Da en rekke ledere i offentlig informasjonsvirksomhet møtte til Fornyingsdepartementets åpne høring om statens kommunikasjonspolitikk i juni, demonstrerte debatten at de ofte utskjelte PR-folkene har mye forstand på egen rolle og ansvar. Det kunne vært nyttig om slagordene fikk hvile litt i debatten mellom dem og journalistene.
På ett punkt var det samtidig en tilsynelatende enstemmighet blant dem som er satt til å formidle informasjon til allmennheten om offentlig virksomhet: Kampanjer for den gode sak er uproblematisk.
Det er kanskje både moralistisk og urealistisk å ville frata det offentlige retten til propaganda. Alle virksomheter vil uvegerlig søke å framstille seg og sine tjenester i best mulig lys. Stat og kommune påberoper seg dessuten et indirekte mandat fra velgerne når de fører kampanjer som skal bidra til at vi lever lenger, bevarer miljøet eller tar vare på hverandre.
Men nettopp her ligger også fallgruver som bare kan unngås hvis vi belyser dem. Når kommunikasjon har virkning som målestokk på om den er vellykket, faller den ifølge filosofen Harry G. Frankfurt i kategorien bullshit, som han i essayet «Om Bullshit» skiller fra løgn. Kan vi få kommunikasjonsfolket på banen til en diskusjon?
Valgkampen er et stoffområde som skriker etter skarpt søkelys på villedende kommunikasjon. Selv om årets faktasjekk i Bergens Tidende og NRKs nysatsing på gamle verdier hjelper, legger norske medier sørgelig lite vekt på å etterprøve tvilsomme påstander og smarte utflukter. Mediebrukerne ville trolig belønne en større innsats.
Mediene går heller ikke selv klar av Frankfurts strenge definisjon. Når vi utelater sentral informasjon som forstyrrer en valgt vinkling eller trekker uttalelser mye lenger enn de rekker, er virkningen selve hensikten. Her er faktisk informasjonsarbeiderne ofte et nyttig korrektiv.
Verre er det når mediene ukritisk gjengir historier som krysser grensen til overtro, oppspinn og propaganda. Svenske Aftonbladet gikk i den fellen med sin artikkel om at israelere stjeler organer fra drepte palestinere og selger dem til transplantasjon i USA. Avisens kulturredaktør resirkulerer blodmyten uten å bry seg om den er sann. VG gjorde noe lignende i en artikkel om albanske organtyverier for et år siden, mens Stavanger Aftenblad gikk langt i å underskrive konspirasjonsmytene om 9/11.
Grensene mellom bullshit, løgn og tøv er uskarpe, og ingen av kategoriene lar seg avskaffe. Det betyr ikke at vi må like dem.
