Jeg gruer meg skikkelig til å skrive for «de unge» igjen

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Til høsten fyller jeg 30 år. Jeg har allerede viet over halve livet mitt til journalistikk. La meg bare begynne med å si hvor takknemlig jeg er.

Takket være journalistikk har jeg fått jobbe med 13 norske og to internasjonale redaksjoner. Jeg har studert fire år i Skottland, og til sommeren leverer jeg mastegrad i undersøkende journalistikk ved Universitetet i Bergen. Nå må jeg straks ut igjen i norsk presse for å tjene befolkningen, betjene Lånekassen og et (eventuelt) fremtidig boliglån.

Til nå har jeg stort sett jobbet i «tradisjonelle medier». Så langt det lar seg gjøre i pressen, gir disse jobbene forutsigbarhet i arbeidstid og lønn. Perfekt for en ung journalist som trenger tid og rom til utvikling.

Men to år med masterstudier har gitt mye rom for refleksjon. Selv om jeg nå kribler etter å komme i gang igjen, er det med en bismak i munnen. 

Jeg gruer meg skikkelig til å ta opp igjen kampen for min målgruppe. 

Flukten fra tradisjonelle medier

Jeg har deltatt på litt for mange møter, fysisk og digitalt, om ung målgruppestrategi.

De første årene som yrkesaktiv i pressen tenkte jeg at det var til min fordel. Tross alt var jeg i den riktige aldersmessige målgruppen. Ofte generalisert som de under 30 år med livslang erfaring med teknologi og sosiale medier. Argumentene under disse møtene gikk ofte igjen:

«De vil ha korte formater, korte ord, enkle tekster, blikkfang, masse bilder og pynt.»

Oppriktig talt er dette en fordummelse av min målgruppe. Og det har jeg sagt ifra om mange ganger.

Det har ført til flere klinsjer med ledere. De ber meg forenkle språket til et punkt der betydningen forsvinner.

Min målgruppe

Jeg ser fremdeles på meg selv som ung. Og jeg har mange venner som også er unge. Men ingen jeg har snakket med fra denne «unge målgruppen» kjenner seg igjen i dette behovet for forenkling, med korte ord, korte formater og masse bilder.

I min målgruppe snakker vi om maktstrukturer, vi diskuterer statistikk om klimaendringer, korrupsjon, krig og konflikt i Midtøsten, og general artificial intelligence. Vi utveksler ideer, bekymringer og håp for fremtiden, og gjør vårt beste for å tilpasse oss.

Memes og konspirasjonsteorier fra sosiale medier kommer på siden.

Kanskje er akkurat mitt nettverk et ikke-representativt utsnitt for den aldersgruppen i befolkningen. Men som eneste yrkesjournalist i gjengen er det ofte jeg som må forsvare valg gjort i tradisjonelle medier, blant annet i definisjonsspørsmålene knyttet til invasjonen av Ukraina og folkemordet i Gaza.

Men det hjelper lite når flere av dem har gitt opp de største redaktørstyrte mediene i Norge. Ikke fordi innholdet har vært så himla komplisert, men fordi de sjelden føler at de går derifra med en klarere forståelse eller kontekst for hva som foregår i verden nå.

De sier det blir for mye vås å navigere seg forbi når de faktisk forsøker å sette av tid til å lære av nyhetsbildet.

Finner mine egne nyheter

Så, hva er løsningen?

«Jeg finner mine egne nyheter.»

Dette argumentet har jeg hørt mange ganger. Det dukker ofte opp når jeg hilser på nye folk, for eksempel på byen, og det kommer frem at jeg er journalist. Reaksjonen er som en iboende forsvarsmekanisme hos noen.

Flere foretrekker å finne sine egne nyheter gjennom de ikke-redaktørstyrte teknologigigantene Reddit, X, TikTok, YouTube, Substack. Selv om det tar på yrkesstoltheten, hyller jeg det. Det blir tatt aktive valg om å finne nyheter, steder hvor det kan bli forstått.

På den andre siden har særlig amerikansk deregulering av sosiale medier i 2025 åpnet dørene for alt mulig type innholdet på disse plattformene. Mye av det som tidligere har vært forbeholdt deep web – altså det som ofte blir beskrevet som de uregulerte, mørke avkroker av internett, hvor kriminelle nettverk rår – er nå på overflaten.

Folks ekkokammer er i økende grad fylt med KI-generert søppel, politisk propaganda fra trollfabrikker, og markedskrefter som tjener rått på å overvåke folks vaner.

I fjor hørte vi om tech-giganter i USA som var saksøkt for flere tilfeller av algoritmisk provosert selvmord, hovedsakelig blant ungdommer (sjekk ut: can’t look away).

Det er ikke lenger noe tvil om at algoritmenes hovedfunksjon på big tech-plattformer er å holde brukerne som aktive konsumere lengst mulig.

Jeg vet ikke om befolkningen er så godt tjent med at norsk presse følger samme strategi.

På lik linje med at TikTok ikke burde fylle formatene sine med lengre tekster, tør jeg påstå at det er mot sin hensikt at pressen fyller innholdet sitt med masse visuelle inntrykk og korte formater som får brukere til å scrolle mest mulig.

Fortjent med å være relevant

President Sharon Moshavi for det internasjonale senteret for journalister (ICFJ) har i det siste løftet denne diskusjonen på LinkedIn. Hun stiller spørsmål om vi ikke har forvekslet vår essensielle rolle i samfunnet med det å være historiefortellere, og påpeker:

«Journalister er ikke berettiget til å være relevante. Vi må fortjene det hver dag.»

Hvis jeg går tilbake til tradisjonelle medier til sommeren, vil jeg gjerne forsøke å møte dette behovet i øyehøyde. Ellers er min målgruppe bedre tjent med at jeg blir uavhengig podkaster og skribent på Substack.