Je suis Charlie. Men ikke Gaza?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. 

Mandag skrev Klassekampen på kommentarplass at 180 medier verden over har gått til en samlet solidaritetsaksjon for sine falne kolleger i Gaza, der Klassekampen selv deltok. Dog er ikke dette litt sent og litt lite?

Jeg skal komme tilbake til dette, men det som er sikkert er at over 200 journalister er drept. Forsidene går altså i svart etter snart to år med folkemord – en krig eller konflikt, kunne vi kalle det om partene hadde vært likeverdige. Det er de ikke. 

Likevel presenterer mediene dette som en konflikt mellom to sider, selv om okkupanten nekter pressen adgang på bakken. Dermed har det vært bekmørkt for sivilbefolkningen i snart 700 dager – et helvete på jord.

Jeg vil begynne med å skrue tiden litt tilbake. Etter angrepet på Charlie Hebdo stod en internasjonal presse på barrikadene for ytringsfriheten, også her til lands. Statsledere gikk i tog i Paris; Vebjørn Selbekk hevder selv at han alene hadde 40–50 intervjuer i dagene etter, både av norske og internasjonale medier.

Bautaen for norsk presse og ytringsfrihet, Per Edgar Kokkvold, hadde naturligvis klippekort i norske studioer, og han forsvarte trykkingen av profeten Mohammed (fvmh) i norsk presse. En norsk muslim og en prest fra Mellomkirkelig råd klarte, etter en PR-kampanje i Midtøsten, å få fjernet det norske flagget fra butikkene. Deretter ble kun danske varer boikottet, mens verden bokstavelig talt sto i flammer og ambassader ble brent.

Norsk Presseforbund og flere profiler, blant dem William Nygaard, stod også på. Med stort engasjement deltok de i debatt etter debatt, og flere organisasjoner og medier inviterte Charlie Hebdos medarbeidere til ulike arrangementer. Nå har vi derimot et tresifret antall døde journalister – uten en eneste demonstrasjon fra norske medier eller deres forbund.

Norsk Journalistlag klarte i starten av krigen å publisere to pressemeldinger om drapene på journalister i Gaza, og de støttet dessuten sine kolleger økonomisk gjennom kursing i sikkerhet og med førstehjelpsutstyr. Tirsdag 10. september ble Al Jazeera-journalist Tamer Almisshal invitert til Norge. Vel og bra – men er dette nok?

Tilsvarer dette engasjementet det vi så da Charlie Hebdo ble angrepet, etter Jyllands-Postens karikaturer, eller da Lars Vilks ble truet? Selvfølgelig ikke – forskjellen er natt og dag.

Selv de ovennevnte organisasjonene har underkommunisert i mediene at det er uakseptabelt å stenge Al Jazeeras kontor på Vestbredden. Jeg har også til gode å se at TV 2 eller NRK har intervjuet en av Al Jazeeras redaktører eller noen av journalistene på bakken som har mistet en kollega.

I bakteppet av dette folkemordet har vi altså KrF- og Frp-politikere som kaller Israel Midtøstens eneste demokrati. Forstå det den som kan – jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Jeg synes det er helt utrolig og utilgivelig at et samlet pressekorps kan stå bak en slik unnlatelsessynd. For en god tid tilbake spurte jeg en profilert redaktør om hva han syntes om dekningen av islam i norske medier. Han var tydelig på at den har en helt klar slagside.

I flere tiår har vi sett denne dobbeltmoralen og dette hykleriet. Man prøver å prakke demokratiske verdier på land man ikke liker å sammenligne seg med, men man feier ikke for egen dør. Jamført med hvordan Storbritannia fengslet Julian Assange og nylig forbød Palestine Action som en «terrororganisasjon» etter sterkt press fra israelske myndigheter.

USA har gjort det samme ved å kneble ytringsfriheten til mange studenter, for ikke å nevne alle varslere etter Irak-krigen, Edward Snowden og Chelsea Manning er to av mange. Ytringsfriheten skal knebles koste hva det koster når det passer deres agenda. Er dette såkalte demokratiske land verdig? 

Ifølge en rapport fra Costs of War er det blitt drept flere journalister i Gaza enn nesten samtlige kriger de siste 160 årene!

«Det synkende antallet erfarne utenrikskorrespondenter i konfliktområder, som følge av langsiktige endringer i den globale nyhetsbransjen, har ført til nedprioritering av internasjonal nyhetsdekning», konstaterer de. 

I rapporten heter det videre:

«Dette skaper ‘nyhetsmessige blindsoner’, fører til at overgrep kan skje ustraffet og bør gi grunn til bekymring.»

Pressen taper stadig terreng og tillit. Spesielt blant yngre lesere. Mediene lykkes ikke med å skrive om det unge bryr seg om, skriver NRK. En Norstat-undersøkelse gjort for NRK viser at de under 50 er minst fornøyd med måten mediene dekker saker de mener er viktige.

I dag søker mange nyheter på sosiale medier. Det kan bli en farlig trend. Pressen selv tok tak i dette og opprettet Faktisk.no som motvekt til alle nettroll med sine ville teorier og påstander.

Det er nå på tide at norske medier kjenner sin besøkelsestid og ser seg selv i speilet. For de skal tross alt være moralens voktere og vår fjerde statsmakt. At opportunistiske statsledere sitter på sine hender er en ting, men at en samlet internasjonal presse ikke står opp for sine kolleger før nå, er ikke greit. Det er litt for lite, litt for sent. For 10 år siden var det mange som ropte «Je suis Charlie». Flere minnesmarkeringer har vi også hatt. 

I dag ser vi hverken journalister eller statsledere som roper «Jeg er en palestiner» i gatene. Det er både trist og skammelig.

Og når pressen nektes adgang til slagmarken, hvorfor sier ikke det internasjonale pressekorpset at nok er nok? Hvorfor sier de ikke: «Dere får null publisering av deres pressekonferanser og ingen motsvar i våre studioer, før vi får garanti for fri adgang på bakken.» 

I stedet gjemmer man seg bak «objektivitets»-prinsippet, men når en propagandist får gjenta sine løgner tilstrekkelig mange ganger, blir pressen en del av propagandaen selv. Det er usmakelig, for å si det mildt.

LES OGSÅ:

Norske medier tier mens kolleger dør