– Er du journalist, Skavlan?
– Ja, det er jeg. For det første er det ingen beskyttet tittel, og dessuten er jeg mer journalist enn mange som kaller seg journalister.
– Hvorfor det?
– Før jeg kom til NRK jobbet jeg som journalist i Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet. Etter å ha kommet hit har jeg en rar opplevelse av å være både journalist og objekt. Sakte, men sikkert ble jeg en offentlig person. Resultatet av å befinne seg på begge sider av bordet er at jeg er mindre stolt av å være journalist. Tittelen er ikke så viktig for meg lenger. Jeg har oppdaget mer om hva standen foretar seg.
– Og da tenker du på…?
– Jeg snakker blant annet om presisjonsnivået. Da jeg begynte i NRK og ble en som mediene ville intervjue, var det viktig for meg ikke å be om å få lese gjennom manus, for det synes jeg er en uskikk. I en ideell verden siterer journalister deg hederlig og fair og skriver ikke ting det ikke er dekning for.
– Men sånn var jo ikke virkeligheten. Derfor måtte jeg begynne å be om å få lese gjennom noen av sakene, selv om jeg ikke kan fordra det.
– Mange journalister mangler ærgjerrighet når det gjelder korrekte fakta og har satt seg dårlig inn i ting. Jeg har på sett og vis fått en lærepenge om mitt eget fag. Jeg har lest artikler om meg selv med flere feil enn linjer. Et godt sladreblad har jeg sans for, men de må ha kilder som vet noe da! Ellers blir det bare irriterende.
– Men hva er det som gjør at du er journalist og ikke underholder?
– Jeg er selvfølgelig begge deler. Min uavhengighet er vesentlig for meg. Det vet egentlig bare den enkelte om man har. Det andre er etterrettelighet. Jeg snakker sant og kan ikke finne på ting, med mindre det helt åpenbart er tull. Jeg kan ikke være morsom hvis ingen skjønner det. Det skiller meg fra for eksempel Harald Eia og Bård Tufte Johansen lenger ned i gangen her.
– Og som redaksjon er vi veldig nøye med fakta og har da også sjelden blitt tatt i feil. Fordi programmet bringer opplysninger til så mange føler jeg et betydelig ansvar for det som formidles.
– Dette gjør det jeg driver med til journalistikk, i tillegg til at det selvfølgelig også er underholdning. Det jeg påberoper meg er at jeg bruker journalistisk metode.
– Redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, hevder at en tv-underholder og en tv-journalist er to helt forskjellig ting. Er du enig?
– Nei. Jeg forstår at dette kan være forvirrende for kategorisk tenkende mennesker, men det er ikke slik i Norge at journalistikken ikke tidligere har vært underholdende. Det er elementer av underholdning i all formidling og har alltid vært det.
– I Norge hvor vi verken har såkalte kvalitetsaviser eller søppelaviser, er de fleste aviser nettopp slike blandingsprodukter. Se på krimdekningen i VG. Den er vel så underholdende som det vi driver med.
– Simonnes gjør en generaltabbe hvis han mener at en miks av underholdning og journalistikk er noe nytt. Hva da med Arne Hestenes? Hva da med Erik Bye?
– Du jobbet med kultur- og featurestoff i avis. Er det stor forskjell på det du gjorde i Dagbladet og det du gjør nå?
– Jeg gjorde en vesentlig oppdagelse etter at jeg kom til NRK. Da jeg jobbet i avis kunne jeg gjennomføre lange samtaler og etterpå hente ut det beste ekstraktet. Jeg kunne, hvis jeg ville, sette intervjuobjektet i et mindre flatterende lys, gjengi svarene korrekt med all nøling for eksempel, mens egne spørsmål på trykk er skarpt formulert.
– Ingenting av dette kan du gjøre på tv. Jeg begynte med direktefjernsyn og måtte venne meg til at jeg bare har 7-8 minutter til å yte et intervjuobjekt rettferdighet.
– Det andre sjokket var at alle mine spørsmål kom ut til seerne de også, ikke bare de som syntes briljante. Derfor må jeg være langt mer presis enn før. Direkte-tv gir slik sett større grad av fair play, det er transparent. I en avis kan journalisten gjemme seg bak teksten. Være modig i etterkant, mens man er hyggelig og grei under intervjuet.
– Hva er målet for en «Først & sist»-sending?
– Det er den perfekte miks av informasjon og underholdning, med andre ord infotainment. Det er egentlig det alle forsøker å lage. Vi innrømmer bare at det er det vi driver med.
– Planen med «Først & sist» er et underholdningsprogram med masse informasjon i forhold til andre underholdningsprogrammer. Det skal være smartere. Seerne skal ikke føle at de har spist et fastfoodmåltid, men at de har fått noe skikkelig å bite i. Det er et aktualitetsprogram som helst også er morsomt.
– Vi må videre i reportasjen. Programlederne Petter Nome og Tore Strømøy er på vei inn i teksten. Men først, et kort tilbakeblikk på høstens mediedebatt:
Vårt Land-redaktør Helge Simonnes etterlyste en grensedragning mellom underholdning og journalistikk og vil kaste underholdningskjendisene ut av NJ, for at ikke den rene journalistikken skal besudles. Tore Strømøy ble på sin side beskyldt for kvalmende intimisering og ondsinnet utnyttelse av deltakernes historier om svik og sorg i underholdningssuksessen «Tore på sporet». Og stjerneinnslag i programmet ble brukt som eksempel på hvor lett promoartister slipper til i NRK.
Petter Nome rykket ut til Strømøys forsvar i Journalistens spalter, og refset i samme åndedrag bladet for å bruke plass på en sak om Se og Hør-journalister på salsakurs. Da Nome deretter oppdaget at han er i samme fagforening som Se og Hør-journalistene krevde han dem kastet ut av NJ. De driver ikke med journalistikk, hevdet Nome.
– Men er du journalist, Nome?
–Ja, hva ellers? Jeg formidler mennesker og historier. Det er flott hvis publikum lar seg engasjere eller underholde, men innholdet i sakene, substansen, er uansett det viktigste.
– Men er alt du gjør journalistikk, er du ikke også ren underholder?
– Nesten uansett hva jeg gjør på tv, bruker jeg det journalistiske håndverket. Men det er klart det er flytende grenser. En Grand Prix-finale er ikke et særlig journalistisk produkt.
– Men Momarken er det, et stykke på vei. Det er underholdning med en veldedig kjerne, men også journalistikk.
– Hva med Sommeråpent? En hybrid der journalistikk blandes med ren underholdning?
– Ja, sommeråpent er en hybrid som kan sammenliknes med innholdet i Dagbladet og VG. Her er nyhetssaker, ren underholdning, journalistikk om underholdning, samt litt tøys og tull. Programmet har så mange elementer at det er umulig å sette noen ensidig merkelapp på det. Politikere blir tatt i nakken i intervjuer, men det skjer i en ramme som er lettere og lystigere enn i RedaksjonEn. Akkurat som VG er lystigere enn Morgenbladet.
– Hva svarer du på påstanden om at en tv-underholder og en tv-journalist er to helt ulike ting?
– Journalistikk er mange sjangere. At én sjanger, nyhetsjournalistikken, er forvalter av den ene, rene journalistikken, er snobberi. Var Arne Hestnes journalist? Er Hunter S. Thompson journalist? Erik Bye?
– Journalister formidler virkeligheten på ulike måter. Noen med kalde fakta, andre gjennom opplevelser, bilder og lyd. Det vil være en ulykke hvis de som rapporterer tapstall fra Vestbredden og Kværners kvartalsregnskap skal ha monopol på å kalle seg journalister. Det de gjør er viktig, men de kan bare formidle en del av virkeligheten.
– Jeg er stolt over å kalle meg journalist og blir litt oppgitt over folk som vil ta fra meg tittelen.
– Hvordan kunne du da finne på å ta jobb som medierådgiver i McCann Informasjon?
– I ettertid ser jeg at jeg var naiv. Jeg har holdt på med medietrening lenge og sett det som både nyttig og uproblematisk å hjelpe folk til å bli flinkere kommunikatorer. Det har skjedd i full åpenhet og jeg har aldri havnet i habilitetskonflikter.
– Men jeg har åpenbart undervurdert at medierådgivning har et dårlig rykte. Delvis berettiget. For det har vært drevet mye lureri og forsøk på å føre media bak lyset. Derfor skjønner jeg kritikken og respekterer at NRK nå mener engasjementet verken er bra for meg eller for bedriften. Jeg er glad for at det settes klare grenser og slår meg til ro med at mine argumenter ikke nådde gjennom.
– Tore Strømøy, du definerer «Tore på sporet» som en dokumentar i underholdningsformatet og har alltid regnet deg som journalist. Men du er ikke så opptatt av om andre mener du kvalifiserer til betegnelsen journalist eller ikke…?
– Nei, men jeg blir jo litt imponert over enkelte, som finner ut hvem de vil ekskludere. Jeg kan tenke meg andre enn underholdningsjournalistene som først bør vurdere om de egentlig gjør en journalistisk jobb.
– Ja, du har fortalt om journalister som du opplever oppfører seg uredelig og gjør intervjuer på falske premisser, eller som ikke lar fakta komme i veien for forhåndsbestemte vinkler. Føler du at mediene bruker din status som NRK-kjendis med høye seertall som salgsplakat?
– Ja, selvfølgelig. Jeg har jo levd med dette en stund og jeg kan si på forhånd hvordan oppslaget blir. Journalistene som ringer meg har ofte bestemt seg og er ikke interesserte i min versjon engang. De vil ikke høre når jeg korrigerer fakta og blir jeg da forbanna og kommer med noen meldinger, så siterer de det.
– Så må jeg ringe desken i håp om at det sitter en voksen kar der som vil høre på fornuft. Noen ganger gjør det heldigvis det. Men jeg opplever at det er mange farlige urutinerte folk der ute. En ting er når det går ut over folk som Skavlan og meg, men jeg er redd på vanlige folks vegne.
– Tilbake til yrkesetikken i underholdningssjangeren, Skavlan. Hva med utvelgelsen av gjester? Du har poengtert at de færreste gjester er dine venner selv om den hyggelige tonen i programmet kan få folk til å tro det. Men en opptelling viser iallfall at veldig mange av gjestene har noe de skal selge, enten det er bok, plate, film eller et teaterstykke…?
– Det er naivt å tro at folk eksponerer seg i mediene for å være greie. De har alltid en egeninteresse av å stille opp, enten de er politikere med en sak eller forfattere med en bok. Og det er en økende tendens i tv, og i trykte medier, til at kunstnere og artister bare er tilgjengelige når de har noe å selge. Slik er det, det er lite som er gratis.
– Men vi har en policy om at det ikke er lov å ha med seg bøker eller cd-er i studio, slik at salgselementet dempes. Jeg snakker heller ikke mye om handlingen i en bok eller hvordan platen blir til. Oftest går temaet en helt annen vei.
– Det er klart vi har et stort publikumspotensial og kan hjelpe folk å selge bøker. Derfor må vi holde fokus på hva som er godt stoff og ikke tenke så mye på hva det betyr kommersielt for en Almaas, Ullmann eller Kjærstad. Det vedkommer liksom ikke meg. Vi vurderer det bare ut fra kvaliteten på stoffet, og ut fra hvordan det fungerer i helheten.
– Men dere må vel være forsiktige med den mediemakten dere har?
– Det er klart vi har diskutert dette og prøver ikke å misbruke denne makten. Men vi kan ikke primært forholde oss til om folk har noe å selge eller ikke, men om de har noe å formidle eller ikke. Vi spør oss ikke om Ingebrigt Steen Jensen egentlig fortjener å selge flere bøker når vi velger å invitere ham eller lar være.
– Det hevdes at promoartister slipper for lett til i underholdningsprogrammer. Du er enig i at dette er et problem, Nome?
– Ja, det synes jeg. Mediene lar seg ofte bruke av folk som vil markedsføre et eller annet. Det er ikke nødvendig å miste gangsynet og si ja, tusen takk, selv om man får en stor artist i fanget.
– Du har fortalt at da Sting i sin tid var gjest i «Rondo» ble det satt som betingelse at han ikke skulle stilles spørsmål om politikk. Intervjuet skulle handle om den siste plata. Men du valgte å ignorere pålegget…
– Sting tok det greit, men managementet hans eksploderte og sa at de aldri ville komme hit igjen. Denne typen føringer for stjerneintervjuer omfatter for øvrig også avisene. Hvordan man forholder seg til dette er viktig, for det er ikke fri journalistikk. En annen ting er at disse promoartistene presser mindre kommersielle artister ut i mørket.
– Men sånn er virkeligheten, argumenteres det. Mener du man skal takke nei til stjernene?
– Man trenger ikke si nei, men stille større krav og ikke la seg diktere. I det minste bør journalistene bli flinkere til å fortelle om omstendighetene rundt et intervju.
– TV 2-programmet «Absolutt underholdning», omtalte Åge Aleksandersens medvirkning i «Tore på sporet» som «tidenes vennetjeneste». Kanalen hevdet blant annet at programmet skulle promotere trøndermusikerens plate, og at det skulle være en konkurranse med kåring av beste låt. Dessuten uttalte IJ-medarbeider Gunnar Bodahl-Johansen og daværende Kampanjeredaktør Lasse Gimnes seg kritisk om «samrøret».
– Dette provoserte deg, Strømøy…
– Man fikk jo inntrykk av at Åge var bortimot redaksjonssjef i «Tore på sporet»! Men på det tidspunktet var det ikke sikkert at han ville utgi ny plate en gang, og konkurransen det ble referert til var to år gammel.
– Jeg synes det er helt utrolig at folk som Bodahl-Johansen og Gimnes uttaler seg på så sviktende grunnlag og serverer lettbeinte påstander om forkastelig journalistikk. Folk som skal lære opp andre i journalistikk og etikk må da for Guds skyld være grundigere i sine undersøkelser og ikke bare gå ut fra at det TV 2 påstår er sant. I det minste burde de slengt på et «under forutsetning av at dette er riktig» før de kommenterte forholdet.
– De beklaget for øvrig begge to etterpå og sa de ville ta opp saken med TV 2. Bra det, men det er jo for seint. Skaden var allerede skjedd.
– Du havnet også på VGs førsteside etter at en BT-kommentator og filologen Siren Sundland fra NRK-programmet Mediemenerne hadde uttalt seg nedsettende om deg og programmet ditt. Hun undret seg blant annet over at tv-seerne ikke spøy på Grandiosaen. Hva føler du om dette nå i ettertid?
– VG brukte selvfølgelig dette fordi det handlet om meg. Hadde det vært en annen sak ville de vurdert at tre kritiske røster ikke holdt til et oppslag. Men til et oppslag om Strømøy holder det, selv om kritikken fra de tre attpåtil er dårlig grunnfesta. Sundland hadde jo knapt sett programmet. Ingen sjekket det, men da hadde det jo heller ikke blitt noen god sak.
– Er det VG du bærer mest nag til etter høstens mediestorm?
– Nei, jeg fikk jo si noen ord nede i hjørnet i VG. Det var greit nok når saken først var dratt i gang. De verste var BT og NRKs radiosending der damen slipper til og får si hvordan «Tore på sporet» er, uten motforestillinger eller sjekking av hva som egentlig er fakta. Hvor er ansvarligheten? Jeg blir helt matt av sånt, jeg.
– Legg også merke til hvordan denne såkalte mediemeneren i all sin velmenthet selv tråkker på folk i løpet av sine 15 minutter i sola. Ifølge hennes beskrivelse buste «Tore på sporet» med et svært apparat inn i en stakkars indianerkvinnes liv sammen med en tulling av en nordmann som hadde sviktet både henne og sønnen.
– Hun hører ikke hva hun selv sier. I sin iver etter å være snill gir hun samtidig denne nordmannen en skikkelig ufin kilevink og er mye slemmere enn jeg noen gang ville funnet på å være.
– Jeg tenker alltid på tredjeperson når jeg lager programmer. Er det et barn som vil lete etter sin tyske far er mitt første spørsmål: Hva med mora di, er hun med på dette? Kommer en «tyskertøs» ufrivillig i søkelyset? Slike etiske vurderinger gjør vi hele tida.
– Ikke at det er så fantastisk det vi gjør. Det handler om helt vanlige journalistiske arbeidsmetoder, og om å nå flest mulig med den historien og det budskapet vi vil formidle. Hvis det skjer best innenfor underholdningsrammen. Så hvorfor ikke gjøre det da? Det blir for enkelt bare å si at dette ikke er journalistikk. Hva er da journalistikk?
– Men Skavlan, det hevdes at forsvarsminister Kristin Krohn Devold ville ordlagt seg annerledes om sin manglende kontroll over forsvaret i et debattprogram, enn hun gjorde i «Først & sist». Og at dette viser hvor vanskelig det er å blande underholdning og journalistikk?
– Om hun ville ordlagt seg annerledes i et annet program er mindre vesentlig enn hvorvidt det hun sa var sannheten, er det ikke? Jeg anvender alminnelig intervjuteknikk og alle som intervjues forholder seg til det.
– Vi lager ikke leke-programmer. Vi har et definert mål om form, men programmet inneholder mange av de samme menneskene som du finner i helgeavisene. Vi ligner mye på tabloidavisene i journalistiske valg. For øvrig er Krohn Devold en fantastisk gjest for oss fordi hun nettopp tør å snakke fritt.
– Vi må videre i reportasjen. NRKJ-leder Sigmund Raanes og journalistikklærer ved Høgskolen i Oslo, Odd Raaum, er på vei inn i teksten. Det er også musikkjournalist i P2, Halfdan Bleken, som tok et oppgjør med Nome og underholdningsjournalistene i NRK i et leserinnlegg i Journalisten i fjor høst.
– Først et spørsmål til deg, Bleken. Skavlan har fått kritikk for lansering av andre NRK-kollegers produkter. Hvis en i din redaksjon utgir CD, ville dere spilt eller laget innslag om det?
– Nei, aldri. Det er veldig sjelden vi har vært i den situasjonen, men noe sånt ville være fullstendig tabu. Det første Synne Skouen, som også er komponist, gjorde da hun i sin tid ble sjef her var å forby all spilling av hennes egen musikk.
– Andre redaksjoner i NRK har andre holdninger, og meningene er delte i vår redaksjon også. Noen mener sikkert vi er for puristiske, men jeg mener det vi står for er en styrke for habiliteten. For sterk kildetilknytning svekker vår troverdighet og ufarliggjør egen journalistikk.
– Men generelt, selv om omtale av nye bøker og plater er salgsfremmende, kommer man ikke fra at det er kulturjournalistikkens nyheter?
– Reklame vil alltid måtte være en sideeffekt av kulturjournalistikken. Men dersom det som får medienes oppmerksomhet ikke baserer seg på redaksjonelle valg, og man lar seg styre av kilder utenfor, så bestemmer man ikke engang hva man reklamerer for.
– Desto flere signaler om at man ikke driver sin virksomhet etter vanlige journalistiske prinsipper, jo større problem for kulturjournalistikken. Manglende habilitet og integritet som ikke ville blitt akseptert innen andre journalistiske sjangere, tolereres dessverre innen kulturfeltet. Dersom holdningen er at dette ikke er viktig, fordi det bare er underholdning, har vi degradert hele stoffområdet.
– Odd Raaum, du har sagt at det mest truende for journalistfagets integritet er sammenblandingen av redaksjonelt stoff og markedsføring ?
– Sammenblandingen er først og fremst truende om journalistikken i større grad blir et påheng, en kanal for markedsførernes infiltrering. Særlig på populærkulturfronten synes det veldig lett for markedsførerne å få publisitet. Nå er slikt blitt mer regelen enn unntaket. Når det er med en sær person fra utlandet som ikke passer inn i den øvrige forsamlingen i programmet vet en at noe skal markedsføres.
– Men jeg presiserer at det ikke er illegitimt å fortelle publikum om en ny plate eller bok. Spørsmålet er hvor grensen går mellom lydig markedsføring og en uavhengig journalistikk. Jeg sier bevisst uavhengig, ikke kritisk, fordi jeg har inntrykk av at mange mener journalistikk må være kritisk og avslørende. Det er overdrivelse. Det er selvsagt fullt legitimt å bedrive journalistikk som ikke avslører. Og det går absolutt an å kombinere journalistikk og markedsførende underholdning…
– Men likevel er det spørsmål om ikke publikum burde få mer greie på regien bak det de serveres. Det er ikke tvil om at selvpromotering foregår som ledd i en salgsregi og at mediekanalen kan bli innfanget av dette. Derfor er det en idé av og til å vinkle på regien, selv om det kanskje er surt for en redaksjon å erkjenne at man dessverre er et ledd i markedsføringen.
– Raanes, du har mange år bak deg som musikkjournalist i NRK, er det mye urent trav i forhold til platebransjen?
– Det er en del grums. Plateselskapene har mange triks for å kjøpe opp journalister. Dersom man ikke har bygd opp ryggmargsrefleksen mot kommersielt press blir man et lett offer for bransjen. Dette handler om alt fra releaseparties og gratis cd-er til ferdige innspilte «liksomintervjuer» der kanalene selv kan legge på spørsmål fra egne reporter etterpå.
– Når det gjelder promoartisters opptreden i underholdningsprogrammer vil det avgjørende være om de intervjues på skikkelig vis. Legges det uakseptable betingelser, er det lov å si nei.
– Men jeg forstår også at redaksjonene gjerne vil ha med stjernene. Ville nyhetsjournalistene sagt nei til et scoop? Men journalistene må altså yte motstand og ivareta sine journalistiske interesser. Det mest bedrøvelige jeg vet er kulturjournalister som mener de er kulturens forlengede arm.
– Odd Raaum, du skriver i boka «Til dagsorden» at mye av forklaringen på at mediene sluker markedsførernes agn uten nevneverdig fordøyelsesbesvær er at kulturen er i kjerneområdet for mediene som industri. Du mener man må akseptere at sammenfallende interesser mellom mediene og kildene kommer sterkere til uttrykk på noen stoffområder enn andre?
– Ja, man kan ikke rense ut kilderegien fra kultur- og underholdningsjournalistikken i samme grad som i mer høytidelige avsløringsprosjekter. På populærkulturområdet må man renonsere på kravene for i det hele tatt å kunne ha en journalistikk. Det må bli pragmatisk, det går ikke an å være helrenset. Det spiller heller ingen rolle om folk er både underholdere og journalister med mindre man mener at journalistikken blir forurenset av «uverdige» journalister.
– Informatørene ble blinket ut som uverdige for medlemskap i NJ. Er en tilsvarende grensedragning mot underholdning og kommersialisme mulig?
– Nei, jeg mener det vanskelig ville la seg gjøre. De som går hardest ut mot sammenblanding står i fare for å bli ganske skinnhellige. Og for en fagforening blir det helt galt å drive kvalitetstesting av medlemmene. Innenfor et fag må selvsagt yrkesutøverne ha et minstemål av faglig etikk, men det bør være romslige forhold.
– Men selv om det er vanskelig å trekke grenser, er det likevel avgjørende at man ikke lar definisjonen av journalistikk gli i retning av markedsføring eller fiksjon. Basale verdier må opprettholdes for å kunne si at man har et journalistikkfag.
– Skavlan, er egentlig troverdighet like viktig for deg som for en nyhetsjournalist?
– Ja, det er klart. Troverdighet og integritet er essensielt for alle journalister. Jeg er avhengig av at intervjuene er troverdige, det er grunnen til at folk ser på. Derfor reagerte jeg også så kraftig da Nyhetsblikk rakket ned på min troverdighet i forbindelse med dekningen av kronprinsbryllupet.
– NPs generalsekretær Per Edgar Kokkvold har gitt uttrykk for at presseetikken først og fremst er viktig for nyhetsjournalister?
– Der er jeg uenig med Kokkvold, som jeg ellers anser som en av de smarteste når det gjelder slikt. I den grad man påberoper seg journalistiske metoder bør etikk og troverdighet også være grunnleggende.
– Nome, mener du de etiske reglene gjelder like mye for underholdningsjournalister som for nyhetsjournalister?
– Absolutt. Det skal stilles de samme kravene til Skavlan og Nome som til Nina Owing og Harald Stanghelle. Publikum skal føle seg trygge på at metodene er forsvarlige, at vi holder oss til sannheten og arbeider på fritt grunnlag.
– Raanes, du har latt deg hisse opp over Kokkvold på dette punktet?
– Jeg blir kraftig provosert av forsøkene på å trekke opp et skille mellom nyhetsjournalister og andre journalister. Det er et uttrykk for forakt og nedvurdering av den jobben kultur- og underholdningsjournalistene gjør.
– Troverdighet og integritet er like viktig uansett hvilket stoffområde du formidler. Noe annet vil være et farlig signal å gi, da blir det vanskelig for publikum å finne ut av hva slags journalistikk de har med å gjøre.
– Hvordan er det med din troverdighet, Strømøy?
– Uten troverdighet hadde vi neppe hatt 1,2 millioner seere. Det er rart at kritikerne ikke tenker på det. Deltakerne stoler på oss nettopp fordi vi behandler dem skikkelig. Det er en grunn til at folk legger sjela si i mine hender. Jeg lurer på om de som vil ta meg for tvilsom journalistikk er like redde for sine egne intervjuobjekters ve og vel.
– Ingen har uttrykt bekymring for hvordan det går med Strømøy eller Skavlan når de får unngjelde. Det ville jeg gjort selv om saken handlet om en NRK-kjendis. Jeg tenker alltid på hvordan alle som er med vil takle oppmerksomheten. Og jeg vurderer om det vi gjør virkelig er nødvendig.
– Et ankepunkt har vært at deltakerne kynisk utnyttes, brukes og kastes?
– Det er ikke sant. Jeg har mye kontakt med deltakerne etterpå. Det er nok å lese julekortbunken vår så skjønner du det. Du kan spørre andre journalister hvor mange kort de får fra folk de har intervjuet, så skal vi sammenlikne.
– Er det noen som i etterkant har fått problemer eller gitt uttrykk for at de angret på å ha vært med?
– Nei, nei. For det første har de lang tid til å tenke seg om på. Det kan jo gå to år, eller minimum et halvt år, fra den første kontakten til programmet vises på tv. Dessuten handler det om troverdighet og skikkelighet. Å te seg slik at folk ikke blir redde for å være med. Folk blir heller veldig skuffet hvis det ikke blir noe av. Denne tilliten er ikke bygd opp over natta. Derfor går det også så innpå meg når jeg blir omtalt som en lurejournalist. For det er så langt fra det jeg sjøl mener jeg er som det er mulig å komme…
– Og det som sårer mest er at det er mine egne kolleger som gjør det. Stadig ringer det unge nyutdannede journalister som stiller frekke spørsmål der det mer enn antydes at jeg er en skurk. Eller de prøver å innbille meg at de er ute etter å lage en annen sak enn det de er. Men jeg lukter jo lunta med en gang. Jeg skjønner når de egentlig er ute etter bilder av ungene mine.
– Petter Nome, du har hatt mange hatter utover journalistikken som for eksempel konferansier, rådgiver, styremedlem i Vålerenga, aktiv i «Mot rasisme» osv. Mange vil mene at det singler i glasshus når du påstår at medarbeidere i Se og Hør ikke er verdige NJ-medlemmer?
– Dette handler om to ulike ting. Jeg har gått ut mot Se og Hør fordi de konsekvent bryter med flere grunnleggende krav til journalistikk. Jeg tenker på konstruerte oppslag, oppkjøp av begivenheter og kilder, sladder og rykter av privat art og lav etterrettelighet. Alt presentert i et fattig og fordummende språk. Uvesenet er i ferd med å spre seg og bladet behandles som noe stuereint i andre medier.
– Så dette dreier seg ikke om at du ble sur for at ditt privatliv nylig havnet på bladets førsteside?
– Jeg blir irritert når Se og Hør tråkker inn i privatlivet, ikke bare i mitt men også i mine nærmestes. Men det er ikke derfor jeg reiser denne diskusjonen. Se og Hør har skapt et medieunivers helt på siden av grunnleggende journalistiske idealer. Stadig flere «normale» medier går inn i dette universet uten å stille spørsmål. Jeg skjønner ikke hvordan det kan skje.
– Men alle hattene da? Det kan jo være et problem selv om du personlig måtte føle at du har ditt på det tørre?
– Ja, det er andre som avgjør om du er troverdig, ikke du selv. Blir man mistenkt for å ha en hemmelig agenda, har man et problem, om man er aldri så uskyldig. Men samtidig mener jeg det er viktig at journalister er aktive og engasjerte. Dersom vi alltid sitter på gjerdet uten å leve og oppleve som folk flest, da kan vi bli farlige.
– Hva med deg, Skavlan? Du er også tegner og gir ut bøker. Har du reflektert over at det kan være et problem at du også er aktiv på andre områder ?
– Ja, det er ikke helt uproblematisk. Som tegner står jeg etter mitt skjønn ganske fritt, men når det gjelder bokutgivelser skifter jeg ofte forlag. Det er ikke tilfeldig. På den måten står jeg ikke i et forhold til bare ett forlag. Ingen eier meg. Det hadde vært vanskelig å lage «Først & sist» dersom jeg liksom var Aschehougs mann. Hva da med deres forfattere?
– Jeg er mest komfortabel når jeg er helt uavhengig. Derfor er jeg heller ikke medlem av noe, heller ikke NJ. NRK er det eneste stedet der jeg har en fast kontrakt.
– Hva synes du egentlig om å bli tema for debatt om underholdning og journalistikk, Skavlan?
– Det er bare bra. Vi snakker mye om dette i redaksjonen også. At folk er engasjert og at «Først & sist» diskuteres er vi egentlig bare glade for. Dessuten skjønner jeg at folk har behov for å ergre seg over det de ser på tv, det gjør jeg selv også. Å irritere seg er en av de store gledene ved å se på fjernsyn. Bare det at jeg sier det er sikkert irriterende nok.
– Reportasjen er slutt. Takk til deltakerne.
Journalist, person som har redaksjonelt arbeid i presse el. kringkasting som hovederverv, enten som ansatt i en redaksjon eller som frilans.
Aschehougs og Gyldendals ettbinds leksikon
Journalistikk, journalistikkens grunnleggende oppgave er å produsere og publisere sannferdige rapporter og saklige kommentarer om aktuelle, interessevekkende og helst viktige hendinger, handlinger, ytringer og personer – på etisk forsvarlig og allment forståelig vis.
Førsteamanuensis Odd Raaum ved Journalistutdanningen HiO
Journalistikk, innsamlingen, bearbeidingen og distribusjonen av nyheter, kommentarer og featuremateriale gjennom mediekanaler som pamfletter, nyhetsbrev, aviser, magasiner, radio, tv, film og bøker.
Encyclopædia Britannica
Eldste journalistikk; det første kjente journalistiske produkt var et nyhetsbrev under navnet Diurna som sirkulerte i det gamle Roma. Det ble publisert daglig fra 59 f. Kr. og hengt opp på prominente steder med rapporter om viktige sosiale og politiske hendelser.
Encyclopædia Britannica
