Seims sak. Igjen en sammenblanding av roller. Slikt skaper politikerforrakt og selvsagt rammer det også PR-bransjen.
Er løsningen å innføre en karenstid på ett år for folk i ledende politiske stillinger i forhold til å kunne jobbe med PR og myndighetskontakt? Jeg tror mest på at aktørene selv må ta en etisk opprydning.
Petter Nome blandet rollen som journalist i NRK med rådgiverrollen i McCann Informasjon. NRK strammet opp retningslinjene for sine journalister og ga ham valget: Enten velger du journalistikken eller så velger du informasjonsfaget. Helt korrekt. NRK kan ikke være bekjent av å ha journalister på lønningslisten som har bijobb i et PR-byrå. Det vil true troverdigheten til NRK. Nome valgte å avbryte engasjementet i McCann Informasjon. At han senere igjen begynte å blande roller, denne gang som politisk agitator og journalist, kostet ham NRK-jobben. Nå har han gått over i rollen som kommunikasjonssjef i Flyktningerådet.
Skyldes dette samrøret særegne forhold knyttet til disse områder eller er svaret så enkelt at Norge er et lite land hvor alle med betydning kjenner hverandre? I så fall ligger konklusjonen snublende nær: Dette kan vi ikke gjøre noe med i Norge. Og da er jo faren også stor for at en ung og idealistisk informasjonsmann på nær 30 etter hvert blir en middelaldrende og pragmatisk mann som nok har en etisk standard, men bare når det passer.
